Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Einar Hammer
Samfunn kan frembringe geniale antirasister, hvis de legger forholdene til rette, her er økonomi meget mye viktig, det òg heder og ære, som i sum skaper antirasisme av et internasjonalt kaliber som setter Norge på verdenskartet.
Antirasisme er en tilstand der geniale individer har en himmelsk tro på seg selv. De tenker stort, veldig stort og vet sin enorme utstrekning. Slik som Harald Klunktveit som har nettopp kommet til storbyen og har hodet fullt av fjøsmål, og føler seg som kongen på haugen. Slike som ser en løve i speilet, mens oss normale ser en sikkelig klovn. Mens Klunktveit himler med øynene og stønner, og føler seg som den utvalgte, i sin innbilte storslåtte genialitet. Han som stiller opp for folket, de som ser opp til ham når han forteller begge hender om rasister, at de er avskummet som lever på livsløgner, forfalskninger og forherligelse av seg selv, sitt og sine.
For andre som ikke forstår så kan det oppfattes narsistisk, men antirasister må være evig opptatt av seg selv, Klunktveit er avhengig av å speile seg i andre. De der nede representerer en usynlig masse som ved sin hylling er med på å styrke Harald Klunktveits begavelse. De er et speilbilde som sier at antirasisme er vellykket, sterk og mektig, og åndelig.
Klunktveit ser fra sin høye hest at de der nede, famler og flakker rundt og finner aldri roen i sjelen – en tilstand der de skal være karrierebevisste, vellykket, pent kledd, god smak og ha en fin bil. Men inne i dem hersker tomheten de følger en bjelle, styres av den rådende smak og stil innenfor moter og fôres med intetsigende informasjon – det må dikteres hva flokkdyra skal tenke og føle, så de dilter etter den antirasistiske bjella.
Forventninger og krav til realisering av seg selv er enormt, en nådeløs kappstrid som slynges inn i en løgnaktig og absurd spiral, sjelen visner i en evig fortapelse. Flokken er satt sammen av en grå masse av tankeløse, alle vet sin plass – roser og beundrer hverandre bak falske masker, med et ego som drives av nedlatenhet.
Så svake for rasistisk tankegods at de smelter som isbiter i drinken.
