Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Mail on Sunday avslørte denne uken at Neil Ferguson – arkitekten bak lockdown-modellene som WHO og Europa fulgte – mottok over 60 millioner kroner! fra Wellcome Trust, uten å opplyse det da han styrte britisk og internasjonal covid-politikk (1).
Dette er mannen som i to tiår har levert de mest innflytelsesrike krisemodellene i vestlig helsepolitikk – fra BSE til svineinfluensa og videre til covid.
Modellene hans er datagenererte scenarier som – notorisk, og gang på gang – har overskutt virkeligheten med kolossale marginer, slik en av verdens mest siterte epidemiologer, John Ioannidis, dokumenterer i en fagfellevurdert analyse (2).
Ioannidis beskriver modellene som et “systematisk mønster av ekstreme overestimat”, og Ferguson har hele tiden blitt stående som selve prototypen på en alarmist som aldri treffer – men som likevel får fornye sin autoritet hver gang en ny krise oppstår.
Likevel var det nettopp disse modellene WHO brukte som beslutningsgrunnlag – og som norske helsemyndigheter lente seg direkte på da nedstengningene ble innført (3).
Samtidig kanaliserte den norske staten milliarder inn i samme globale miljøer, uten engang å føre regnskap som offentligheten kunne ettergå.
Aftenposten rapporterte allerede i 2017 at Riksrevisjonen fant mangelfull journalføring og hemmelighold rundt milliarder som ble gitt til den globale vaksinealliansen GAVI.
(«Sentrale dokumenter om norske bistandsmilliarder skjult for offentligheten i UD», Aftenposten 2017) (4).
Det er altså ikke bare London som har et problem. Norge fulgte Fergusons modeller, samtidig som Wellcome var med på å grunnlegge CEPI i FHIs lokaler og finansierte FHI-miljøet indirekte. Plutselig handler britenes skandale om skjulte pengestrømmer ikke bare om dem – men om oss.
Når samme miljø både modellerer pandemien, finansierer vaksineteknologien, sitter i WHO-strukturene som definerer krisen – og samtidig er dypt inne i norsk beslutningsstøtte gjennom CEPI og FHI, da er dette ikke lenger en britisk historie om skjult finansiering.
Det er et systemproblem i global helseforvaltning. Og Norge ligger midt i det.
WELLCOME, CEPI OG FHI
En usynlig triangelmakt
Wellcome Trust er ikke en marginal veldedighetsstiftelse — det er en global kapitalmakt med en av de høyeste historiske avkastningene blant forskningsstiftelser.
Over flere tiår har fondet oppnådd jevnt over 10–12 % årlig avkastning, og i dag utgjør dets finansielle formue flere titalls milliarder pund. Det betyr at når Wellcome finansierer forskningsinstitusjoner, vaksineprosjekter eller internasjonale helseallianser, er det ikke bare som velgjører — men som investor med enorme økonomiske interesser.
Når samme stiftelse samtidig sitter midt i strukturer som påvirker helsepolitikk, forskning og pandemibeslutninger, krever det at vi stiller det fundamentale spørsmålet: Er dette fremdeles offentlig helse – eller privat kapital med global rekkevidde?
Når man legger pengestrømmene og beslutningsstrukturene oppå hverandre, trer et bilde frem som er langt mer samordnet enn norske myndigheter noen gang har erkjent.
CEPI ble lansert hos WEF i Davos i 2017 av Erna Solberg, Bill Gates, Jeremy Farrar (Wellcome Trust) og GSK-sjef Andrew Witty – med Wellcome Trust og Gates Foundation som hovedinitiativtakere og milliarddonorer. Hovedkontoret ble lagt til Folkehelseinstituttets lokaler i Oslo, der FHIs John-Arne Røttingen ledet CEPI-sekretariatet. (4)
At et internasjonalt helseforetak med kontorer hos FHI lanseres fra verdens fremste private maktforum, er i seg selv bemerkelsesverdig. Men koblingen blir enda tydeligere når man ser hva som har skjedd siden:
Den samme John-Arne Røttingen er i dag CEO for Wellcome Trust – den private stiftelsen som nå er avslørt for å ha finansiert SAGE-rådgivere i Storbritannia med enorme beløp — i det skjulte — uten at dette ble opplyst offentlig. Dette er miljøet der finansiering, politikk, farmasøytisk industri og regulatoriske vurderinger flyter tett sammen.
