Trumps nye nasjonale sikkerhetsstrategi

Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.

I forrige uke kom nyheten om at USA nå har utarbeidet en helt ny NSS, National Security Strategy.

Denne strategiplanen, utgitt av Det Hvite Hus den 4. desember, karakteriseres av flere respekterte kommentatorer og analytikere og også av planens motstandere som til dels revolusjonær i sin utforming, da hovedpunktene i planen samlet utgjør et seismisk skifte:

Fra global politimakt til regional hegemon:
I motsetning til Bidens nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2022 (som vektla allianser og stormaktsrivalisering) og Trumps versjon fra 2017 (som stemplet Kina og Russland som revisjonistiske makter), samt nær sagt samtlige andre strategiplaner siden 50-tallet, avslutter dette dokumentet USAs «evige byrder» i utlandet. Det prioriterer Amerika-kontinentet (regionalt hegemoni) over Eurasia, og fremstiller Europa og Midtøsten som nedprioriterte regioner.

Ideologisk retrett:
Demokrati-promotering blir eksplisitt forlatt — «vi søker fredelige kommersielle relasjoner uten å påtvinge demokratisk endring». Autoritære regimer vurderes ikke normativt, og EU omtales som «antidemokratisk».

Konfronterende forhold til allierte:
Europa får kraftig kritikk for migrasjon, innskrenkning av ytringsfrihet og risiko for «sivilisatorisk utslettelse» (f.eks. demografiske endringer som gjør nasjoner «ugjenkjennelige om 20 år»). USA lover å støtte «patriotiske» europeiske partier som motsetter seg dette, noe som har fått EU-ledere til å anklage retorikken for å ligne Kremls.

Kina-politikken:
Dokumentet erkjenner at tidligere engasjementspolitikk har mislyktes; man søker «gjensidig fordelaktige» forbindelser, men kombinert med avskrekking (f.eks. Taiwan som «prioritet»). Ingen full frikobling, men begrensninger på teknologi og avhengigheter.

Aksept for multipolaritet:
Regionale makter inviteres til å håndtere sine egne sfærer (f.eks. Japan i Øst-Asia, en arabisk-israelsk blokk i Persiabukten). Dette signaliserer amerikansk tilbakeholdenhet for å unngå direkte konfrontasjoner.

Analyse:

Det er en lang vei fra planverk til virkelighet og det gjenstår selvsagt å se om Trumps lag i Det Hvite Hus faktisk følger opp denne planen. Venezuela tyder på en måte på det motsatte, men på en annen måte ikke. Den ideologiske retretten anvendes visstnok ikke på Venezuela (jfr. retorikken om«demokrati» og «diktatorer»), men på den andre siden revitaliserer Trump Monroe-doktrinen og således er politikken relativt sett i pakt med strategiplanen.

Når det gjelder Europa, så har planen så langt frambrakt paniske reaksjoner på kontinentet vårt. Avisartikler med innhold som kretser rundt at USA ikke lenger er en alliert, men en motstander, trykkes i mange publikasjoner og tilsvarende presenteres i fjernsynssendinger. Den tidligere svenske statsministeren Carl Bildt karakteriserer planen «ekstremisme» . Planen er også eksplisitt i sin ordbruk om Europa og europeisk ledelse:

«Krigen i Ukraina har hatt den paradoksale effekten at Europas – særlig Tysklands – avhengighet av eksterne aktører har økt. I dag bygger tyske kjemiselskaper noen av verdens største prosesseringsanlegg i Kina, ved bruk av russisk gass som de ikke lenger kan få tak i hjemme. Trump-administrasjonen befinner seg i konflikt med europeiske tjenestemenn som sitter i ustabile mindretallsregjeringer og har urealistiske forventninger til krigen – regjeringer som ofte tramper på grunnleggende demokratiske prinsipper for å undertrykke opposisjon.

Et stort flertall av europeere ønsker fred, men dette ønsket gjenspeiles ikke i politikken, i stor grad fordi disse regjeringene undergraver demokratiske prosesser. Dette er av strategisk betydning for USA nettopp fordi europeiske stater ikke kan reformere seg dersom de er fanget i politisk krise.»

Planen inneholder også illusoriske forestillinger om europeisk militær kapasitet overfor Russland, som man kan mistenke er «plantet» i planen for å gjøre europeerne mykere innstilt overfor den, noe som naturligvis ikke lyktes, etter reaksjonene å dømme. Planen er likevel et strategidokumentfor USA, noe som gjør det mindre trolig at utsagnet er plantet og at det dreier seg om faktiske illusjoner og vrangforestillinger om dette blant i alle fall noen av dem som står bak innholdet.

