Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Einar Hammer
Han hadde forsøkt å si fra om vinduet, men samboeren var alltid opptatt med å lakkere neglene og hørte ikke etter. Det endte med at han ble nødt til å låne tøfler. De var rosa og gikk opp og ned.
Les mer:
Men Klunktveit kom seg på beina og gikk inn på kjøkkenet, satte på nyhetene, varmet opp kaffe og tok et knekkebrød, dyttet det inn i munnen mens tennene gikk fort opp og ned. Så skylte han ned restene med kaffe, satte seg ned og lyttet til nyhetene. Det var en god start på dagen, det var alltid noe om rasisme, det var følelser i ulike fordømmelser.
Nyhetene var enige med politikerne og kritiserte dem som var uenig. Han likte politikernes taleevner. Det var bare å gi dem et stikkord så kunne de snakke i en lang uendelig uten å si noe som helst, og om eventuelle spørsmål om innvadring blir vanskelig – svarer de bare på noe annet og ikke minst skylder de på andre. Det er som musikk i ørene for en elsker pengene som drysser over selvlærte antirasister.
Harald Klunktveit så opp til politikere
Han drømte ofte om å bli politiker selv, men hans kall i livet ville noe annet, og han følte seg som den utvalgte til denne oppgaven – det å kalle folk for rassist, nasssist og ikke minst fassssist. Det ligger himmelske penger i forretningsmodellen – når pengene i kassen klinger Klungtveit ut av skjærsilden springer.
Harald Klunktveit så ut av vinduet, og oppdaget at været hadde forandret seg, nå var det sol mens i går var det overskyet. Han tørket en fuktig panne og tenkte på at politikere sier at rasisme er hvite menneskers skyld. Politikere vet hva de snakker om.
Det er de som styrer landet for vårt beste. Han tømte kaffekoppen og skjenket opp en ny. Uten dem ville landet ha blitt blendahvitt. Samboeren kom ut av dusjen med et håndkle, vedkommende så ut av vinduet og smilte at solen skinte.
Klunktveit selv så langt ned i kaffekoppen og ville ikke gå lenger etter knivranet som ble utført av ….. så han ristet på hodet og var opptatt med sitt. Samboeren trakk på skuldrene, tok på seg skoene og smalt døren etter seg. Klunktveit trakk for gardinen, i sitt stille sinn håpet han at multikulturen bedret seg. Nyhetene fortalte ofte om politikernes planer, og at det var enda håp, bare vi var villige til å ofre vårt eget. Det var lovende ord som gav ham en økonomisk tro på fremtiden.
Klunkveit bet tennene hardt sammen så det verket og følte – rasister må utslettes med alle midler.
