Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Tom Skaar, analytisk observatør med fokus på systemrisiko og geopolitisk strategi
Europa liker å beskrive seg selv som en «normativ stormakt». Kontinentet som erstattet krig med regler, makt med rett, og geopolitikk med institusjoner. Det er en historie med mye sannhet i seg. Etter 1945 – og særlig etter 1991 – har Europa oppnådd en stabilitet og velstand uten historisk sidestykke.
Men det finnes også en annen historie. Den handler om hvordan denne suksessen gradvis har skapt en strategisk sårbarhet.
For samtidig som Europa har utviklet et avansert språk om verdier, rettsorden og globalt ansvar, har kontinentet i økende grad bygget ned de materielle forutsetningene for egen handlekraft: energi, industri, forsvar – og ikke minst bærekraften i egne velferdsstater.
Dette er ikke et moralsk argument. Det er et strukturelt.
Etter 1991: fire antakelser
Da Sovjetunionen falt, oppsto en historisk situasjon uten sidestykke. USA sto igjen som eneste supermakt. Globaliseringen skjøt fart. Krig i Europa virket lite sannsynlig. I dette klimaet tok europeisk politikk form rundt fire grunnleggende antakelser:
1. Amerikanske sikkerhetsgarantier ville bestå.
Europeiske forsvarsbudsjetter falt kraftig som andel av BNP. Det var rasjonelt i et lavtrusselsmiljø – men det skapte avhengighet.
2. Globalisering var irreversibel.
Produksjon ble flyttet ut. Forsyningskjeder ble globale. Avhengighet av enkeltleverandører for kritiske råvarer økte.
3. Normer ville spre seg.
Antakelsen om at verden gradvis ville konvergere mot liberale demokratier reduserte fokus på tradisjonell maktpolitikk.
4. Teknokratisk styring var tilstrekkelig.
Økonomisk stabilitet ble prioritert gjennom institusjoner og regelverk, men strategisk koordinering mellom energi, industri og sikkerhet ble svakere.
Ingen av disse antakelsene var irrasjonelle i 1990‑årene. Problemet er at de ble stående lenge etter at verden endret seg.
Energi: Europas akilleshæl
Energipolitikken illustrerer dette tydelig.
Tysklands atomutfasing etter Fukushima økte avhengigheten av naturgass. Samtidig ble rørledningssystemer bygget for maksimal effektivitet, ikke maksimal robusthet. Resultatet var et system med høy effektivitet – og høy sårbarhet.
Da krigen i Ukraina brøt ut i 2022, ble dette tydelig. Europa måtte raskt erstatte russisk gass med LNG til høyere priser. Energikostnader steg dramatisk. Industribedrifter reduserte produksjon eller flyttet.
Samtidig fortsatte den grønne omstillingen, men ofte uten tilstrekkelig koordinering med industripolitikk. Klimamålene er nødvendige. Spørsmålet er hvordan de forenes med konkurransekraft og energisikkerhet.
Forsvar: fra kapasitet til avhengighet
På sikkerhetsfeltet viser bildet det samme mønsteret.
Europeiske land deltok i NATO‑operasjoner fra Balkan til Afghanistan og Libya, men ofte med amerikansk logistikk og etterretning som forutsetning. Samtidig ble territorialt forsvar nedprioritert.
Krigen i Ukraina avdekket begrensningene. Europa klarte ikke raskt å øke produksjonen av ammunisjon og militært utstyr. Forsvarsbudsjettene økte, men industrikapasiteten hang etter.
Dette betyr ikke at Europa er maktesløst. Det betyr at kontinentet fortsatt er i ferd med å tilpasse seg en virkelighet der makt igjen måles i kapasitet, ikke bare i intensjoner.
Demografi, industri – og velferdsstatens strukturelle press
Europa står også overfor langsiktige strukturelle utfordringer:
- En aldrendebefolkning
- Arbeidskraftmangel
- Økende press påvelferdsordninger
- Ujevnintegreringavmigranter
Men det finnes et femte element som sjelden diskuteres åpent: rettighetssamfunnet.
I flere tiår har europeiske land bygget ut stadig mer omfattende velferdsordninger basert på en liberal idé om at alle skal med, alle er like mye verdt, og alle bidrar – uavhengig av faktisk deltakelse i arbeidslivet. Dette har skapt en politisk kultur der kravene øker, mens antallet faktiske ytere synker.
Det er ikke bærekraftig.
Når stadig flere mottar ytelser, mens stadig færre skaper verdiene som finansierer dem, oppstår en strukturell ubalanse. Dette forsterkes av migrasjon som i mange tilfeller ikke resulterer i arbeidsdeltakelse, men i økt press på velferdsordninger som allerede er under press.
Dette er ikke et spørsmål om moral, men om matematikk.
En velferdsstat kan ikke fungere dersom den politiske kulturen belønner krav fremfor ansvar, og dersom kommuner forventes å levere tjenester uten at staten finansierer dem i tråd med realitetene. Dette er en utvikling som har blitt skjøvet under teppet i tre tiår – men som nå er en del av Europas strategiske sårbarhet.
En nødvendig rekalibrering
Poenget er ikke å avvise Europas normative prosjekt. Verdier, rettsorden og institusjoner er en del av Europas styrke. Men normativ innflytelse kan ikke stå alene.
Et Europa som ønsker å være en aktør i verdenspolitikken må koble normer til kapasitet.
Det innebærer:
- stabilenergiforsyning
- industriellkonkurransekraft
- koordinertforsvarsevne
- demografiskogsosialbærekraft
Dette er ikke et spørsmål om militarisering eller om å kopiere stormaktslogikk. Det er et spørsmål om balanse mellom ambisjon og evne.
Et kontinent ved et veiskille
Europa står ikke overfor et sammenbrudd. Kontinentet har fortsatt enorme ressurser: teknologi, kapital, utdanning og institusjoner. Men tiden for strategisk frakobling mellom ambisjon og kapasitet er over.
Spørsmålet er ikke om Europa kan tilpasse seg. Spørsmålet er om det kan gjøre det raskt nok.
I en verden der geopolitikk igjen er preget av rivalisering og systemisk risiko, vil Europas fremtid avgjøres av evnen til å forene normative mål med materielle forutsetninger.
Verdier kan forme politikk. Men de kan ikke erstatte energi, industri og forsvar. Og de kan heller ikke finansiere en velferdsstat der stadig færre yter og stadig flere nyter.
