Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Når en redaktør prøver å gjøre noe sant ved å gjenta det ofte og hånlig nok, vet vi at argumentene ikke holder.
Det er ikke analyse, det er kondisjonering.
I dagens leder (1) bruker Gunnar Stavrum alle de klassiske grepene: karikering, autoritetsappeller, selektiv informasjon og den gode gamle «anti-argumentet»: noen andre er uenige. Det er kommunikasjon for barneskolen, pakket inn i voksen sjargong.
La oss ta dette bit for bit. Det fortjener egentlig ikke en obduksjon, men jeg gjør det likevel — for det finnes fortsatt folk som biter på de simpleste psykologiske triks når de presenteres som «journalistikk» med redaktørpondusen.
Når en lederartikkel blir et psykologisk operativsystem
I propagandaens verden er det ikke faktapunkter som styrer — det er følelser. Du skal formes, programmeres og infantilisers, ikke informeres.
Folket skal programmeres til å bli super-dogmatikere gjennom assosiasjoner som leder til avsky, latterliggjøring, sosial utstøting og moralsk fordømmelse.
Dette er ikke en lederartikkel. Det er et sett med psykologiske stimuli designet for å fortelle deg hvem du har lov til å være, hva du har lov til å tenke, og hvilke spørsmål du skal skamme deg over å stille.
Om lederen opprinnelig er ført i pennen av en kommunikasjonsekspert fra helvete — vites ikke.
Det som er åpenbart er at han ikke har fått hjelp fra medisinsk hold, selv om den forsøker seg på medisinsk veiledning kombinert med indirekte trusler om frastøting i samfunnet om man ikke gjør som redaktørene befaler.
Jeg foretrekker evidensbasert medisin foran redaktørbasert medisin.
Stråmannen: «Selverklærte genier» og hull i hodet.
Stavrum åpner med:
«Det er som kjent forskjell på et åpent sinn og hull i hodet.»
Allerede her er scenen satt: Enten er du lydig og «forstår» vaksineprogrammet – eller så har du hull i hodet. Det er ingen mellomting, ingen gråsoner, ingen legitim uenighet. Bare fornuftige mennesker på den ene siden – og kognitiv kollaps på den andre.
Så plasserer han like godt alle som «aktivt bekjemper vaksineprogrammer» i kategorien med hull i hodet, og peker på dem som noen som «utsetter sine medborgere for livsfare ved å spre usannheter, konspirasjonsteorier og udokumentert forskning».
Selvsagt uten å vise til forskning på sine egne påstander.
Legg merke til hvor rent og friksjonsfritt dette går for seg:
Ingen definisjon av hva som er usant.
Ingen konkretisering av hvilke konspirasjonsteorier.
Ingen diskusjon av hvilke studier som er «udokumentert».
Det holder å tegne en karikatur. Da slipper man å forholde seg til virkelige mennesker, reelle erfaringer og faktiske data.
Overskriften skriver «Selverklærte medisinske genier er farlige vaksinemotstandere», og ingressen gjentar det samme» «Sosiale medier er fulle av selverklærte genier og de farligste er vaksinemotstanderne.».
Gjentagelsen er et poeng i seg selv: Hvis du kan assosieres med kritiske invendinger mot noe diffust som redaktøren ikke kan sette fingeren på hva er — er du dum og farlig.
Dette er ikke journalistikk, det er sosialt dressur-språk. Hensikten er ikke å undersøke hvorfor folk har mistet tilliten, eller hva som faktisk ligger i kritikken.
Hensikten er å merke dem. Gi dem et stempel. Gjøre det sosialt risikabelt å stille de samme spørsmålene som dem.
Ingen skal ønske å tilhøre gruppen «selverklært medisinsk geni».
Det er poenget. Ikke argumentasjonen. Ikke fakta. Stigmaet.
Derfor får vi også denne: «gruppen som knapt fullførte biologi i 9. klasse, men som likevel formidler avansert medisinsk forskning i kommentarfeltene».
Det er effektivt, på sitt primitive vis. Hvem har lyst til å fremstå som hun dumme, primitive på Facebook som tror hun vet bedre enn «ekspertene»?
Men spørsmålet Stavrum aldri tør stille, er dette:
Hva gjør vi når «ekspertene» har tatt feil – eller beviselig har holdt tilbake vesentlig informasjon?
Er det da fortsatt hull i hodet å stille spørsmål?
Det mest ironiske er at lederen ender med å beskrive sine egne metode:
Folk som har «mer selvtillit enn selvinnsikt».
Den beskrivelsen treffer ikke en Facebook-gruppe klokken 02:17.
Den treffer en redaktør som sitter i 2025 og skriver som om CDC ikke nettopp har snudd om autisme og vaksiner (2), som om mRNA-eventyret ikke gikk skeis likevel (3), og som om overdødeligheten i etterkant ikke eksisterer (4) (5).
Stråmannen er ikke bare uærlig. Den er praktisk:
Så lenge du kan le av «de selverklærte geniene», slipper du å forholde deg til at det finnes svært reelle spørsmål – som han selv ikke tør å ta i.
Når virkeligheten snudde — men narrativet består (CDC, NRK og tallene du ikke får se).
Det mest fascinerende med Stavrums leder er ikke hva han skriver, men hva han unngår å forholde seg til. Han skriver som om vi fortsatt lever i 2021, da mediene kunne si «følg vitenskapen uten at noen stilte det ubehagelige oppfølgingsspørsmålet:
Hvilken vitenskap? Og hvorfor får vi ikke se dataene?
