Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kjell Arne
I store deler av verden har politisk islam forandret samfunn fra innsiden. Ikke ved folkevandringer alene, men ved ideologisk styrke og religiøs maktbruk.
Dette gjelder ikke alle muslimer, langt derifra, men et lite, målrettet mindretall som bruker troen som våpen og strategi. De ødelegger livene til både kristne, muslimer og alle andre som ønsker fred.
I Afrika sør for Sahara herjer Boko Haram og IS-tilknyttede grupper. De holder hele landsbyer som gisler, brenner kirker, henretter lærere og jenter som prøver å gå på skole. I Nigeria alene er titusener drept, og millioner har flyktet.
I Somalia, Mali og Mosambik er det like ille og der fortsetter lignende bevegelser å spre frykt. Der staten er svak, fylles tomrommet av fanatikere med våpen og religion som maktmiddel.
Menneskeverd er nesten et fremmedord.
I Midtøsten ser vi resultatet etter at presteskapet tok makten i Iran, etter at Afghanistan ble overlatt til Taliban, og etter at Pakistan gjorde blasfemi til dødsdom. Når religion styrer staten, forsvinner retten, friheten og sannheten.
Og nå står Europa i sitt eget tause opprør.
Byene endrer karakter. Demografien vipper. I enkelte storbyer har innvandringen vært så massiv at lokale tradisjoner og verdier forsvinner. Mange muslimer lever fredelig og lojalt, men små radikale miljøer bruker dem som dekke for å spre islamistisk ideologi.
Samtidig har politikere og byråkrater utviklet en berøringsangst. De våger ikke å nevne problemet – ikke engang når barn utsettes for overgrep, når kirker vandalisers, eller når loven brytes åpenlyst i religiøse markeringer. Gater og veier gjøres om til bønnerom, trafikker stopper opp og kaos oppstår.
Dette handler ikke om hudfarge eller tro. Det handler om lovens likhet og statens mot. En stat som ikke tør håndheve sine egne lover, mister respekt – og derfra går veien raskt mot kaos.
Når kristne forkynnere bøtelegges for fredelig bønn, mens islamister får blokkere gater i “kulturell forståelse”, mister loven sin troverdighet. Når en kvinne arresteres for stille bønn utenfor en klinikk, mens rop om hat og vold overses fordi det er “følsomt”, da har rettsstaten sluttet å være nøytral.
Frihet kan ikke forsvares med feighet.
Et samfunn som unnskylder alt, av frykt for å krenke, ender med å knele for den som roper høyest. Når ledere slutter å stille krav, tar andre makten. Når man slutter å forsvare sin egen kultur, forsvinner den – ikke i et smell, men i stillhet.
Europa står derfor foran et veivalg.
Enten gjenreiser vi sekulær rett, likebehandling og moralsk ryggrad, eller så lar vi de som forakter våre verdier, definere fremtiden.
Dette er ikke en kamp mot muslimer, men en kamp for rettsstat, frihet og sivilisasjon. De som vil bevare freden, må slutte å unnskylde den.
