«Bufdir griper inn!»

Av Geir Hasnes, Universitetslektor II, Institutt for teknisk kybernetikk, NTNU

Under slagordet «Bufdir griper inn!» har det norske direktoratet for barn, ungdom og familier gått til nye høyder når det gjelder å få bukt med det mest forkastelige i vårt samfunn: Nemlig kjønnsliv!

Bufdir er overarbeidet

Bufdir er et norsk statsfinansiert direktorat (DIR) som arbeider med barn, ungdom og familier (BUF) og som nå har altfor mye å gjøre. De ansatte fortviler; deres skrik stiger opp fra selve Tigerstadens dyp. Mens barn før i tiden fikk vite at de kunne sees, men ikke høres, mens ungdom så snart de var konfirmerte ble sendt ut i arbeidslivet eller ble påmønstret en båt som gikk på Rio, og mens familier lydige sendte far på ti-timers skiftarbeid mens mor holdt seg hjemme med ungene, har utviklingen i samfunnet nå gått altfor langt.

Den har ført til at barn nå ikke bare sees, men høres; ungdommene forsvinner ikke lenger inn i arbeid eller ut på båt; og familiene forlanger betalt arbeid også til mor og derfor barnehager, skolefritidsordninger og annen styggedom man ikke hadde i de gode gamle dager.

Årsaken: Kjønnslivet

Bufdirs analytiker-konsulenter ble for et par år siden brakt på banen for å hjelpe til med å rydde opp i dette kaoset, og har nå kommet frem med den geniale løsning: Forby kjønnslivet!

Analysekonsulentene har slått fast hva man ikke visste i Bufdir, nemlig at barn er resultat av kjønnsliv, og at ungdom ikke bare er et resultat, men at de også utvikler eget kjønnsliv; og aller verst, at det innad i familien foregår kjønnsliv på høyt aktivitetsnivå. Og dette kan da umulig være bra for det norske bruttonasjonalprodukt!

Vårt nasjonale sosialist-demokratiske styresett kan umulig ha godt av at kjønnsliv praktiseres uten statlig styring, mener Bufdirs utsendte talsperson i en samtale med Norsk institutt for institusjonasjonalisering. Det viser seg at kjønnsliv foregår i skjul innenfor hjemmets fire vegger, og der produseres barn, til dels i mye større mengder enn hva samfunnet har godt av. Og enda verre, disse barna blir etter hvert til ungdommer, som har seilet opp som en ny gruppe med egne krav til samfunnet, hvor familien ikke lenger strekker til for deres behov.

Hvor kommer disse samfunnsskadelige tendensene fra? Bufdirs analytikerkorps har slått fast at det skyldes usunn og sykelig fokus på kjønnsliv. Det man tidligere trodde var uskyldige ord og uttrykk har vist seg å være utrolig syndig og skadelig lefling med selveste vulgaritetens røtter.

Terminologi: ‘gutt’ og ‘jente’

Ordet ‘gutt’ er slett ikke uskyldig. Det betegner rent etymologisk en nyere metaforbruk av ordet ‘gyte’, fra norrønt ‘gjóta’, altså slik fisken gyter eller ‘tømmer ut’, og dette er helt benyttet figurlig, i det at en ‘gutt’ er en pratmaker, en skrythals, kort sagt en ord-gyter. I norrønt har vi ordet ‘gaut’ som betyr å snakke eller skryte, og i norske dialekter finner vi det benyttet på en som buser ut med alt og er uforsiktig med hva han sier.

Som vi har skjønt ønsker ikke Bufdir at barn skal høres, men kun sees, ja, det er jo simpelthen en forutsetning for en velordnet stat, og da er selvsagt betegnelsen gutt helt uhørt, i ordets begge betydninger!

Ordet ‘jente’ er heller ikke så uskyldig som det kan virke. Rent etymologisk stammer det fra ordet ‘gant’, fra norrønt ‘ganti’ hvor hunkjønnsformen er ‘genta’. Det må minnes om at bokstaven g på norrønt ofte ble uttalt j. En gant er en narr, og på den tiden betød en narr en person som drev ap med andre, spøkte og fjaset. Så jente er rett og slett en kvinnelig person som har det moro og fjaser og skjemter med andre.

Også her ser vi at Bufdir med sitt ønske om at barn kun kan sees, finner betegnelsen jente helt uhørt!

Terminologi: ‘mor’ og ‘far’

Men det er mer enn som så bak disse uskyldige ordene. Når den fjasete og spøkende ungjenten har blitt voksen ser vi at hun har tatt med seg morsomhetene inn i sin rolle som mor! I familien kan man ha det moro, morsomt, og den sentrale personen i så måte er selvsagt moren. Ja, moren kan til og med måtte bedrive barneoppdragelse, og da blir hun morsk!

Dette kan man more seg over, men Bufdir som også har ansvaret for at norske familier oppfører seg i henhold til nasjonale sosialist-demokratiske idealer ønsker selvsagt også å slå ned på morsrollen. Det er for galt at barna opplever uanstendig moro i hjemmet, men om deres mor blir morsk, kan barna bli krenket og lei seg, og slik kan man ikke ha det.