De samme Wellcome Trust som ga titalls millioner til gladgutten med datamodellene — han som alltid feiler.
Røttingen har tidligere vært områdedirektør for smittevern ved Folkehelseinstituttet, senere direktør for Norges forskningsråd, der han blant annet fordelte midler til FHI, før han i 2020 ble global helseambassadør i Utenriksdepartementet.
Med andre ord: én og samme person har beveget seg gjennom hele strukturen: FHI → Forskningsrådet → UD → WHO → Wellcome Trust – i den perioden pandemiberedskapen ble formet.
Resultatet er en ubehagelig, men uunngåelig realitet:
Norge var ikke bare en finansiell bidragsyter til CEPI; vi fungerte som vertskap og organisator for et globalt helseprosjekt utviklet i partnerskap med de samme miljøene som nå er knyttet til skjulte pengestrømmer i Storbritannia.
Når Wellcome Trust finansierte de britiske covid-rådgiverne som WHO støttet seg på, samtidig som CEPI ble bygget opp i FHIs lokaler – med Wellcome som medstifter – står ett spørsmål igjen:
Hvor gikk linjene inn i norsk pandemipolitikk, og hvem satt egentlig ved bordet da beslutningene ble tatt?
Hadde tidsskriftet rett?
Bukken og havresekken — i praksis
I juli ble det advart i «Tidsskrift for Den norske legeforening» om at Folkehelseinstituttet hadde utviklet seg til en «bukk og havresekk»-modell: én og samme institusjon som både forvalter helsedata, analyserer dem, tolker dem, presenterer konklusjonene og bestemmer hvilke forskere som skal få innsyn i dem – uten reell ekstern kontroll. (5)
Rapporteringen ble beskrevet som inkonsistent, definisjonene skiftet underveis, og flere datasett ble endret, fjernet eller slått sammen på måter som gjorde uavhengig etterprøving umulig. Selv dødsfall etter covid-vaksinasjon ble i perioder lagt inn i kategorien «covid-assosierte dødsfall».
Dette var alvorlige nok funn i seg selv. Men sett i lys av CEPI-koblingene fremstår advarselen i et nytt og langt mer urovekkende lys:
Hvis FHI både var vertskap for CEPI, samarbeidet tett med Wellcome-miljøet og samtidig satt med monopol på norske helsedata under pandemien – var det i det hele tatt mulig for noen utenfor systemet å kontrollere premissene for norsk pandemipolitikk?
I en periode med den største helsedugnad i moderne historie satt FHI med full kontroll over dataregistrene, samtidig som de deltok i globale strukturer som nå er avslørt for alvorlige bindinger og skjult finansiering.
Som Tidsskriftet viser, basert på Riksrevisjonens gjennomgang, mangler også FHI dokumentasjon på deler av sin eksterne finansiering. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at instituttet mottok betydelige midler fra Forskningsrådet — ledet av John-Arne Røttingen…
Når bukken ikke bare passer havresekken – men også møter internasjonale havreprodusenter bak lukkede dører – må spørsmålet stilles:
Var norske helseanalyser så uavhengige som regjeringen hevdet, eller var de en del av et større, internasjonalt økosystem der de samme aktørene igjen og igjen satte både scenen og konklusjonene?