«Vi ønsker at Europa skal forbli europeisk, gjenvinne sin sivilisatoriske selvtillit og forlate sitt mislykkede fokus på regulatorisk kvelning. … Denne mangelen på selvtillit er mest tydelig i Europas forhold til Russland. Europeiske allierte har en betydelig hard-makt-fordel over Russland etter nesten alle målestokker, med unntak av kjernefysiske våpen.»

Det interessante i dette avsnittet – foruten de omtalte vrangforestillinger – er setningene om europeisk regulatorisk kvelning. Dette spiller direkte inn i både klimareguleringer og de fleste andre reguleringer som gjøres i EU (og som deles av Norge). Europa er et kontinent som seiler inn i solnedgangen og kveler i all hovedsak seg selv, både ved reguleringer og ved en unik evne til å dermed gjøre seg selv totalt økonomisk uinteressant for resten av verden. Europa blir en bakevje.

 Trump-administrasjonens NSS står slik sett på trygg historisk grunn, idet den gir Tacitus’ bevingede ord en moderne drakt. «Corruptissima re publicaplurimae leges», altså at «Jo mer fordervet staten er, desto flere lover har den.» Jeg har i en tidligere artikkel omtalt dette fenomenet og også tatt med ordene til en av daoismens fedre, den kinesiske filosofen Tao Te Ching: «Jo flere lover og forordninger, desto flere tyver og røvere finnes det.» Det er ikke så ofte man kan berømme moderne amerikanske administrasjoner for å være i tråd med både klassisk kinesisk filosofi og klassisk, europeisk lærdom fra senantikken. «Kudos» er vel det moderne uttrykket for dette.

Punktet om multipolaritet kommer ikke så veldig overraskende på den observante leser som mye av det andre, siden til og med den neokonservative utenriksminister Marco Rubio har uttalt seg i positive ordelag om en verden som nå er multipolar. Likevel er det banebrytende at dette nå slås fast i et så sentralt dokument som en National Security Strategy. Det innebærer en faktisk amerikansk tilbaketrekking fra andre verdensdeler.

Kineserne ser med velvilje og forsiktig optimisme på punktet om at engasjementspolitikken har mislykkes og at man nå søker gjensidig fordelaktige avtaler, selvfølgelig kombinert med «avskrekking». Kinesernes reaksjon er forsonende i tonen, selv om de også understreker røde linjer.

Sett i forhold til tidligere retorikk hos den amerikanske administrasjonen og ikke minst Trump selv, så er Kina-punktet i planen forbausende pragmatisk og mer på linje med Trumps mer eller mindre avblåste tolltiltak overfor Kina.

Gjennomgående er Trumps nye NSS et tegn på at USA nå vender seg innover og hjemover, heller en det Trumps faktiske politikk i den senere tid har tydet på; nemlig en slags overgivelse overfor såkalt «Beltway» nekonservatisme. Dette tvinger NATO-allierte til å finansiere sin egen sikkerhet og samtidig risikerer det å fragmentere partnerskapene med Europa, noe vi allerede har sett tegn på i lang tid, tross europeiske dignitærers utilslørte smisking, jfr Stoltenberg og Støres stammende og falske lovprisninger av Trump og NATO-sjefen Mark Ruttes patetiske omtale av ham som «daddy». Den posisjonerer USA som en velstående hemisfærisk makt i en multipolar verdensorden, og satser på avtale­making og industriell gjenreisning for å opprettholde global innflytelse uten å gripe over for mye.

Konklusjon:

Med ett framstår Trump-administrasjonen igjen som en mer voksen og realistisk aktør enn de europeiske lederne, tross ekstrem vingling, tilsynelatende mangel på noen strategi og plan overhodet og delvis brudd med store deler av egen velgerbase. Det ser ut til at det også kan være de fundamentale økonomiske forholdene i USA som har vært med på å framtvinge dette skiftet, siden en tilbaketrekking til egen interessesfære kan innebære at baser i utlandet nedlegges og soldater og utstyr sendes hjem. Det er grunn til å se svært positivt på denne planen, etter artikkelforfatters oppfatning og den kan være egnet til å gjøre fremmedgjorte velgere mer varme igjen, selv om elefanten i rommet – Israel – ikke omtales direkte, men innebefattes av tilbaketrekningen fra andre verdensdeler. Midtøsten omtales spesifikt. Det gjenstår som sagt å se om dette blir tilfelle, noe jeg ikke nødvendigvis tror på i det hele tatt.

