Fra patriot til hat og likegyldighet

Av Kurt Guldvik, Oppdal 

Jeg skriver dette som en mann som en gang følte en urokkelig stolthet over å være norsk. Som kjente landet som et hjem, ikke bare geografisk, men i sjel og identitet. Et land som bar noe friskt, vitalt og ekte. Norge var et eple med naturlige syrlige vitaminer, fulle av kraft, karakter og renhet.

Men så skjedde det som aldri burde skjedd. Landet ble frivillig lagt i en kurv med de råtneste eplene som fantes i internasjonal politikk. Og alle vet hva som skjer da. De råtne eplene smitter de friske. De sprer sin stank, sin misfarging, sin oppløsning. Og til slutt, om man ikke tar grep, blir hele kurven ødelagt. Det er der Norge befinner seg i dag. Et land som én gang var friskt og fullt av liv, men som nå er i ferd med å råtne innenfra, fordi vi frivillig plasserte oss blant dem som aldri ville oss vel.

Jeg skriver dette med fortvilelse, raseri og sorg. Fy flate hvor fortvilet jeg er. Og ja, jeg kjenner på en voldsom avsky mot de politiske kreftene som ødelegger fremtiden vår. Ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker dem noe vondt, men fordi jeg ser hva deres valg har gjort med mitt land.

For det er ikke Russland, Kina eller USA som tappet meg for patriotisme. Det er ikke en ytre fiende som tok fra meg stoltheten. Det er Norges egne politiske ledere som gjorde det. Jonas Gahr Støre, Erna Solberg, Jens Stoltenberg og hele rekken av partier som har stått som arkitekter bak denne selvoppløsningen. Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, MDG  og alle de som kaller seg Norges styrende elite, men som jeg i dag oppfatter som en politisk trussel mot det landet de er satt til å verne.

Det politiske systemet i Norge minner meg stadig mer om en kreftsykdom som har metastasert til alle vitale organer. Ikke en godartet svulst man kan operere vekk, men en stadium fire-kreft der skadene er så omfattende at behandlingen knapt biter. Kreften sprer seg i nervene, i blodet, i hele demokratiets organisme. Og mens folket skriker i smerte, står politikerne og sier at alt går bra, at vi må være positive, at vi må stole på dem.

Men hvordan i all verden skal jeg stole på dem? Hvordan skal jeg vise lojalitet til et lederskap som systematisk har brutt sin lojalitet til folket?

Det nasjonale forfallet

Det norske ble i flere tiår fremstilt som gammeldags, reaksjonært eller til og med problematisk. Globalismen ble den nye religionen. Lojaliteten ble rettet utover, ikke innover. Folket ble redusert til en formalitet. Politikerne oppførte seg mer som forvaltere av en region i et større imperium enn ledere av en nasjon.

Og gjennom alt dette ble det forventet at nordmenn fortsatt skulle stille opp. Stå i kø for å bli sendt i krig, betale stadig mer, tåle stadig mer, tie stadig mer. Det er som om de tror lojalitet er en naturressurs de kan pumpe ut uten at den noen gang tar slutt.

Men lojalitet må fortjenes. Og dagens politiske lederskap har gjort alt som står i deres makt for å tømme den kilden.

Sportslig hykleri og det falske fellesskapet

Jeg har vært sportsinteressert hele livet. Fotball, landslaget, fellesskapsfølelsen. Nå står Norge foran et historisk VM, og landslaget er sterkere enn på flere tiår. Det burde vært et øyeblikk av ren glede.

Men selv idretten er blitt politisk. Landslaget har blitt en scene der politikere og kongelige tropper opp for å sole seg i glansen av noe de ikke har noe med. De snakker om “Norge mot resten av verden” som om de ikke samtidig jobber for å oppløse den nasjonen de later som de heier på.

Det er politisk teater. Ingenting mer.

Så har du langrennsløperne. Idrettens moralske voktere. Alltid klare for å kommentere internasjonale konflikter, alltid solidariske med de rette meningene, alltid på linje med makten. De jubler over at Russland er utestengt fra OL, mens de ignorerer Norges egen deltakelse i ødeleggelsen av Libya. Norge bombet et land sønder og sammen. Var det snakk om å utestenge Norge? Selvfølgelig ikke. Norske ledere ble tvert imot forfremmet internasjonalt.

Og dette skal liksom være moral?

Dette skal liksom være folkerett?

Dette skal liksom være rettferdighet?

Den dype fortvilelsen

Jeg kjenner på en fortvilelse som er vanskelig å beskrive. Jeg ser et land som frivillig lar seg oppløse. Som kaster vekk suverenitet og identitet for å tilfredsstille globale prosjekter. Som lar sine egne politikere rake sammen restene av det som engang var Norge. Og jeg kjenner en avsky for disse valgene. En avsky som kommer av kjærlighet til landet, ikke hat mot mennesker.

Det er derfor jeg sier det rett ut:
Den største trusselen mot Norge kommer ikke fra Russland, ikke fra Kina, ikke fra USA.

• Den kommer fra våre egne politiske ledere.
• Den sitter på Stortinget.
• Den sitter i regjeringskontorene.
• Den klapper for seg selv i internasjonale saler mens landet råtner i kurven hjemme.

Og jeg står igjen med en sorg jeg aldri trodde jeg skulle kjenne. Fra patriot til hat og en slags ufrivillig likegyldighet. Ikke fordi jeg ønsket det. Men fordi landet ble forandret av krefter som aldri skulle hatt lov til å komme så langt som de har gjort.

Jeg ønsker at Norge skal være et godt land og bo i. Der trygghet og gode fremtidsutsikter skal være en selvfølge.

Men ser jo at selve skuta som kalles Norge, bare driver lenger og lenger ut på det åpne havet.

Der en orkan og rekkordhøye bølger ligger og venter….