BMJ-Varslingen som forutså alt
– Og Norges rolle i det samme systemet
Allerede 13. november 2020 skrev redaktøren i «The BMJ», et av verdens mest prestisjetunge medisinske tidsskrifter, en advarsel som burde fått politiske alarmklokker til å ringe:
Vitenskap ble undertrykt, regulatoriske myndigheter ble politiske aktører – og mennesker kom til å dø av det. (6)
Han beskrev en medisinsk-politisk kompleks der mektige aktører kunne stoppe forskning som sto i veien for kommersielle interesser, manipulere regulatoriske organer, blokkere publisering og forme hele pandemi-håndteringen bak lukkede dører, og at det hadde blitt verre under pandemien.
Og spørsmålet tvinger seg frem:
Hva er Folkehelseinstituttet annet enn et norsk regulatorisk organ av nettopp denne typen?
Et organ som både produserte, kontrollerte og stengte tilgang til helsedata — samtidig som det var dypt integrert i globale strukturer med sterke finansielle interesser.
BMJ-redaktøren skrev at når vitenskap knebles, skjer én ting alltid: Folk dør.
Tre måneder senere startet WHOs «Solidarity Trial» som skulle finne om det fantes nyttige medisiner mot covid annet enn vaksinen man ventet på (7) – et helt avgjørende prosjekt fordi lovverket var klinkende klart:
(Mange husker sikkert også at det nesten ble en sport i mediene å kimse av tilstrekkelig vitaminstatus.)
Hvis det eksisterte en effektiv behandling mot covid-19, kunne ikke nødgodkjente vaksiner rulles ut.
Dermed sto enorme økonomiske interesser på spill.
Og hvem ledet hele Solidarity-prosjektet globalt?
John-Arne Røttingen.
Den samme Røttingen som:
- var direktør i Forskningsrådet og delte ut midler til FHI
- var FHI’s egen smitteverndirektør
- var Norges helheambasadør for UD
- rådet WHO
- ledet CEPI-sekretariatet
- og nå er CEO i Wellcome Trust – organisasjonen som hemmelig finansierte SAGE-rådgivere i Storbritannia med tilsammen £200 millioner — som også WHO baserte seg på.
Dette er ikke tilfeldige prikker, men et mønster. Og mens BMJ varslet om undertrykkelse av forskning, skjedde følgende i Norge:
I 2024 publiserte Dødsårsaksregisteret (FHI) en studie som viser at overdødeligheten i Norge økte i tidsmessig sammenheng med vaksineutrullingen – men forskerne kunne ikke avgjøre om vaksinen spilte en rolle ( 8 )
Hvorfor?
Fordi de ikke hadde tilgang til data på vaksinestatus fra SYSVAK. FHI ga ikke engang FHI tilgang.
Akkurat det Tidsskriftet beskrev i «Bukken og havresekken» – og akkurat det BMJ-redaktøren advarte om:
Når data holdes tilbake, når forskning stoppes, når regulatoriske myndigheter ikke kan kontrolleres – da dør mennesker.
Og midt oppe i dette ble Susanne Heart brått tatt av luften i NRK Debatten 18 november — fordi hun våget å stille det mest grunnleggende spørsmålet:
Hvorfor spør ikke mediene etter de hemmelige tallene som kan avsløre årsaken til overdødeligheten som startet i Norge i juli 2021?
Svaret ligger i systemet. Et nettverk av interesser som er too big to fail – og derfor aldri undersøkes.
Den ubehagelige konklusjonen
Det som skjedde, kunna aldri skjedd uten oss
Når man setter alle bitene sammen – Ferguson, Wellcome, CEPI, FHI, UD, WHO, hemmeligholdet, datamodellene, vaksinegodkjenningene, undertrykkelsen av forskning og den uforklarte overdødeligheten – står vi igjen med én konklusjon:
Dette systemet kunne aldri blitt så mektig, så lukket og så farlig uten at Norge selv ble en del av det.
Vi var ikke tilskuere; vi var medspillere:
- Vi ga dem kontorene.
- Vi ga dem pengene.
- Vi ga dem posisjonene.
- Vi ga dem prestisjen.
- Vi ga dem politisk ryggdekning.
