Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Det sies at det grønne skiftet er som vannmelonen: grønn utenpå og rød inni.
Men er ikke det grønne skiftet også det perfekte prosjektet for finansakrobatene – de som kan tjene på hver eneste regulering, hver eneste nye kvote og hver eneste «bærekraftige» omlegging?
Og er det ikke nettopp denne gutteklubben – Verdens økonomiske forum og de globale kapitalforvalterne – som nå står i symbiose med sosialistene om å «redde verden»?
Denne alliansen er viktig å forstå.
Venstresiden
I Debatten 27. november (1) sa Fredrik Solvang til MDGs Arild Hermstad:
«Du skal altså øke avgifter på fly, bil, godteri, brus, bilkjøring, tekstiler, kjøtt, drivstoff …»
Hermstad svarer blant annet: «Vi skal ikke bestemme hvor folk bruker pengene. Vår rolle er å styre folks adferd.»
Det Hermstad sier høres kanskje harmløst ut for mange som er oppvokst i Norge – den siste Sovjet-stat – mens det for andre får alle varsellamper til å blinke.
Du hørte nettopp et grunnprinsipp fra autoritære systemer: «Vi eier ikke mennesket, vi bare former det.»
Kommunismens språk var aldri: «Vi kontrollerer deg.»
Det var: «Vi hjelper deg å bli den riktige typen samfunnsmenneske.»
Samme tankegang finner du i Maos kulturrevolusjon, i Stalins sosialingeniørkunst, i dagens ESG – og selvsagt i MDG: «Vår rolle er å styre folks adferd.»
Dette er ikke politikk – men eierskap over mennesket. Det mest avslørende er det han sier mellom linjene: Han trenger ikke bestemme hva du bruker pengene på – så lenge systemet former deg til å gjøre det «riktige» selv.
Det er kjerneformelen i totalitære prosjekter:
Du merker ikke kontrollen, fordi målet er å få deg til å ønske det du blir styrt mot.
Ytre tvang erstattes av indre lydighet. Derfor er setningen hans så farlig:
Det er ikke bare en politisk prioritering, det er en antropologi – et menneskesyn der borgeren ikke er autonom, men råmateriale som skal formes.
Først i 1927 erklærte Arbeiderpartiet seg som et ikke-kommunistisk parti, og så sent som i 2018 uttalte Gro Harlem Brundtland (2): «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.»
Kommunismen sitter i veggene.
Under covid-narrativet fra 2020 så vi en ytterligere dreining mot dette tankegodset, og maktfolk begynte å vibrere i herskerfoten: «Norges nye sosialist» – «Erna Solberg har satt venstresiden ut av spill ved å slutte å føre høyrepolitikk,» lød en NRK-artikkel ført i pennen av Ole Gjems-Onstad, professor ved Institutt for rettsvitenskap, Handelshøyskolen BI. (3) Også Solberg hadde tatt i bruk det sosialistiske språket, hevdet professoren.
Og hun hadde nok øvd seg – fra 2017 faktisk:
I 2017 satt hun på scenen i Verdens økonomiske forum (WEF) som gudmor i vaksinealliansen GAVI og forklarte viktigheten av å kunne bøye regelverket hvis det skulle komme en pandemi. Hun sa:
«Vi er gode til å bøye alle disse regulatoriske systemene når folk dør. Men når vi bare tenker på potensialet for at folk dør, da vil muligens rollen til det regulative systemet gå for tregt.» (4)
Å bøye regelverk gjorde hun – som planlagt.
Til og med vår helligste lov, Grunnloven, brøt hun. (5)
FrP hadde diltet lydig med på lasset, og kontrollen var snart total (totalitarisme betyr som kjent at kontrollen er total).
Mønsteret er tydelig:
Det finnes libertarianske krefter på grasrota i mange partier, mens toppledelsen fremstår fjernstyrt av rødfascister, sosialister, wokeister og annet rask. En ekte høyreside har vi derfor knapt i det norske riket.
ESG
Venstresidens ideologi med høyresidens penger
Her misforstår mange – også på borgerlig side. De tror «kapitalisme» er ideologien og ESG er «moral i markedet». Det er omvendt.
Kapitalisme er i seg selv ingen ideologi.
