Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Marie Rørvik
Skremmende tegn i tida
I kiosken på Oslo Sentralstasjon lyste ei overskrift i Morgenbladet imot meg: «Vil redde Europa med islam». Reportasjen inni avisa fyller seks sider. Den handler om konvertitten Timothy Winter. Han er britisk islamsk teolog, professor og imam, som underviser ved Cambridge Muslim College. Han tok også initiativet til verdens første økomoské.
Usman Rana, styreleder i Wasila, tankesmie for norsk islam, definerer Winter som en dyptpløyende intellektuell.
Er det dyptpløyende når fakta overhode ikke berøres? Hvilket psykologisk eller kulturelt fenomen er det som gjør seg gjeldende når Morgenbladet kan publisere denne reportasjen uten kritiske spørsmål?
Utsagn av Winteri i sitatboble, med mine kommentarer under:
«Fortellingen om at Lot låg med døtrene sine, er utelatt i Koranen. Synet på seksualitet er også mer positivt i islam, siden sex er frampek mot paradis, og ikke en konsekvens av syndefallet.»
Er det på grunn av dette frampeket at de tillater fire koner, kjønnsoperasjoner på barn eller bruker de afghanske danse-guttene som sexleketøy for menn? Er det humant å love 72 jomfruer i paradis for å drepe jøder? Hva slags positivt syn på seksualitet er det?
«Han anmoder muslimer om å være trygge på religionen sine moralske prinsipp og synet på kjønn og familieliv.»
Den kristne Asia Bibi blei dømt til døden for å ha drukket av de muslimske kollegaene sin kopp.
Koranen 2:223: «Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker, alt på beste måte. Frykt Gud og vit at dere skal møte Ham. Bring det glade budskap til de troende.»
Er det et godt moralsk prinsipp at kvinner skal være jord menn kan pløye når de vil? Er «profeten» et godt forbilde når han gifta seg med ei seks år gammal jente, voldtok henne da hun var ni? Islam praktiserer tvangsgifte og forbyr jenter å gifte seg med ikkemuslimer.
«Han har ikke funne meining i tanken om at Jesus måtte døy for våre synder.»
Det har ikke jeg heller. I Koranen er det Allah som bestemmer over belønning og straff ut fra meningsløse regler – ikke ut fra hva som tjener livet eller ikke.
«Det handler om å anvende klassisk islamsk visdom i en utfordrende ny grensesituasjon.
I den muslimske litteraturen finnes en rekke svar på hvordan muslimer skal eksistere med andre religiøse, som jøder og kristne.»
Jeg har ei liste over 10 koranvers der muslimer oppfordres til å drepe, lemleste, korsfeste eller terrorisere vantro. Sure 47:4:
«Ikke lengt etter fred med de vantro, halshugg dem når du fanger dem.»
Sure 1:6-7 hører til de pålagte daglige bønnene: «Led oss på den rette vei! Deres vei, som du har beredt glede, ikke deres, som har vakt Din vrede (jødene), eller deres, som har valgt den falske vei (kristne).»
Koranen har 527 vers som uttrykker hat og intoleranse.
«Det er vanskelig å finne skriftlig veiledning om hvordan muslimer skal orientere seg i en sekulær verden, som ikke lenger bryr seg om ritualer, normer og overgangsriter.»
Han har et poeng i at vi lever i en kultur med store og raske endringer. Kristendommen har mista mye av sin autoritet som moralsk veileder, samtidig som vi ikke har funnet nye fundament for moral og samlende ritualer.
Og ja: Tap av felles fortelling, tradisjoner og mening kan være forklaring på psykiske problemer. Påstanden hans om at det må være en oppgave for muslimer å være terapeuter i en verden der alle lider, virker totalt virkelighetsfjern for meg – eller en ekstremt farlig tanke.
Den tysk-egyptiske islameksperten Hamed Abdel Samad skriver i artikkelen Den farlige profet: «Muhammed er forbilde for millioner av muslimer – også for terrorister. Det skyldes at islams hellige profet også hadde tyranniske og paranoide personlighetstrekk.» J. K. Sheindlin dokumenterer dette grundig i boka «The People vs Muhammad».
Islam sine fem søyler er mer diktatoriske enn moralsk veiledende.
Det store spørsmålet
Hvordan kan det ha seg at vestlige sivilisasjoner ikke klarer eller vil se dette? Hvorfor kalles vi rasister og konspirasjonsteoretikere vi, som ser volden i tekstene, hører hva som sies og ser hvor mye vold som følger dette tankegodset? Har vi blitt offer for det professor Gad Saad kaller «selvmords-empati»? Karl Popper sa: Tolererer vi det intolerante, vil det intolerante til slutt vinne, og da er det slutt på toleransen.
Dit er vi på vei, det viser bl.a. Straffelovens $ 185. Store norske leksikon sin forklaring: «I praksis er bestemmelsen forstått slik at den etablerer forbud mot ytringer som har en kvalifisert krenkende karakter. Typisk er dette ytringer som innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd eller utsagn som oppfordrer eller gis sin tilslutning til integritetskrenkelser.»
Noen vil kanskje se mine kommentarer over som nedvurdering av en gruppes menneskeverd og integritetskrenkelse. Jeg mener islams tekster – og i altfor stor praksis – krenker muslimers integritet, og den nedvurderer vårt menneskeverd.
