Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
I Norge elsker vi å late som om vi er et åpent og opplyst samfunn. At vi tåler kritikk. At ytringsfriheten står sterkt. Men i møte med islamkritikk avsløres et dypt hykleri som det er umulig å bortforklare.
De siste årene har vi sett hvordan personer som Shabana Rehman og Abid Raja har blitt hyllet når de har tatt et oppgjør med islam. De har kritisert kvinneundertrykking. Æreskultur. Homofobi. Trusler mot frafalne. Manglende ytringsfrihet. Parallellsamfunn. Akkurat de samme strukturelle problemene som også SIAN og andre innvandringskritiske miljøer peker på.
Forskjellen er ikke budskapet. Forskjellen er budbringeren.
Når kritikken kommer fra «riktige» stemmer med minoritetsbakgrunn blir den feiret. Da omtales det som mot. Integritet. Viktig samfunnsbidrag. Da åpner mediene spaltemeter. Da deles det ut priser. Da kommer applausen fra politikere som ellers er livredde for å tråkke feil.
Shabana Rehman ble løftet frem som et nasjonalt ikon. Hun mottok høythengende ytringsfrihetspriser fra etablerte institusjoner. Hun ble invitert inn i maktens rom (regjeringens Ytringsfrihetskommisjon). Hun ble brukt som bevis på at islamkritikk er legitim. Så lenge den kommer fra rett munn.
Abid Raja har fulgt samme mønster. Kritikk av religiøs sosial kontroll. Av æreskultur. Av konservative muslimske miljøer. Resultatet? Priser. Anerkjennelse. Ministerposter. Mediehyllest. Han omtales som brobygger og modig stemme.
Men når vanlige nordmenn eller organisasjoner som SIAN sier det samme er reaksjonen en helt annen. Da er det ikke lenger snakk om ideologi. Da er det plutselig nazisme. Rasisme. Hat. Da skal politiet på banen. Da skal banker stenge kontoer. Da skal mediene demonisere. Da skal politikere konkurrere om hvem som kan ta sterkest avstand.
Uten og snakke ned avdøde Shabana Rehman og Abid Raja.
Så er det vel ikke mange som har stått opp for ytringsfriheten slik som Lars Thorsen og Anna Bråthen samt flere andre i SIAN har gjort.
Der de har vært utsatt for alt fra hets og drapsforsøk.
Det være seg steinkasting eller det og regelrett bli presset av veien og forsøkt skadet av andre trafikkanter som ikke likte SIAN sin bruk av ytringsfriheten.
Har SIAN fått noen priser for og stå opp for ytringsfriheten?
Nei,de har bare fått et hat fra et storsamfunn.
Som mener at det er helt forståelig at de blir angrepet.
Rett og slett skremmende å se hvor svakt og fordervet vår ytringsfrihet egentlig står.
Der innholdet i kritikken vurderes ikke. Argumentene analyseres ikke. Fakta diskuteres ikke. Alt kokes ned til én ting. Hvem sier det.
Dette avslører en ubehagelig sannhet om Norge. Vi er ikke et samfunn som vurderer ideer. Vi er et samfunn som vurderer mennesker. Stempel først. Tenking etterpå. Hvis i det hele tatt.
Det norske folk følger flokken. Media forteller hvem som er gode og hvem som er onde. Hvem som er verdt å lytte til og hvem som skal ties ihjel. Og folk adlyder. Uten refleksjon. Uten ryggrad. Uten intellektuell ærlighet.
Islamkritikk er tillatt i Norge. Men bare i sterkt regulerte former. Bare når den pakkes inn i riktig språk. Bare når den serveres av godkjente budbringere. Bare når den ikke truer den politiske komfortsonen.
Det er ikke et tegn på et modent demokrati. Det er et tegn på et feigt og fordervet storsamfunn som er mer opptatt av sosial orden enn av sannhet.
Og før vi tør å erkjenne det vil vi fortsette å late som om problemet ikke er islam. Ikke innvandring. Ikke parallellsamfunn. Men alltid den som våger å si det høyt.