Etterord:

Da jeg satte meg inn i hva denne planen faktisk kan bety, så kom jeg i tanker om en tragisk, historisk skikkelse. Rent konkret var det Trumps forsøk på fred i Ukraina i kombinasjon med europeiske lederes rop med anklager om «feighet» som fikk tankene inn på den omtalte historiske skikkelsen, selv om jeg ikke på noen måte sammenlikner de to. Det som er min intensjon, er å sammenligne hva de som kaller på fred utsettes for i vår tid og hvordan de til de grader feilrepresenteres.

Den historiske skikkelsen het Franz Ferdinand, tronarving til Østerrike-Ungarn. Hans død førte til katastrofen som fikk solen til å gå ned over det tradisjonelle Europa og som frembrakte katastrofer som broderkrigen noen år senere og som har sitt ekko også i dagens krig i Ukraina. Det er også en broderkrig. Jeg overlater til leserne å dra eventuelle konklusjoner utover dette.

Erkehertugen led som kjent en tragisk skjebne da han sammen med sin kone, erkehertuginne Sofie, ble angivelig drept av serberen Gavrilo Princip, som mange hevder slett ikke var morderen og at den egentlige morderen var den først arresterte, jøden Ferdinand Behr. Det er lite trolig at man kunne ta feil mellom den store og muskuløse Behr på over to meter, og den lille tynne og spinkle Princip. Mange hevder derfor at Princip spilte rollen som offerlam på samme måte som Lee Harvey Oswald gjorde ved Kennedy-attentatet 49 år senere.

Uansett sannheten i det forestående, så var det den mannen som prøvde hardest å forhindre første verdenskrig, som ble mannen hvis død utløste den.

Erkehertug Franz Ferdinand stod foran Wiens krigsråd i 1913, stemmen stødig, men presserende. Generalene ønsket å knuse Serbia militært. Erkehertugen hadde en annen visjon.
«Hvis vi angriper serberne,» advarte han, «vil Russland mobilisere for å forsvare dem. Vi vil stå overfor en krig på flere fronter som ingen av imperiene kan overleve.»Rommet ble stille. Så kom de nedsettende mumlingene. Generalstabssjef Franz Conrad von Hötzendorf skjulte knapt sin forakt. For det militære etablissementet var tronarvingen til det østerriksk-ungarske riket for forsiktig, for opptatt av politiske konsekvenser, for «myk» til realitetene i stormaktspolitikken.

Men Franz Ferdinand var ikke myk. Han var kalkulerende.Han hadde brukt år på å studere imperiets svakheter. Østerrike-Ungarn var et lappeteppe av elleve store folkegrupper som talte dusinvis av språk, holdt sammen av en imperial tradisjon – og stadig mindre enn det. Sørslavene – serbere, kroater, slovenere – var urolige, inspirert av Serbias uavhengighet og panslavisk nasjonalisme. Å knuse Serbia ville ikke eliminere problemet. Det ville forsterke det.

Enda farligere var det at Russland hadde posisjonert seg som beskytter av slaviske folk. Tsaren kunne ikke forlate Serbia uten å miste troverdighet og risikere uro hjemme. Tyskland, bundet av traktat til Østerrike-Ungarn, ville bli trukket inn. Frankrike, alliert med Russland, ville følge. Storbritannia kunne komme med for å hindre tysk dominans.Erkehertugen så dominobrikkene klart. Ett aggressivt trekk mot Serbia kunne utløse en kontinental katastrofe som ville sluke alt.

Derfor tok han til orde for noe radikalt: reform og ikke undertrykkelse. Hans plan om «De forente stater av Stor-Østerrike» foreslo å omforme imperiet til en føderasjon hvor slaviske folk skulle få reell autonomi og representasjon. Gi dem en stemme, hevdet han, og du fjerner årsaken til opprør. Nekter du dem en, garanterer du eksplosjon.Det konservative etablissementet hatet idéen. Å gi innrømmelser ville signalisere svakhet, insisterte de. Det ville oppmuntre separatister og rive i filler den keiserlige autoriteten. Det var bedre å styre med styrke.

Franz Ferdinand fortsatte likevel. I private møter bygget han stille koalisjoner. Han dyrket forhold til moderate slaviske ledere. Han brukte sin posisjon som tronarving til å sinke militære eventyrplaner, til frustrasjon for generaler som ønsket resolutt handling og som ikke skjenket problemene med det gigantiske administrative og økonomiske vanstyret i riket en tanke i sin krigskåthet.Han forsøkte å kjøpe tid, i håp om at han kunne gjennomføre reformer når han arvet tronen fra den aldrende keiser Franz Josef.

Da kom 28. juni 1914. Dessverre.