Ta CDC.
Den 21. desember publiserte Nettavisen – altså Stavrums egen avis – en sak om at CDC har snudd i sin offisielle kommunikasjon om sammenhengen mellom vaksiner og autisme (6). Ikke en myk justering. Ikke en nyans. En u-sving.
Der skriver de:
«Påstanden om at vaksiner ikke forårsaker autisme er ikke en evidensbasert påstand. Studier som støtter en slik forbindelse er blitt ignorert av helsemyndighetene.»
Dette burde vært en mediebegivenhet.
Det burde utløst overskrifter, debatter, unnskyldninger, granskinger og en generell rystelse i helsejournalistikken. Og var man uenig, burde man tatt for seg eventuelle svakheter med studiene som nå blir inkludert: Var de ikke fagfellevurdert, var det svake assosiasjoner osv.
I stedet kommer Stavrum én uke senere og leverer dette, som nesten ingen leger tror på:
«Til tross for at covid-19-vaksinen sparte millioner av menneskeliv …»
Som om ingenting har skjedd. Som om CDC ikke har snutt på en rekke områder. Som om hele debatten står stille i tid.
Det er ren virkelighetsforvaltning.
For hva er det han unnlater å nevne?
Han nevner ikke at FHIs studie fra i fjor som viste større overlevelse blant koronavaksinerte (7), faktisk aldri ble fagfellevurdert (følg lenken fra FHIs artikkel, og se selv).
At i Storbritannia nektet myndighetene tidligere i år å frigi tall om dødsfall og sykehusinnleggelser fordelt på vaksinestatus, med den eksplisitte begrunnelsen at en offentliggjøring «kan skape frykt og sinne i befolkningen».
At de samme tallene i Norge er umulige å få tak i, til tross for at de er helt grunnleggende for å vurdere om mRNA-vaksinen faktisk reddet liv – eller tok liv.
At NRK Debatten forrige uke ble en nasjonal skandale da Susanne Heart dokumenterte hvordan både myndigheter og medier har aktivt unngått å stille disse spørsmålene i årevis. Ikke fordi de ikke eksisterer. Men fordi de er politisk farlige.
Her hjemme skjer det som er verre: mediene nekter å spørre.
– Hvorfor er tallene hemmelige?
– Hvorfor får vi ikke se rådata?
– Hvorfor ettergås ikke modellene?
– Hvorfor holdes den mest grunnleggende informasjonen tilbake i et fritt samfunn?
Dette er spørsmål en fungerende presse ville kastet seg over.
I stedet får vi Gunnar Stavrum som skriver lederartikler basert på påstander som kun kan verifiseres dersom myndighetene ikke slipper tallene. En fin ordning, egentlig. For alle som foretrekker dogmer fremfor data.
Med andre ord:
Virkeligheten har endret seg – men narrativet får ikke lov til å gjøre det.
Det er som å se en mann stå og lese høyt fra et gammelt manus, mens hele scenen rundt ham brenner.
Når journalistikken slutter å stille spørsmål
Det finnes et mønster i Stavrums leder:
Han vil at du skal le av mennesker som stiller spørsmål — slik at du ikke merker at han aldri stiller noen selv.
For hva sitter vi igjen med?
En redaktør som bygger argumentene sine på det eneste datagrunnlaget som fortsatt er tilgjengelig: modelleringer og påstander som ikke kan etterprøves, fordi tallene som kunne bekreftet eller avkreftet dem, hemmeligholdes.
En tekst som ignorerer både CDCs helomvending, NRK Debatten-skandalen og den økende mistilliten som nettopp våkner når pressen nekter å undersøke.
En lederartikkel som bruker karikaturer og moralsk avstraffelse der fakta burde vært.
Det er symptomatisk.
Journalistikken har sluttet å undersøke makt — og begynt å beskytte den.
Spørsmål har blitt trussel.
Tvil har blitt sykdom.
Og kompleksitet har blitt konspirasjon.
Når Stavrum skriver om «selverklærte genier», er det derfor et ufrivillig selvportrett.
Han representerer den journalistiske selvsikkerheten som vil være ufeilbarlig, selv når virkeligheten har flyttet seg.
Men det mest avslørende er dette:
Hvis vaksinen reddet millioner av liv, hvorfor tåler ikke argumentet rådata?
Hvis alt er så trygt og så enkelt — hvorfor må tallene skjules?
Hvorfor må kritikk latterliggjøres?
Hvorfor må spørsmål psykologiseres?
Hvis noe er sant, tåler det lys.
Derfor er det ikke «selverklærte genier» som står i veien for opplysning.
Det er journalister som tror de opplyser — men i stedet disiplinerer.
2025 blir året da folk endelig gjennomskuer dette. Og det vil fortsette med full tyngde inn i det nye året 2026.
Narrativstyringen.
Stigmatiseringen.
Den innpakkede forakten for vanlige mennesker som stiller ubehagelige spørsmål.
Og når de gamle grepene ikke lenger virker, avsløres hvor tomme de egentlig er.
Stavrum trenger ikke ta det personlig.
Men han bør ta det inn over seg:
Tiden da dette fungerte, er over.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vipse til: 911 75 352.
Les mer av Kjetil Tveit her
Kilder:
(1) – Fritt vaksinevalg
(2) – Balloon.nu
(3) – Web Archive
(4) – Steigan
(5) – Nettavisen
(6) – Nettavisen
