Det kan være interessant å vite hvordan makten i AP fungerer, men når først Ole Asbjørn Ness har fått statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik i studio, er det avhengig av at han stiller de riktige spørsmålene.
Se videoen Ness 330 – USA, maktpolitikk, Europa og Russland: Hva mener AP at Norge skal gjøre?
Her snakker Kravik fagert om at Norge støtter opp om folkeretten, men Norge sammen med 15 andre NATO-land var med på å bryte folkeretten i 1999 da vi gikk til krig mot Jugoslavia.
Dette var første gang Norge gikk til krig på over 200 år. Forrige gang var da Danmark-Norge gikk til krig mot Sverige i 1788. Denne aggresjonskrigen åpnet Pandoras eske for undergraving av folkeretten over hele verden.
Her gikk NATO og Norge til krig på grunn av påståtte menneskerettighetsbrudd, og resultatet av denne krigen var at Norge i 2008 anerkjente Kosovo som en selvstendig stat, selv om de ennå ikke er anerkjent av FN.
NATO-bombingen av Jugoslavia i 1999 ble gjennomført uten mandat fra FNs sikkerhetsråd, noe som gjorde den ulovlig under internasjonal lov. Kritikere, inkludert juridiske eksperter og menneskerettighetsorganisasjoner, har pekt på at dette var en klar overtredelse av FN-charterets artikkel 2(4), som forbyr bruk av makt mot en suverent stats territorielle integritet uten eksplisitt godkjenning.
Dette støttes av tung juridisk ekspertise fra nå avdøde jussprofessor Ståle Eskeland i hans bok De mest alvorlige forbrytelser, hvor han også viser til Norges krig mot Jugoslavia i 1999 som en aggresjonskrig.
Operasjonen ble rettferdiggjort som humanitær intervensjon for å beskytte kosovoalbanere, men resultatet var at vi tvang gjennom uavhengighet for provinsen Kosovo og Metohija – det fulle serbiske navnet på provinsen – mot viljen til en suveren stat. Dette satte en farlig presedens: Det viste at mektige allianser som NATO kunne omgå FN og bruke militærmakt for å endre grenser, noe som undergravde prinsippet om staters territoriale integritet.
Denne presedensen ble direkte misbrukt av Russland senere. I 2008 invaderte Russland Georgia under påskudd av å beskytte russiske borgere i Sør-Ossetia og Abkhasia, og anerkjente disse regionene som uavhengige – akkurat som Vesten hadde gjort med Kosovo.
Russlands ledere, inkludert Vladimir Putin, siterte eksplisitt Kosovo-presedensen for å rettferdiggjøre handlingene sine, og hevdet at hvis Vesten kunne ignorere Serbias suverenitet, kunne Russland gjøre det samme med Georgias.
Bare seks år senere, i 2014, annekterte Russland Krim fra Ukraina etter en folkeavstemning som ble holdt under militær okkupasjon. Igjen trakk Putin paralleller til Kosovo, og argumenterte for at Krims selvbestemmelse var identisk med Kosovos uavhengighet, selv om Vesten fordømte det som ulovlig.
Verre ble det i 2011, da Norge under Jens Stoltenbergs ledelse som statsminister støttet NATOs intervensjon i Libya. FN-resolusjon 1973 ga mandat til å beskytte sivile gjennom en flyforbudssone, men NATO utvidet dette til regimeendring, bombet Libya til ruiner og fjernet Muammar Gaddafi.
Jens Stoltenberg ville selvfølgelig aldri blitt NATO-sjef i 2014 hvis ikke Norge hadde stilt seg i spissen for bombingen av Libya. Fem år før han døde hadde jeg privilegiet av å sitte sammen med Thorvald Stoltenberg i hans leilighet i Mogens Thorsens gate 1 i Oslo, hvor jeg blant annet utfordret ham om at Jens ledet oss til krig i Libya. Hør vår samtale og les mitt minneord i artikkelen Thorvald som fredsmekler på Resett.
Dette misbruket av FN-mandatet forlenget konflikten seks ganger, økte dødstallene minst sju ganger, og førte til kaos, menneskehandel og spredning av våpen i regionen, som vi kan lese om hos belfercenter.org.
Det er trist at Andreas Motzfeldt Kravik i videoen mener Norges utenrikspolitiske mål er tjent med støtte til et korrupt regime i Ukraina uten demokratiske legitimitet, i stedet for å vektlegge et godt og stabilt forhold til Russland, vår mektigste nabo.
Denne videoen fikk tommel ned fra meg fordi Ole Asbjørn Ness ikke greide å stille de riktige spørsmålene.
Han burde ha konfrontert Kravik med disse historiske bruddene og spurt hvordan Norge kan kritisere Russland mens vi ignorerer vår egen rolle i å undergrave folkeretten. Uten slike spørsmål blir samtalen bare en ensidig hyllest til norsk utenrikspolitikk, uten kritisk dybde.
