Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
I store deler av Vest Europa er virkeligheten nå så grotesk at vanlige mennesker må vurdere risiko før de tar med seg egne barn på julemarked. Det som en gang var et uttrykk for sivilisasjon og samhørighet, har blitt et potensielt åsted. Frykten ligger ikke lenger i det skjulte. Den er åpen, konkret og allment forstått. Alle vet hvorfor. Alle vet hvem som har ansvaret.
Dette er ikke tilfeldigheter. Dette er ikke uflaks. Dette er resultatet av bevisste politiske valg.
Vårt politiske lederskap har med åpne øyne importert en drepende ukultur som har gjort trygghet til et unntak og utrygghet til normalen. De visste hva de gjorde. De ble advart i årevis. Statistikken var entydig. Erfaringene var tydelige. Likevel fortsatte de, drevet av ideologisk fanatisme, maktbegjær og forakt for egen befolkning.
I dag sitter de samme menneskene i TV studioer, på talkshow, i podkaster og på boklanseringer, og forsøker å omskrive virkeligheten. De kaller ødeleggelsen for fremskritt. De kaller sammenbruddet for mangfold. De kaller tapet av trygghet for en pris vi alle må betale. I noen tilfeller kaller de dette faktisk for «trygg» styring. Dette er ikke feilvurderinger. Det er løgner.
De har normalisert det unormale. De har gjort frykt til noe man forventes å leve med. De har lært folk at det er egoistisk å ønske trygghet, ekstremt å ønske orden og umenneskelig å ønske kontinuitet i eget samfunn.
Og så har de frekkheten til å ønske oss god jul.
De vet selv at ordene er tomme. De vet at de har revet fundamentet bort under den kulturen de later som de feirer. De vet at de aldri selv ville akseptert å leve under de samme forholdene de har påført vanlige mennesker. De bor skjermet. De beveger seg beskyttet. De sender regningen til andre.
Samtidig finnes det fortsatt deler av Europa som nekter å delta i dette selvpålagte hærverket. Polen. Slovakia. Ungarn. Land som fremdeles har trygge gater, fungerende grenser og et lederskap som setter egne borgere først. Disse landene har valgt stabilitet fremfor kaos. Kontinuitet fremfor ideologiske eksperimenter.
Dette er en realitet Vest Europas politiske elite ikke tåler.
I stedet for å lære, reagerer de med raseri. I stedet for å erkjenne feil, forsøker de å knuse avviket. Det er uutholdelig for dem at det fortsatt finnes trygge julemarkeder i Europa. At det fortsatt finnes samfunn hvor familier kan ferdes uten frykt. At det fortsatt finnes ledere som ikke har overgitt egne land.
Derfor må også disse samfunnene brytes ned.
Trygghet fremstilles som usolidarisk. Orden fremstilles som undertrykkelse. Å beskytte egne borgere fremstilles som umoralsk. Det moralske kompasset er snudd fullstendig på hodet. I denne perverse logikken er det urettferdig dersom terror, vold og utrygghet kun rammer Frankrike, Tyskland og andre vestlige land. Alle må dele samme skjebne. Alle må ned på samme nivå.
Dette er ikke solidaritet. Det er hevn mot normalitet.
Det er kommet så langt at fungerende samfunn beskrives som et problem som må løses. Trygge julemarkeder omtales som provoserende. Det er et tankegods som ikke søker å bygge, men å jevne ut ved forfall. Ikke å gjøre Europa tryggere, men å sørge for at ingen slipper unna konsekvensene av elitens egne valg.
Likevel står de der. Smilende. Selvgode. Og ønsker oss en fredelig jul.
Ordene er verdiløse. For julen de snakker om, er den samme julen de systematisk har undergravd, forrådt og solgt ut. Deres god jul er et ritual uten innhold. Et hykleri så gjennomført at det grenser til forakt.
God jul.
Kurt Guldvik
Oppdal
