Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Kjell Arne
Norge solgte ikke gassen på spotmarkedet der prisene raste opp til 200–300 €/MWh. Vi leverte på langtidskontrakter, inngått for år og tiår siden, til priser som lå 50–70 prosent under spot.
Hadde Norge virkelig spekulert i krigen, slik EU insinuerte, ville vi ha solgt alt på spot og innkassert flere hundre milliarder kroner ekstra. Det gjorde vi ikke.
Ironisk nok var norsk gass Europas økonomiske sikkerhetsbelte, fordi våre faste avtaler hindret full priskollaps i Tyskland, Nederland og Belgia. Siden vi leverer 30% av all gass i EU og Storbritannia har Norge vært med på å hindre system kollaps.
Og hvordan takket EU oss? Med straffetoll.
Ikke for dumping eller urent trav, men for å kneble norsk næringsliv og hindre at europeiske industriland taper markedsandeler.
Dette er ikke partnerskap — det er økonomisk avstraffelse kamuflert som «klimapolitikk».
Mens Norge leverer stabile energivolumer til rabatterte priser, bygger EU opp tollmurene for å beskytte sin egen dysfunksjonelle økonomi.
Midt i dette står Støres regjering og klapper som dresserte seler. Ingen motstand, ingen krav, ingen beskyttelse av norske interesser.
De vil sågar vurdere å garantere for EU sitt tyveri av russiske penger, der økonomene advarer på det sterkeste. 1.600 milliarder kroner på vei ut vinduet.
De lar EU diktere, ignorere fakta og samtidig skyve skylden for Europas egen energipolitiske selvmordsstrategi over på oss.
Vi har en regjering som ikke engang makter å forsvare sitt eget land når vi blir beskyldt for profitt vi aldri tok — og deretter straffet for en «forbrytelse» vi aldri begikk.
Det finnes ikke et eneste faglig argument igjen som holder liv i myten om «norsk krigsprofitt».
Dette er politisk propaganda fra en union som nekter å ta ansvar for sitt eget energikaos, og en norsk regjering som ikke tør annet enn å ta imot slagene.
