Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Einar Hammer
– Det var ingen innvandrere i pølsekøen!
Det følte ham sterkt og da lå konklusjonen som ketchup fra snabb til snabb, og det i tur retur. Han klødde seg på stedet han liker å klø seg, så slikket han seg fuktig over leppene i en sakte bevegelse. Klunktveit kjente at dette kriblet helt ut fingerspissene, her kunne han dra rasismekortet, mer en vanlig. Penger er noe han trenger og Klunktveit går gjerne lange skritt for slikt. Han så for seg å gjenspeile den ekstremt skumle rasismen som spirer som ugress i vårt multikulturelle samfunn. Et moderne hjemmelagde eventyr der alle er utrolig like, selv om noen er likere enn andre. Klunktveit selv har egne hensikter, hans levebrød er splitt og hersk. Men han skal ikke engang ha brød på pølsa – bare lompe.
Og det skal være en ekte nøff, nøff. Så befølte han seg og trakk den helt åpenbare slutningen – det ligger meget mye mer rasisme i pølsekøen enn folk evner å begripe – om han legger inn Hitler og 22. juli.
Men køen sto nærmest stille og han så ingen muligheter for å snike seg frem, selv om albuene er spisse. Tiden sto på vent, folk skulle også ha sprøstekt løk. Klunktveit stakk pekefingeren langt inn i øret og vred den rundt sakte mens han smattet med munnen, det falt litt sikkel nedover skjorta, men han trakk på skuldrene og børstet det bort med den klamme hånden og tørket det av på buksa.
Det begynte å tære å vente så lenge, og særlig når det var en helt blendahvit kø.