Som Kent Andersen skriver: kapitalisme beskriver bare et samfunn der frie mennesker handler med hverandre og respekterer eiendomsretten. (6) Handel oppstår spontant – den trenger ikke noen Davos-plan. Stakeholder-kapitalisme derimot er en ideologi forklarer han.
Den er politisk. Den er konstruert. Den har forfatter (Schwab), institusjon (WEF) og doktrine (ESG).
Der klassisk aksjonærkapitalisme sier: «Lederen er ansvarlig overfor eierne og kundene – innenfor loven.»
sier stakeholderkapitalismen:
«Lederen er ansvarlig overfor alle – klima, likestilling, identitetspolitikk, “samfunnet” – og dermed i praksis ansvarlig overfor ingen.»
Med ESG-poeng og “targets” skaper man en ny maktlinje: ikke fra kunden til bedriften, men fra globale kapitalforvaltere til bedriftsledelsen.
I min Substack-tekst i 2023 (7) viste jeg hvordan dette ser ut i praksis: BlackRock, Vanguard og State Street eier kontrollposter i 90 % av S&P 500. De setter ESG-mål. Bedrifter som ikke innretter seg, mister kapital, kreditt og samarbeidspartnere.
Det er derfor Bud Light, Calvin Klein og andre kjører reklamekampanjer som åpenbart skader egen merkevare: ikke fordi «markedet» krever det, men fordi kapitalforvalterne gjør det.
Marxist-grasrota i Pride og FRI tror de slåss mot makten. I virkeligheten er de blitt maktens nyttige dekke.
Det som er en «stolt 30-dagers feiring» av Pride, er samtidig en 30-dagers stresstest av hvor lydig både næringsliv, medier og offentlig sektor er mot ESG-regimet.
Den som ikke henger flagget – eller bare antyder skepsis – merkes som risikofaktor.
Kort sagt: ESG er ikke folkekrav nedenfra. Det er styringssystem ovenfra.
Fra Hermstad til Norges Bank
Fra «adferd» til programmerbare penger
Hermstad sier åpent at MDGs rolle er å «styre folks adferd».
Han legger samtidig til at han ikke kan bestemme hva du bruker pengene på.
Bankene har ingen slike hemninger.
SpareBank 1 SR-Bank skrev (8) allerede i 2022 rett ut at digitale sentralbankpenger kan programmeres slik at:
- de ikke kan brukes på tipping
- eller godteri
- og kan gis med utløpsdato
- og la begeistret til at dette allerede er testet i Kina.
Jeg minner om at Anders Magnus ikke fikk lov da han jobbet i den norske statskanalen å kalle Kina et diktatur, at NRK senest for noen måneder siden kalte Mao Zedong — med 70 millioner menneskeliv på samvittigheten — for «Kinas store leder», og spurte retorisk om man ville brukt disse milde ordelagene overfor Hitler. (9)
Hermstad sa i Debatten at han vil legge avgift på godteri, mens Sparebank 1 vil gjøre at pengene du har tjent, blir umulige å bruke på godteri (eller kjøtt). Skjønner du forskjellen? Bankene er — om mulig — enda mer totalitære.
NRK fulgte opp året etter og var svært begeistret for en masteroppgave skrevet i tett dialog med Norges Bank, der pengene dine får: lokal «klimavennlig» bruksradius, karbonrasjoner per innbygger, egne «klippekort» for CO₂-utslipp, belønningskroner for «riktig» frivillighet. (10)
Poenget er ikke Glenn Sæstad som skrev masteroppgaven, personlig.
Poenget er at Norges Bank og DOGA klapper frem ideen om at penger ikke lenger bare skal være nøytral byttemiddel, men verktøy for å forme borgeren.
Hermstad begrenser seg – i hvert fall foreløpig – til å styre adferden via avgifter. ESG-bankene og sentralbanken går lengre: De vil styre selve pengene. «Riktig» adferd belønnes. «Feil» adferd får høyere friksjon eller blir teknisk umulig.
Penger går ut på dato eller låses til spesifikke formål. Da er vi tilbake til den setningen som binder alt sammen:
«Vi skal styre folks adferd.»
Forskjellen er bare at der Hermstad må gå veien om Stortinget, kan en fremtidig digital krone gjøre det med ett parameter i et datasystem.