Kan det være skam og frykt som gjør at rullegardinen trekkes ned for dette voldelige tankegodset? Hvorfor ser ikke våre politikere dette i tilstrekkelig grad til å forby noe så fjernt fra våre verdier, men heller bidrar økonomisk til moskéer? Carl Schiøtz Wibye sa nylig i et intervju, at han frykter for bønnerop fra norske moskéer. Bønnerom finnes allerede. Hvorfor ser vi ikke massiv innsats for å informere om dette mørket?
Ifølge psykologiprofessor Daniel Kahneman veksler vi mellom to ulike tankesystemer. Det ene systemet er raskt, intuitivt og ofte følelsesdrevet, mens det andre er tregere, analytisk og mer mentalt anstrengende. Jeg forstår ikke hva som menes med følelsesdrevet, for i vår tid brukes «følelse» om intuisjon, synsing og mening.
Dersom det er følelsene som driver, er det da skam for å ikke være tolerant nok eller frykt for å bli utstøtt av gruppa? Eller er det påstandene om at vi kvite er undertrykkere, mens muslimer er offer? Ja, mange av dem er offer; offer for det noen kaller en psykopatisk ideologi. Vi hjelper ikke muslimer til frihet ved å akseptere dette tankegodset.
I følge Marshall B Rosenberg er det våre eksistensielle behov som driver oss; at alt vi gjør, gjør vi for å få behov møtt. Empati og mening er behov. Vi vil gjerne bli sett som gode og empatiske menneske.
Kan dét ønsket være så sterkt, at vi er villige til å overse konsekvensene av islams tankegods? Eller har det med frykt å gjøre? Mattias Desmet ble kjent for sin teori om psykologisk masseformasjon i ei tid med mye ensomhet og frykt.
Presenteres vi for et skremmende narrativ, vekkes behovene for fellesskap.Hvorfor alarmeres det ikke om islams frammarsj og planer? Kan behovene for å bli sett, for mening, trygghet og for å bidra overstyre fakta og logikk?
Vidar Gustad: «Denne kollektive lojaliteten – kombinert med livredsel for å stå alene mot massen – gjør at selv grove overgrep kan fortsette uten massiv motstand. Folk forsvarer instinktivt systemet, for å gjøre noe annet føles farligere enn å leve med uretten.» Ekstrem urett har blitt begått bl.a. mot tusenvis av gjengvoldtatte jenter i England.
Jeg spør: Kan det være et fenomen som er beslekta med Stockholm-syndromet?
Hvordan kunne Morgenbladet lage en slik reportasje uten ett eneste kritisk ord og undring over hvordan intelligente mennesker kan overse tidenes lettest tilgjengelige realiteter? Her er det ikke bare tankemurer; her ser jeg massive festninger mot fakta.
I boka «Gjennom tankemurene» lærer noen ungdommer å komme i kontakt med behovene bak tankene og handlingene sine.
Finnes nye løsninger?
Jeg har blitt mer og mer sikker på at det finnes en universell bevissthet – et felt av informasjon mennesket kan samhandle med. Fysiske, psykiske og åndelige behov er del av dette informasjonsfeltet. Marshall B Rosenberg kalte behovene guddommelige. Alle har de samme behovene, men tanker om rett og feil kan overstyre dem. Jeg ser dem som drivkreftene i livet.
Islam har Allah sine behov i fokus. Islam sine leveregler kan overkjøre våre behov for bl.a. autonomi.
Rosenberg sin tradisjon – Ikkevolds-kommunikasjon – er den mest praktiske veiledningen jeg har funnet, indre styring; hvordan fungere ærlig, faktabasert og empatisk som menneske. De fire trinnene er enkle, men ikke lette, siden vi i stor grad har blitt programmert til ytre styring – også i vår kultur.
I det siste har jeg blitt kjent med både Platon og Albert Einstein sitt åndelige syn. De fant at bevisstheten vår hører til en kilde av kosmisk intelligens.
Ken Wilber har skissert utviklingsfaser bevisstheten vår kan gå gjennom – dersom kulturen tillater det. Etter magisk-mytisk forståelse av eksistensen i tidlig barndom, orienterer vi oss mer ut fra konkrete, rasjonelle observasjoner fra seksårsalderen.
Modernismen er neste mulige fase, der vi evner empati med andre grupper enn vår egen. De fleste vestlige kulturer lever ut fra rasjonelt og moderne verdisyn, mens islam i stor grad henger fast i det magisk-mytiske. Der er det primært empati for klanen og større aksept for vold. Dessverre er heller ikke vår kultur fri fra vold.
Vi trenger å vokse forbi mytisk/arketypisk syn på Gud. Det er gudeskikkelser skapt av projeksjoner på vår egen psyke. Vi trenger nye seremonier for å sørge over tap og for å feire livet. Vi trenger større fokus på det vi reelt har til felles.
Endringsprosesser er krevende, men nå har vi nok informasjon til å løse tidens alvorlige kulturkonflikter – dersom nok av oss samler oss om det som tjener livet.
Mange muslimer vil det beste for alle, men så lenge de ikke tar avstand fra ideologien, er de tause støttespillere.
