Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Einar Hammer
Det var tiltak å gå på dass og Klunktveit tok opp en gammel tradisjon med potte, eller rettere sagt en tomflaske. Da slapp han å stå opp. Det var mørkt i rommet, stille også bortsett fra flerkultur. Men den gikk som en jevn dur avbrutt av en skranglete lastebil eller en råkjører. Dagene gikk sent eller fort, som en tilstand, den ene dagen blandet seg inn med den andre og Harald Klunktveit gikk i surr, så var den uken over og det eneste som forandret seg var været.
Det ble mørkere og kaldere, bladene falt av trærne og de sto igjen som triste tårn. Så kom snøen også, smeltet den, så snødde det igjen, men han fikk ikke med seg så mye av det, bare et glimt bare de gangene jeg våget å se ut av vinduet. Selv om det var slitsomt fordi innvandreren i vinduet stirret på han og det var noe nifst med de stirrende øynene. Klunktveit fikk angst selv om han trakk for gardinene følte han seg beglodd. Han stolte på veggen, men vinduene var huller som gjorde han sårbar og gardinene var ingen stengsel mot omverden. Harald Klunktveits trygge skall hadde huller. En natt drømte han å bli perforert av en flokk i sorte kapper og kårder og han lå naken på gulvet og skrek. Da Harald åpnet øynene var de borte i det grå lyset og ikke en lyd var å høre. Det var den natten.
De neste husker Klunktveit ikke så mye av det var mye angst, særlig et bilde hadde brent seg fast, fra den tiden jeg var ung og trodde på at det skulle bli noe i livet. Da han skulle imponere andre grep en katt og løftet den i nakkeskinnet, men den ble sint og slo han mot øye med skarpe klær. Noe han aldri glemmer.
