Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Dmitrij Evstafjev, professor ved Institutt for medier, HSE-universitetet, dr.philos. i statsvitenskap.
Oversatt av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Da USAs president Donald Trump igjen tok opp spørsmålet om å overta Grønland – et tema som så ut til å være nærmest glemt for bare en måned siden – ble dette ikke oppfattet som politisk teater, særlig ikke i Europa, og det handler ikke bare om den såkalte «Maduro-effekten». Under Trumps provoserende uttalelser trer det frem en klar geopolitisk strategi, som kan betegnes som «nyglobalisme». Denne tilnærmingen er langt mer økonomisk forankret enn selve globaliseringsbegrepet, også mer økonomisk forankret enn «vanlig» USA-sentrert globalisme.
Trumps «nyglobalisme» består av tre logisk sammenhengende komponenter:
- En nytolkning av Monroe-doktrinen (man kan jo spørre seg om Trump også anser Filippinene som en del av dette «Større Amerika» …)
- Å omdanne USA til en energisupermakt som monopoliserer spillereglene i hydrokarbonmarkedet, særlig innen regional handel
- Å styrke USAs status som en arktisk supermakt – en posisjon landet per i dag i realiteten bare innehar nominelt.
Trumps handlinger er i denne sammenheng fullt ut logiske: å avvikle Nicolás Maduros regime er avgjørende for å gjøre Latin-Amerikas ressurser til en kilde for kortsiktig økonomisk stabilitet for USA. Dette er Trumps «inngangsbillett» til «den nye globalismens» verden. USA kan ikke bli en energisupermakt uten å ha kontroll over Venezuelas (og etter hvert Brasils og Irans) oljeressurser og samtidig eliminere «skyggeflåter» så raskt som mulig. På samme måte er det avgjørende å oppnå full juridisk kontroll over Grønland for å etablere USA som en reell arktisk makt. Uten dette vil det være vanskelig for USA å opprettholde sin konkurranseevne som energisupermakt etter 2030.
Riktignok kunne en evolusjonær måte å bli en arktisk makt på, ha bestått i å investere i et kostbart og langvarig program for å revitalisere Alaska, men dette ville tatt mange år, om ikke tiår. Grønland representerer derimot en mulighet til raskt å konsolidere en ny politisk og geografisk status.
Trump handler systematisk og velger sine neste skritt basert på de svakhetene han mener å se hos sine geopolitiske konkurrenter. Tilsynelatende anser han Europa for å være tilstrekkelig svekket til at man nå kan diskutere Grønlands status på et helt annet nivå enn våren 2025, da han måtte trekke seg tilbake. Trump omtalte dette nylig i en samtale med journalister. «Vet dere hva forsvaret deres består av? To hundesleder», sa han som svar på et spørsmål om hvorvidt USA hadde fremmet et politisk forslag overfor Grønland eller Danmark. Han la til at russiske og kinesiske jagere og ubåter i mellomtiden er «overalt».
Det bør også bemerkes at Trump, når han snakker om Grønland, direkte har fremhevet NATOs manglende evne til å beskytte øya mot ytre trusler – selv konstruerte sådanne (som utsikten til at Russland og Kina skulle ta kontroll over territoriet). Trumps budskap er tydelig: han har til hensikt å ta tilbake alle dårlig forsvarte «eiendeler».
Trumps besettelse av ideen om å overta Grønland kan også springe ut av europeiske lederes manglende evne til å danne selv en beskjeden stor «koalisjon av villige», til tross for deres påstander om å være klare til å ta fullt ansvar for Europas sikkerhet. En foreslått styrke på 200 000 soldater ble i løpet av seks måneder redusert til bare 40 000 – og det er lite sannsynlig at europeerne i praksis ville være i stand til å samle selv en slik militær styrke. Følgelig vil eventuelle felles initiativer fra Storbritannia, Tyskland og Frankrike neppe gjøre noe særlig inntrykk på Trump.
Erkjennelsen av egen militær svakhet virker dypt urovekkende på europeerne. De store landene i Europa kan være villige til å ofre Grønland. Men dersom Trump lykkes, vil disse statene i realiteten bli hans «ressurs» og miste sin politiske stemme – selv innenfor NATO, som en gang ble oppfattet som en «union av likeverdige demokratier». Dersom operasjonen knyttet til Grønland faktisk blir gjennomført, vil det dessuten ikke lenger være noe som står mellom Trump og Canada.
Hvordan kan Europa møte USAs «nyglobalisme»? Som nevnt ovenfor eksisterer militære alternativer i praksis bare i europeiske politikeres retorikk, rettet mot å forme den innenrikspolitiske opinionen. Kritikken mot Storbritannias statsminister KeirStarmer i britiske medier tyder imidlertid på at denne strategien er i ferd med å mislykkes. Politiske virkemidler gjenstår som Europas eneste reelle handlingsrom. Men også her er mulighetene begrensede.
Det ble knyttet store forhåpninger til euro-atlantisk solidaritet og muligheten til å «overmanne» Trump (slik vi har sett i Ukraina-situasjonen), for eksempel ved å benytte NATOs konsultasjonsmekanismer. Trump har imidlertid gjort det klart at han vil fatte beslutninger ensidig, utenfor enhver rettslig ramme. Likevel kan europeiske ledere komme til å aktivere NATOs artikkel 5. Dersom de tar et slikt skritt, kan det markere begynnelsen på slutten for alliansen. Diskusjonen om Grønland – som i realiteten gjelder den territorielle integriteten til ett av NATOs medlemsland, og attpåtil en av alliansens grunnleggende nasjoner – vil i så fall undergrave selve kjerneprinsippet i NATO: å bevare blokkens indre geopolitiske integritet samtidig som man håndterer ytre trusler og eliminerer interne risikofaktorer.
En mer fruktbar tilnærming kan være å presse Trump i retning av en slags «mellomløsning» når det gjelder Grønlands status, for eksempel etableringen av et amerikansk militært og økonomisk protektorat over øya. Til tross for Trumps uttalelser om at han kun er interessert i direkte annektering, kan et slikt alternativ være gjennomførbart under visse betingelser. Se for eksempel hvordan Trump håndterte situasjonen i Venezuela: etter å ha gitt uttrykk for beredskap til en «andre fase» av konflikten, trakk han raskt i bremsene og innledet forhandlinger med Venezuelas fungerende president Delcy Rodríguez, da han innså at amerikanske økonomiske interesser kunne ivaretas, og at regimet var villig til å innrette seg etter en pro-amerikansk og anti-kinesisk linje. Et tilsvarende scenario kan tenkes i Grønlands tilfelle.
Dette kan skje dersom europeiske ledere finner innflytelsesrike allierte internt i USA, og dersom ressursene i den amerikanske administrasjonen bindes opp av andre kriser. Man bør heller ikke undervurdere Trumps evne til midlertidig å trekke seg tilbake, for senere å vende tilbake til saken når omstendighetene er mer gunstige.