Og når varsellampene begynte å blinke: vi ga dem taushet.
Mens BMJs redaktør advarte om at «når god vitenskap undertrykkes, dør mennesker», lot Norge sine mektigste helseaktører glir sømløst mellom rollene som regulator, forskningsfinansiør, vaksineutvikler, WHO-rådgiver, og nå: leder for stiftelsen som hemmelig finansierte politiske covid-råd i Storbritannia.
Vi bygde ikke et skille mellom makt og vitenskap. Vi bygde en bro. Og nå står vi her – med en overdødelighet som startet nøyaktig idet vaksinasjonsprogrammet begynte, uten tilgang til de dataene som kunne forklart hvorfor, og med mediehus som tar aktivt grep for å hindre at spørsmål stilles på direkten.
Og når sjefredaktøren i Aftenposten – som selv sitter i hemmelige Bilderberg-møter med den private globaleliten – latterliggjør og mistenkeliggjør de som stiller spørsmål i giftige lederartikler, er det vår fordømte plikt å holde et speil opp mot henne (9). Et speil som synliggjør strukturene hun ellers forutsetter at offentligheten ikke oppdager.
Skandalen i Storbritannia handler minst like mye om Norge — forskjellen er at der våkner storavisene og avslører strukturene.
Og spørsmålet som gjenstår – som ingen i Helsedirektoratet, ingen i FHI, ingen i regjeringen og ingen i mediene har villet svare på – er dette:
Hvem var det egentlig som satt ved bordet da vår pandemipolitikk ble bestemt?
At norske myndigheter bevisst gjorde det umulig for offentligheten å få innsyn i premissene for pandemihåndteringen, har aldri vært bare en påstand — det er dokumentert.
I september 2020 avslørte NRK (10) at regjeringen ga Koronakommisjonen en egen forskrift som gjorde at den kunne avvise innsynskrav, hemmeligholde forklaringer og til og med sladde hele diskusjonen om sitt eget mandat.
Landets fremste jurister — fra Jan Fridthjof Bernt til Hans Petter Graver — beskrev dette som en «oppskrift på hemmelighold» og en «svekkelse av offentlig innsyn».
Presseforbundet advarte om at når både referater og premisser holdes tilbake, sitter offentligheten igjen med kun én ting: konklusjonen.
Uten tilgang til grunnlaget kan ingen vurdere om konklusjonen er holdbar. Det er innsyn i navnet, men ikke i realiteten — en teknisk form for transparens som i praksis fungerer som total mørklegging.
Når til og med mandatet til en granskningskommisjon må skjules for befolkningen, er det ikke lenger bare beslutningene som er utilgjengelige; det er selve demokratiets funksjonsmåte som settes ut av spill.
For forskjellen mellom demokrati og autoritær forvaltning ligger ikke i hvor høyt man snakker om «tillit» eller «åpenhet», men i hvor dypt innsynet faktisk rekker.
Uten innsyn finnes ingen kontroll, og uten kontroll finnes ikke demokrati — bare et ritual som imiterer det, mens korporative nettverk og private aktører i realiteten flytter beslutningene bak lukkede dører.
Brikkene ligger nå på bordet. Det eneste som mangler, er at norske redaktører våger å stille de samme spørsmålene som britene — i stedet for å spørre makten om sommerferien, eller øve «kritikk» innenfor de trygge rammene av hva de antar de får lov til.
For nettopp denne formen for ufarliggjort kritikk skaper en illusjon av journalististikk, samtidig som offentligheten feilaktig tror alt er sånn noenlunde greit.
Lenken ligger i kommentarfeltet.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.
Les mer av Kjetil Tveit her
Kilder:
(1) – Daily Mail
(2) – PMC
(3) – Nature
(4) – LMI
(5) – Tidsskriftet
(6) – BMJ
(7) – UIO
(8) – Norsk dødsstudie forbløffer
(9) – Document.no
(10) – NRK
