Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
Når man ser kontaktene mellom Jeffrey Epstein og sentrale norske maktpersoner samlet, er det ikke lenger snakk om tilfeldige møter eller perifer bekjentskap. Det tegner seg et mønster av vedvarende relasjoner til en mann som allerede var kjent – internasjonalt – som sexforbryter.
Jeffrey Epstein var ikke bare «en rik filantrop». Etter dommen i 2008 var han offentlig kjent som overgriper av mindreårige. Likevel fortsatte han å bevege seg fritt i politiske, akademiske og diplomatiske kretser — også i Norge.
Det er her problemene begynner.
Jagland: «Diplomatisk kontakt» – eller dårlig dømmekraft?
Thorbjørn Jagland har forklart kontakten som del av «normal diplomatisk virksomhet». Men det er vanskelig å forstå hvilket diplomatisk behov en sentral europeisk toppfigur hadde for å holde kontakt med en privatfinansiert, dømt sexforbryter – over flere år.
Spørsmålet er ikke bare om Jagland visste hvem Epstein var, men hvorfor han mente det var akseptabelt å fortsette kontakten etter at dette var allment kjent. Når e-poster og møteplanlegging først kommer fram etter lekkasjer, og ikke gjennom egen åpenhet, er det legitimt å spørre:
➡️ Har vi fått hele bildet?
Rød-Larsen og Juul: Når nærhet og penger blandes
I tilfellet Terje Rød-Larsen og Mona Juul blir bildet enda mer urovekkende. Her snakker vi ikke bare om møter, men om personlig nærhet, økonomiske forbindelser og et testamente der Epsteins formue skulle tilfalle deres barn.
Det reiser helt legitime spørsmål:
- Hvor tett var dette forholdet egentlig?
- Hvilken rolle spilte Epstein som finansiell støttespiller?
- Og hvorfor ble ikke disse forbindelsene kjent før de ble avslørt utenfra?
Når Juul samtidig har hatt høytstående diplomatiske verv, er det ikke urimelig å forvente full transparens. At man i stedet får nedtonende forklaringer om «minimal kontakt», samtidig som dokumenter peker i en annen retning, svekker tilliten.
Brende: «Jeg visste ikke» – men burde han?
Børge Brende har beklaget møtene med Epstein og hevder han ikke kjente til bakgrunnen. Problemet er at Brende er nettopp den typen globalt orientert toppleder som burde hatt bedre situasjonsforståelse enn folk flest.
Når en tidligere utenriksminister og nåværende WEF-leder møter Epstein gjentatte ganger etter 2008, er det rimelig å spørre:
➡️ Er uvitenhet en troverdig forklaring — eller bare den minst belastende?
Det store, ubehagelige spørsmålet
Ingen av disse personene er anklaget for overgrep. Det må sies klart.
Men saken handler om noe annet — og kanskje mer grunnleggende:
🔴 Hvorfor søkte så mange maktpersoner kontakt med Epstein etter at han var avslørt?
🔴 Hvorfor har åpenheten først kommet når dokumenter er lekket, ikke frivillig?
🔴 Og hvorfor er forklaringene så samstemte i én ting: nedtoning?
Og så det politiske elefantspørsmålet
Vil norsk mainstream-media virkelig gå hele veien her?
Eller stopper det ved «beklager», «dårlig dømmekraft» og noen korte nyhetssaker før man går videre?
Og enda viktigere:
➡️ Vil dette få faktiske konsekvenser for noen av de involverte — eller er dette enda et eksempel på at eliten gransker seg selv, mildt og midlertidig?
Så langt er det vanskelig å se at:
- maktposisjoner reelt settes på spill
- fullstendige redegjørelser legges fram
- eller at presset fra media matcher sakens alvor
Det gir grunn til å være tvilende.
