Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Vi står midt i et paradoks: norske småkraftselskaper roper høyt om at grunnrenteskatten vil ødelegge næringen, mens de samtidig selger fossefall, elver og evige inntekter til utenlandske investorer. Litt som å stå på utsiden av fjøsdøra og klage på prisen på kraftfôr,Mens man har solgt hele buskapen til naboen for lengst.
La oss være ærlige: dette handler ikke lenger om lokale bønder og bygdekraft. Dette handler om internasjonal kapital som kjøper norsk natur for å sikre seg inntekter – ikke i ti år, men i hundre.
400 småkraftverk nå på utenlandske hender
I Norge finnes det rundt 1400 småkraftverk. Nær 400 av dem er nå eid av utenlandske investorer. Andelen utenlandsk eierskap har økt fra rundt 18 % til nær 30 % på få år. Store aktører som tyske Aquila Capital, nederlandske APG og sveitsiske pensjonsfond eier i dag betydelige deler av norsk småkraft.
Småkraft AS. Norges største småkraftaktør, er i realiteten kontrollert fra utlandet. Likevel fremstilles bransjen som en sårbar, lokal patriot i kamp mot staten. Men når eierskapet sitter i Hamburg og Amsterdam . Hvor lokal er krafta da?
Skal du ha evighetsinntekter fra norsk natur. Må fellesskapet få sin del
Grunnrenteskatt er ikke en straff. Det er en selvfølge. Når du tjener penger på en ressurs du ikke har skapt selv, en foss, ei elv, naturens evige kraft. Da må du gi noe tilbake.
Det mest absurde er at mange småkraftverk blir mer verdt av denne skattedebatten. Hvorfor? Fordi de som selger nå, vet at utenlandske selskaper vil betale ekstra for noe de får inntekter fra i generasjoner. Og hvis Norge ikke tar grunnrente. Ja, da går inntektene rett ut av landet.
Og mens dette skjer… driver vi og gir bort selve nøkkelen til fremtiden
Det virkelig alvorlige handler ikke bare om skatt.Men om suverenitet.
Jeg frykter at dersom Norge går inn i EU. Eller mer presist: inn i en fremtidig europeisk føderasjon. Så ryker fundamentet for norsk kontroll over vannkraften. Hjemfallsretten, som sikrer at kraftverk faller tilbake til staten etter noen tiår, gir bare mening så lenge staten faktisk er norsk.
Hvis staten ikke lenger er Norge, men “De forente europeiske stater”. Hvordan skal vi da forsvare at norske fossefall kontrolleres av vårt Storting og ikke av Brussel?
Tror noen virkelig at et europeisk energidepartement vil si:
– “Selvfølgelig, la lille delstat Norge styre kraften alene.”
Nei. Energien vil bli erklært europeisk infrastruktur. Og da er det slutt på nasjonal kontroll.
Dette står på spill:
- Vi selger kraftverk til tyske og nederlandske fond.
- Vi lar kabler tappe kraft ut av landet mens prisene hjemme skyter i været.
- Vi diskuterer skatt som om det er problemet. Mens vi egentlig sakte, men sikkert, gir fra oss både foss, eierskap og styringsrett.
Konklusjonen er enkel. Og ubehagelig:
Hvis vi ikke stopper denne utviklingen, så blir ikke norske fossefall lenger norske. Ikke fordi vi mangler kapital, men fordi vi mangler vilje til å si nei.
Nei til å selge evighetsinntektene våre.
Nei til å svekke hjemfallsretten.
Og nei til å gjøre Norge om til en kraftprovins i et europeisk superstatprosjekt.
Vi kan fortsatt snu. Men da må vi si det høyt:
Norsk kraft skal eies av Norge.
Norske naturressurser skal gi verdier til norske lokalsamfunn. Ikke tyske fondsforvaltere eller EU-byråkrater.
