Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Erik Fjell
Denne gangen er det Tommy Robinson, en person han i sin regelmessige høflighet omtaler som «Den britiske muslimfiendtlige aktivisten» og at han kom til Oslo «for å promotere sin siste bok på en storstilt lansering i regi av det norske høyreradikale nettstedet Document».
Han skriver videre med et tungt hjerte at Document skal snart utgi boken på norsk. Så kommer påstanden, siden han er fjøsmåling og behersker nok en strykkartakter i engelsk og har nok bare sett omslaget – at boken inneholder «en rasistisk konspirasjonsteori om at europeiske maktpersoner planmessig utfører en befolkningsutskiftning av hvite innbyggere gjennom innvandring fra muslimske land».
Så gnir han det inn at arrangementet krevde politibeskyttelse og det var rett før nobelprisutdelingen. Han ser ikke bjelken i sitt eget øye – at han bidrar med at det er noen som må ha politibeskyttelse for å ytre seg. Ligger ikke penger i det, det er mer butikk i «brenn heksa», så kan han vaske sine skitne hender og tørke seg på buksa. Stikke en finger i hvert øre og lukte godt på dem, og si:
«Da muslimhateren Darren Osborne i 2017 drepte én person og skadet 12 ved å kjøre en varebil inn i folkemengden utenfor en moské i London, kom det fram i etterforskningen av terrorangrepet at Tommy Robinson (altså Yaxley-Lennon) var en viktig inspirasjonskilde, i en periode der han blant annet oppfordret følgerne til mer raseri som respons på islamistisk terror».
Så tar han den frem og sender en kraftig stråle ned i skålen mens han ser på seg selv i speilet og får skum i munnvikene, så himler han med øynene, og glefser til speilet.
«Han ble dømt for å ha brutt fotoforbudet utenfor en rettssal – der han sendte direktebilder av de tiltalte i en overgrepssak».
Det er hva han som rister ut de siste dråpene kaller «Grooming gangs scandal»:
Ifølge Wikipedia omtales overgrepssaken slik:
Flere offentlige gjennomganger har slått fast at britiske institusjoner sviktet i arbeidet med å forebygge, avdekke og straffeforfølge omfattende tilfeller av gruppebaserte seksuelle overgrep og utnytting av barn, som i hovedsak fant sted mellom 1990- og 2010-tallet. Påstander om at myndigheter og institusjoner enten ikke reagerte tilstrekkelig på problemet, bagatelliserte det eller forsøkte å dekke det til.
Men det passer ikke inn sølvpengene til Klungtveit. Det er ikke butikk å stå rakrygget og rette pekefingeren mot urett. I hans bransje er forretningsmodellen å bli så tykkhudet at en kan stå oppreist uten ryggrad.