Hvor er så familiens far i dette? Når gutten har blitt voksen fortsetter han med dette uanstendige ordgyteriet, gjerne i form av misforstått barneoppdragelse; han skjennes på barna og prøver å lære dem hva han mener er riktig oppførsel. Han er far, som vi kjenner fra uttrykket «å fare med prat». Egentlig er ordet far et bra ord for Bufdir, fordi det betegner at far «farer vekk» fra familien for å gå på arbeid og derfor holder seg vekk store deler av døgnet, slik det var i bedre tider.

Men nå er far til stede på grunn av uanstendige og ugjennomtenkte ordninger for fars deltagelse i familielivet. Mor kan nemlig true med far, om ikke hennes morskhet hjelper. Og far er farlig, han utgjør en fare for barnet; og de må fare varsomt for ikke å utløse farlige situasjoner i hjemmet. Det er jo en reell fare for at barnet blir krenket av fars oppførsel.

Derfor vil Bufdir også slå ned på farsrollen. Det er for galt at barnas far prøver å oppdra barna, hva vet vel han om barnas psykologi og velvære? I samarbeidet mellom mor og far vil alle barn måtte oppleve uheldige situasjoner.

Det farlige og morsomme kombinert: Kjønnslivet

Nå er det slik at far liker at mor er morsom, og mor synes det er pirrende at far er farlig. De faller for hverandre, og slik kan man ikke ha det i et velutviklet samfunn, hvor voksne mennesker rett og slett ikke bør danne familie før de har kommet over ungdomstiden og begynt å falle til ro.

Analytikerne anbefaler at Bufdir aller helst bør godkjenne et hvert forsøk på ekteskap og familiedannelse, slik at man kan sørge for best mulig kontroll av dette som ellers er et anarki i vår midte; familien er farlig nok som den er når foreldrene oppdrar barna på egen hånd og kanskje lærer dem å være kritisk til styresmaktene. Det skaper mye bryderi for våre styrende politikere som jo aller best vet hvordan samfunnet bør ordnes.

Hvordan blir så barn til? Bufdirs analysekonsulenter har kommet frem til at det skjer ved at en fremtidig far og en fremtidig mor har noe de kaller samleie, selv om de slett ikke trenger å ligge, som det gjøres oppmerksom på i en fotnote i konsulentrapporten. De har det for det første morsomt, og for det andre er det farlig fordi det kan føre til unnfangelse av et barn.

Kort sagt slår analyserapporten fast at det å få barn er det farligste som finnes i samfunnet og slett ikke noe som bør overlates til enkeltindivider. Men det som er verre, er at samleie også er det morsomste som finnes, og at dette bør reguleres strengt i samråd med de direktiver som er utstedt av den europeiske union og som er ment å regulere og kontrollere tilgangen av eu-godkjente fedre og mødre samt tilgangen av passende omstendigheter for samleie. Her bør Norge være foregangsland.

Samleie bør derforkun foregå etter søknad og innvilgelse av Bufdir, og ved å fylle ut søknad på nettet og måtte vente på godkjenning kan man være sikre på at det hverken oppstår morsomme eller farlige situasjoner som Bufdir ikke greier å kontrollere.

Krenkingens uutholdelige tyngsel

Bufdirs utsendte talsperson bryter her sammen i gråt og forteller at hele direktoratet føler seg dypt fortvilet over at noen nordmenn og nordkvinner kan finne på å ha samleie uten at Bufdir kjenner til det. Det ødelegger jo for all statistikk og dermed for all planlegging, av barnehager, av skoler, av utbetaling av barnetrygd osv. Ja, talspersonen, som ønsker å være anonym og for anledningen kjønnsløs, sier rett ut at dette er svært krenkende for Bufdir.

Ordet krenke kommer fra gammel-germansk ‘krankian’ som betyr å gjøre krum. Slik ble det en metafor i middel-lavtysk ‘krenken’ som betydde å svekke, og kom til norrønt ‘krenkja’ hvor det betydde å gjøre syk eller svekke. Folk som ble krenket ble opprinnelig syke og/eller kranke og gikk krumbøyde under sykdommens byrde.

En krenking har i dag blitt til en metafor; en ytring som oppleves som et nedrig eller sjofelt angrep på ens personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse. En krenking er altså en subjektiv opplevelse og kan ikke defineres i absolutt forstand, men vil oppleves i ulik grad av ulike personer i ulike omstendigheter.

Bufdir opplever altså at bruken av ordene gutt, jente, mor og far, er sterkt krenkende for de ansatte, og anbefaler derfor at de utryddes, sammen med de aktiviteter som kan oppfattes som skrytende, fjasende, farlige og morsomme. For, som Bufdirs talsperson så utmerket uttaler det, «Når disse ordene og de aktiviteter de beskriver, forsvinner, vil jo anledningen til å bli krenket bli minimalisert! Og det må da sies å være et flott politisk virkemiddel for å oppnå et samfunn med mer velferd og tilfredshet!»

Bufdirs talsperson nektet imidlertid å kommentere på spørsmålet om man ikke like godt kunne ta livet av samtlige fedre, mødre, gutter og jenter i landet, for da ville jo krenkelsene falle til et minimum for over tid å forsvinne helt.