Og hvem er «vi»?
Du gjettet riktig. Det er Verdens økonomiske forum, IMF, og deres tjenere: sosialistene. Det er verdens mest kyniske mennesker — som på sedvanlig vis — har kledd seg ut som snille og ansvarlige stakeholderkapitalister. Maktens narrespill er like reelt i dag som alltid før i historien, men nå har de kontrollteknologi som Mao/Hitler bare kunne drømme om. Det er dette bankene jobber intenst med i bakgrunnen — nå i dag!
Bringsås har rett
– Men jeg vil legge til noe
Benjamin Bringsås beskrev i går i sin iNyheter-kommentar det han kaller venstresidens medie-industrielle kompleks: Amedia, Dagsavisen, Manifest, Medietilsynet – et nettverk som vil gjøre mediepolitikken til «totalberedskap», skru pressestøtten slik at små systemkritiske medier presses ut og bygge egne venstreside-fond for «sine» aviser. (11)
Her har han helt rett. Det er en åpen, ideologisk offensiv for å gjenerobre narrativkontrollen.
Det Bringsås ikke helt adresserer i sin kommentar (som han kanskje har gjort før?) er først og fremst den røde-fascistiske symbiosen mellom venstresidens ideologer, borgerlig «ansvarlige» politikere, og globale kapitalforvaltere med ESG som styringsverktøy.
Når staten og de største finansaktørene smelter sammen i ett system, er vi ikke lenger i klassisk venstre–høyre-akse. Vi er i korporatisme – det samme mønsteret som preget 30-tallets fascisme: Næringsliv + stat + medier + akademia smelter sammen til én styringsblokk.
Stakeholderkapitalisme er dagens korporatisme. Woke og ESG er bare moralspråket som gjør den spiselig.
Derfor er ikke problemet bare at venstresiden vil ha «pressestøtte for venstresida».
Problemet er at venstresiden og mediene gjør dette i en verden der de samme bankene som presser ESG-ideologien på næringslivet nå også ønsker å programmere pengene vi betaler pressestøtten med.
Det er dette jeg mener med rødfascisme: Venstresidens språk om «sårbarhet», «inkludering» og «klima». Høyresidens banker og fond som tvangsinnfører venstre-ideologien gjennom ESG-score.
Et mykt, men totalitært system der tilgang til penger, medier og karrierer avhenger av at du tenker “riktig.”
Bringsås har fullstendig rett i én ting:
Venstresiden sier høyt at de vil ta tilbake kontrollen over hva folk blir fortalt.
Han nevner Amedia på venstresiden. Men tenk på dette. Styrets leder, André Støylen, er samtidig daglig leder for Amediastiftelsen — som eier Amedia — og satt i ti år som direktør for Sparebankstiftelsen DNB, som opprettet mediestiftelsen i første omgang. (12)
Med andre ord: Finanskapital → stiftelse → mediekonsern → sosialistisk narrativkontroll.
Det er ikke en teori — det er organisasjonskart.
De samme kreftene som vil styre hva du får lese, vil også styre hvilke penger du får lov å bruke – og hva du kan bruke dem på.
Det er her metamorfosen skjer: Venstresidens grønne vannmelon blir til høyresidens teknokratiske kamelon, og begge deler er totalitære i praksis. De skifter farge etter behov – rødt, grønt eller blått – men prosjektet er alltid det samme: Kontroll over mennesket.
Da er vi forbi «høyre vs venstre». Da er vi i et system der røde partier, blå partier og grønne vannmeloner bøyer seg for den samme stakeholder-logikken – og bare små lommer av genuine liberalere og systemkritikere står igjen.
Og målet – til både venstre, og de som later som de er høyre – er å knuse disse lommene.
Det er derfor jeg gang på gang advarte mot «den falske høyrevingen» under valgkampen.
For vannmelonen har ingen pigger. Den er søt og forlokkende. Men den er forgiftet.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vipse til: 911 75 352.
Les mer av Kjetil Tveit her
Kilder:
(1) – NRK
(2) – Nettavisen
(3) – NRK
(4) – Youtube
(5) – NRK
(6) – Document
(7) – Substack
(8) – Sparebank 1
(9) – Aftenposten
(10) – NRK
(11) – iNyheter
(12) – Amedia
