Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
Varianter av Marx’ lære har nå i over hundre år influert vestens politiske vinder. Under stadig svinnende motforestillinger. Tanken om at vi alle er like og yter etter evne mens vi får etter behov, har ikke minst truffet kvinner i hjerterota. Dette besnærende likhetsidealets viktigste forutsetning er imidlertid å omdefinere en plagsom virkelighet. For nåde den som fremholder at makt og kraft, medfødte evner, genetiske forutsetninger og ulik vilje umuliggjør ethvert kunstig forsøk fra teoretiske ideologer på å tømme de tobeintes medfødte håndbagasje.
Ett spørsmål er nok
Å se enden på alle sosialistiske eventyr krever dog ikke mer enn ett eneste spørsmål: Hvem vil stå på og jobbe dersom man ikke har noe ekstra igjen for det? Naboen har skjønt devisen og funnet sin likhetsplass i go’stolen. Som han svarte da han ble kalt idiot: «Helt enig. Det har du rett i. Men jamen er den diagnosen godt betalt i dette landet. Så du får ha takk for skatte-pengene dine. Ha en fin dag på jobben.»
Psykelønn
Det er vel da heller ikke til å undres over at Europa ses på som selveste paradiset for enhver innvandrer som kommer fra områder i verden der du må stå på for å få til salt i maten. Sosialismens endeholdeplass dukker først opp i horisonten når det økende flertallet ser det mer formålstjenlig å bli hjulpet, enn selv å stå på og hjelpe. For hvor skal midlene etter hvert tas i fra når Hvermansen & co nødvendigvis får smaken på «et roligere liv». Da er det ingen ende på hvilke vondter, mentale kriser eller sosialt utenforskap som NAV presenteres for. Og gir etter for, slik nyere undersøkelser viser.
Økt sykefravær: Vi må undersøke om hele befolkningen har fått dårligere psykisk helse, mener forsker.
Minkende global iver
Som konklusjonen ble fra trygde-etaten i en sak: «På grunn av vedkommendes religiøse tro på en annen verden, ser vi ikke lenger noe grunnlag for å rehabilitere ham. Vi anbefaler derfor uføre-pensjon.» Fantasien har tilsynelatende ingen ende. Vippepunktet for venstreorientertes globale iver dukker gjerne opp når de «psyke» erfarer at trygdene skrumper inn også for dem. Parallelt med strømmen av «flyktninger» over «grensene». Da hører vi stadig færre sosialistiske hylningsgnål. Det gås stillere i dørene. Eller realitetsorientering som det også heter.
Fortsatt råbarkede kommunister
De mest råbarkede kommunist-ideologer tar’n imidlertid fortsatt helt ut. De er jo nærmere «målet» enn noen sinne – proletariatets diktatur. Men selv om det grunnleggende for venstreorientert maktovertakelse historisk har vært voldelig revolusjon, skjønte de også tidlig at eksempelvis Vesten ikke er like tilrettelagt for militær maktovertakelse som Kina, Vietnam, Korea eller Russland.
Antonio Gramsci
Den italienske venstre-ideologen Antonio Gramsci (1891 – 1937) – kalt eurokommunismens far – forstod derfor at i den vestlige sfære ville det være mye smartere å kuppe institusjonene innenfra. Og mediene. Og arbeidsplassene all over. Det ville ta litt lenger tid, men målet kunne like fullt nås når propagandaen på alle plan fikk gjøre sitt. Ikke minst her i Norge, der velutdannede, akademiske kommunister «proletariserte» seg selv i sakens anledning. De kuppet «arbeider-rørsla» og de lokale klubbene med hell.
Global-sosialismen
Samme taktikken praktiseres også i dag. Men nå er det faktisk kommet mye lenger. Nye partier skapes og de gamle kuppes. Man har dessuten maktet å koble sosialismen til globalismen. Marx og Lenins ideologiske mål har jo alltid vært full politisk dominans over hele jorden. Men for å få til dette må også statskapitalismen på banen. For makten befinner seg jo også for venstresiden der pengene rår. Så lenge de varer…
Til bøtta er tom
Nå har imidlertid det sosialistiske Europa nådd snarlig endeholdeplass. Trillioner av Euro i gjeld er rett og slett ubetalelig. Slik går det alltid når venstreorienterte må tømme kapitalistene for å leke sosialisme. Det går til bøtta er tom. Da må det stjeles, ranes og trues i øst og vest. Krig blir uunngåelig. For å ha noe å skylde gjelden på. Og med et lønnlig håp om å kunne vinne verdier som kan utsette fallet litt til. Økte skatter og avgifter. En russisk formue her og et oljefond der. Helt til det ender i kollaps. For da – snipp, snapp, snute – er sosialismen alltid ute.
