Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Einar Hammer
Klunkteit har funnet seg et bein å gnage på og flekker tenner om noen forsøker å røre beinet hans. Men det er signaler på fremtredende symptomer på kverulerende grådighets personlighetsforstyrrelse. Slike som holder seg godt for ørene og skriker rasist, nazist og verre er. Men selv er han en kald fisk som er besatt av penger og Mammons slave som driver de som står aller mest alene til avgrunnen.
Møter Klunkteit motstand så går han i hi og kommer ikke ut før det blir bedre vær. Men Klunkteit er ikke så skummel egentlig, det er som regel tørrbitt,. Det er ikke noe slagkraft i ham – det er det samme oppgulpet ustanselig som om han har sett lyset og at vi som må forholde oss til virkeligheten – famler i mørket.
Ifølge den juridiske loven er ikke en slik nedverdigende og ufyselig adferd noe som står helt øverst på prioriteringslisten. Selv om Klunkteit har fått et sikkelig sugerør ned i statskassa. Om noen lurer på hvor skattepengene ender. Det er sikkert mange som ser urettferdighet i dette, men Klunteit trenger «driftsmidler» for å avsløre. Da er han kongen på haugen og innbiller seg splinten i andres øyne, men ser ikke helt bjelken i sitt eget.
Men når inne på det – Klunkteit lider av svartsinn – han leter i herdig etter svarten i andre og føler føler selvfølgelig selv at han er en hvit sjel. En slags messias som må stå i front for å kjempe mot demonene. Og hvis det ikke finnes noen, så må han lage noe for å opprettholde sitt utkomme. En skal ikke spøke med penger. Det er noe egentlig, ikke bare som drypper på klokkeren, men også regner på Klunkteit sjøl og det er ikke gratis å skape fiendebilder. Det koster skjorta, selv om buksa passer.
Utover det så burde han klippe håret og få seg en jobb. Kanskje det blir folk ut av han, også.
