Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Jeg tror det viktigste spørsmålet Norge står overfor i årene som kommer er ikke handel, eksport eller markedsadgang. Det viktigste spørsmålet er om Norge fortsatt skal være et selvstendig land som ivaretar egne interesser, eller om vi skal fortsette å fungere som en økonomisk bidragsyter og råvareleverandør underlagt et politisk system vi ikke har stemmerett i.
Det påstås gang på gang at EØS avtalen har tjent Norge godt. Men dette er en påstand som sjelden etterprøves. Ja, EU er vår største handelspartner. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå og EU kommisjonen gikk i 2024 om lag 66 prosent av Norges totale eksport til EU land. Rundt 62 prosent av samlet varehandel foregår med EU. Hoveddelen av eksporten består av olje, gass og energi. Ressurser Europa er helt avhengig av.
Dette brukes som argument for at Norge er avhengig av EØS. Men det snur virkeligheten på hodet. Det er EU som er avhengig av norsk energi, ikke omvendt. Norge eksporterte olje og gass til Europa i flere tiår før EØS avtalen eksisterte. Handel oppstår fordi det finnes behov, ikke fordi Norge betaler kontingent for å få lov til å delta.
Likevel betaler Norge hvert år betydelige summer gjennom EØS midlene. I perioden 2014 til 2021 betalte Norge rundt 28 milliarder kroner til ordningen. Midlene går i hovedsak til de fattigste delene av EU. Dette fremstilles som solidaritet, men i realiteten er det en politisk inngangsbillett for å få delta i et marked vi allerede er avgjørende for.
Hvis Norge faktisk hadde hatt voksne politikere som ønsket å ivareta norske interesser, ville et helt grunnleggende krav blitt reist for lenge siden. Stemmerett må følge betaling. Dersom Norge betaler EØS kontingent og innfører tusenvis av EU regler, må Norge også ha stemmerett i beslutningene. At dette aldri er blitt krevd avslører hele myten om at Norge kan påvirke EU innenfra.
Sannheten er enkel. Norge ville blitt nedstemt i alle saker som omhandler overføring av makt, ressurser og kontroll. Energi. Fisk. Natur. Arvesølvet vårt. Det er ren fantasi å tro at et land uten stemmerett kan styre utfallet i et system bygget for store medlemsland med helt andre interesser enn våre.
Påstanden om at Norge må finansiere fattige EU regioner som betingelse for å drive handel er i seg selv absurd. Det kan sammenlignes med å bli tvunget til å betale en femtilapp bare for å få lov til å gå inn på en Rema butikk. Ingen ville akseptert noe slikt i det private marked. Likevel forventes det at Norge skal godta dette på statlig nivå, samtidig som vi mister demokratisk kontroll.
Norsk selvstendighet må veie tyngre enn frykten for redusert markedsadgang. Dersom det betyr at vi må utvide handel med Asia, Amerika, Afrika og andre voksende markeder, så får vi gjøre nettopp det. Norge har ressurser, kompetanse og forhandlingsmakt. Vi er ikke et hjelpeløst land som må underordne oss for å overleve.
Og dersom EU eller andre aktører forsøker å presse Norge politisk eller økonomisk, må svaret være klart og kontant. Norge bør trekke all støtte fra globale sugerør i den norske statskassen. Det gjelder bistandsbudsjettet, regnskogfondet, klimafond, internasjonale programmer og ordninger som ikke tjener direkte norske interesser. Når Norge trues, skal trusselen adresseres tilbake. Respekt oppnås ikke gjennom underkastelse.
Norge har råd til å være selvstendig. Det vi mangler er politisk vilje. Handel kan forhandles. Demokrati kan ikke gis bort. Når valget står mellom markedsadgang og suverenitet, skal svaret alltid være det samme. Norge skal styre seg selv.
At EU er på vei mot å bli en føderal union. Det vet alle som følger utviklingen. Det vet Støre. Det vet Stoltenberg. Og det vet EU tilhengerne på Stortinget. Likevel later de som om dette ikke angår Norge.
I en føderal union reduseres statene til delstater. Likestilt i teori. Maktløse i praksis. Den reelle styringen samles sentralt, og nasjonal kontroll blir en illusjon. Dette er ikke spekulasjon. Det er selve målet med EU prosjektet.
Likevel jobber norske EU tilhengere målrettet for å legge Norge inn i dette systemet. Ikke som et selvstendig land, men som en EU delstat. Med begrenset råderett over energi, fisk, natur og kapital.
Å påstå at Norge kan delta uten å bli underlagt flertallets vilje er bevisst villedning. Oljefondet ville før eller siden blitt presset inn i fellesskapsløsninger og politiske krav utenfor norsk kontroll.
Dette vet norske stortingspolitikere utmerket godt.
Men dette er selvfølgelig ikke noe man ønsker en debatt på.
Da er det tryggere for våre stortingspolitikere at det norske folk går rundt i den villfarelse om at Norge vil få råderett over egne ressursrer ved et medlemskap.
