Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Det må sies uten forbehold og uten diplomatisk tåkelegging. Arbeiderpartiet og Høyre er ikke først og fremst norske styringspartier. De er forvaltere av et politisk prosjekt der Norge gradvis skal opphøre som selvstendig nasjon og i praksis bli en delstat i EU. Alt annet er retorikk. Alt annet er spill for galleriet.
Dette handler ikke om enkeltsaker. Det handler om retning. Om vilje. Om hvilket land man ønsker at Norge skal være, og om man i det hele tatt ønsker at Norge skal bestå som politisk fellesskap. Summen av handlingene til disse to partiene over flere tiår viser ett og samme mønster. Norske interesser er sekundære. EUs behov og ambisjoner er overordnede.
Utgangspunktet deres er at rike Norge sine ressurser, verdier og handlefrihet skal komme hele EU til gode. Ikke det norske folk først. Når dette er premisset, er det fullstendig logisk at Norge taper i møte med EU i avtale etter avtale. Det er ikke uflaks. Det er ikke dårlig forhandlingsevne. Det er villet politikk.
Siden det fremdeles er flertall i den norske befolkningen mot EU medlemskap, tør ikke Arbeiderpartiet og Høyre være ærlige. De vet at et klart ja til EU vil bli avvist. Derfor har de valgt en strategi basert på bitvis underkastelse. Litt mer tilpasning her. Litt mer overføring av makt der. EØS. Energi. Finans. Regelverk. Byråkrati. Direktiv. Alt fremstilt som teknisk, nødvendig og uunngåelig. Aldri som det det faktisk er. En systematisk avvikling av norsk selvråderett.
Hver enkelt avtale presenteres isolert. Helheten ties i hjel. Og når folk reagerer, blir de møtt med belærende språk om ansvarlighet, realisme og moderne styring. Dette er ikke demokrati. Det er administrasjon av et prosjekt folket aldri har gitt sitt samtykke til.
Det er derfor direkte latterlig når Arbeiderpartiet plutselig spiller bekymret for folks økonomi. Det er de samme som har vært pådrivere for å koble Norge til EUs energimarked. De samme som har akseptert strømpriser på EU nivå. De samme som har bidratt til å presse kjøpekraften ned så langt det overhodet lar seg gjøre. De kjører folks økonomi ned på EU felgene og later etterpå som om konsekvensene er et værfenomen de beklager dypt.
At dette skjer uten massive protester skyldes ikke at politikken er god. Det skyldes at den pakkes inn i et språk tilpasset Dagsrevy generasjonen. Beroligende. Teknisk. Fullstendig frakoblet virkeligheten folk lever i.
Like absurd blir det når Høyre uttrykker bekymring for norsk utdanningssystem. Et parti som arbeider målrettet for å gjøre Norge til en underordnet del av en fremmed union har ingen troverdighet når det snakker om å bevare norske institusjoner på norske premisser. Den bekymringen kan sammenlignes med om Anders Behring Breivik skulle vært bekymret for vinduene på hovedbygningen på Utøya. Om de holder godt nok på varmen når temperaturen kryper mot null. Det er formelt mulig å uttrykke bekymring. Men den er blottet for moralsk og politisk innhold.
Alle større avtaler Arbeiderpartiet og Høyre har vært med på å forhandle frem med EU har én fellesnevner. EU kommer best ut. Norge kommer dårligst ut. Alltid. Hvorfor. Fordi de som forhandler på Norges vegne ikke ønsker å vinne. De ønsker at EU skal få gjennomslag. De ønsker at Norge skal bli mer sårbart. Mer avhengig. Tettere knyttet. Enklere å integrere videre.
Dette er ikke inkompetanse. Det er overbevisning.
Norge er ikke målet for disse partiene. EU er målet. Norge er et hinder som må tilpasses bort. Derfor hjelper det ikke med symbolske utspill, bekymrede pressekonferanser eller valgløfter uten rot i handling. Det er handlingene som avslører dem. Og handlingene peker konsekvent i én retning. Avvikling av nasjonal suverenitet uten folkets samtykke.
Så lenge Arbeiderpartiet og Høyre får dominere politikken vil dette fortsette. Med eller uten halepartier. Med eller uten regjeringsskifter. Kursen ligger fast. Mot mindre demokrati. Mindre selvstyre. Mindre Norge.
Og det er på høy tid at det blir sagt høyt.
