Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Siri Hermo, ihuga EØS motstander
Norges posisjon som energigarantist for Europa er et massivt forhandlingskort som systematisk underkommuniseres i den offentlige debatten.
Her er de rå faktaene om Norges overtak – fakta som sjelden får hovedfokus.
Norge som «Europas batteri»
EU har store planer for sitt «grønne» skifte, men mangler de fysiske forutsetningene for å lykkes uten norsk hjelp.
EUs satsing på ustabil vind- og solkraft krever stabil balansekraft. Norsk vannkraft er den mest effektive kilden til dette i hele Nord-Europa.
Nordsjøen er i ferd med å bli «Europas grønne kraftverk». EU har enorme ambisjoner for havvind, men er avhengig av norsk havareal – og norsk kompetanse fra oljesektoren – for å realisere dem.
EU har ingen «Plan B» for karbonlagring
EUs ambisiøse klimamål er teknisk umulige å nå uten karbonfangst og -lagring (CCS).
EU har rett og slett ingen steder å gjøre av CO₂-en sin dersom de skal nå sine egne mål. De er avhengige av norsk lagringskapasitet i Nordsjøen for å kunne opprettholde egen industri.
Siden Norge kontrollerer de mest egnede lagringsplassene under Nordsjøen, er EU i praksis avhengig av norsk infrastruktur og norsk velvilje for at deres miljømål ikke skal kollapse totalt.
Politisk kapital i det «grønne» skiftet
EU har innsett at den grønne omstillingen – elbatterier, vindturbiner og solceller – krever enorme mengder mineraler som de i dag er avhengige av å importere fra land som Kina.
Norge har en av verdens reneste verdikjeder for aluminium, gjødsel og nå også batterimaterialer. Produksjon basert på vannkraft gir Norge en unik forhandlingsposisjon.
Norge kan kreve full tilgang til EUs støtteordninger og unntak fra EUs CBAM (karbonavgift), ved å peke på at våre produkter allerede er blant de grønneste i verden. Hvis EU skattelegger norsk aluminium, straffer de i praksis sin egen grønne omstilling.
Norge sitter dermed på mineraler og materialer EU må ha for å lykkes. Dette gir betydelig politisk kapital.
Kapitalmakten i Oljefondet
Med Statens pensjonsfond utland er Norge en av de største eierne i europeisk næringsliv.
Denne finansielle muskelen gir en indirekte makt som få andre land på vår størrelse besitter. Vi er ikke bare en handelspartner – vi er en av Europas største investorer.
Suverenitet over matfatet
Norge kontrollerer enorme havområder med fiskeressurser Europa er helt avhengig av for sin matforsyning.
Ved å stå utenfor EUs felles fiskeripolitikk har Norge allerede bevist at nasjonal kontroll over naturressurser fungerer bedre enn sentralstyring fra Brussel.
EU ønsker en sterkere arktisk politikk. Her kan Norge bruke sin rolle som stabilisator i nord til å sikre at norske særinteresser respekteres, særlig i forvaltningen av fisk og ressurser.
Forsvar og sikkerhetspolitisk betydning
Norske selskaper som Kongsberg Gruppen (NASAMS) og Nammo (artilleriammunisjon) er kritiske for europeisk forsvarsevne.
Norsk forsvarsteknologi og produksjonskapasitet kan brukes som forhandlingskort for full deltakelse i EUs forsvarsfond (EDF) og andre lukkede EU-prosjekter.
Nasjonal kontroll gir bedre konkurransekraft
Ved å bruke disse ressursene til beste for det norske folk, ville man oppnå:
Industriell renessanse:
Ved å slippe å følge EUs prissmitte via EØS, kunne Norge sikret sin egen industri kraftpriser langt lavere enn i Europa. Dette ville gjort Norge til et av verdens mest attraktive land for kraftkrevende industri.
Energisikkerhet trumfer byråkrati
EU befinner seg i en sårbar situasjon etter bortfallet av russisk energi og gass. Europa er i dag helt avhengig av norsk gass, og Norge er EUs viktigste energileverandør.
Dette gjør Norges rolle som stabil leverandør til Europas viktigste sikkerhetspolitiske anker.
Uten norsk gass ville det europeiske kraftmarkedet opplevd ekstreme prishopp – langt verre enn krisen i 2022 – og potensielle «blackouts», ettersom man mangler regulerbar kraft på kort sikt.
Uten norsk gass risikerer europeisk industri og oppvarming i store land som Tyskland kollaps. Europa ville mistet rundt 30 prosent av sitt totale gassforbruk.
Konsekvensene ville vært:
- Massearbeidsledighet
- Økt politisk ekstremisme og sosial uro
- Svekket evne til å støtte Ukraina og stå imot press fra stormakter
Norge som Europas reelle motor
Norge er ikke lenger bare en nabo som selger energi. Vi er «motoren» som holder det europeiske prosjektet i gang.
Dette er årsaken til at EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og Nato-sjefen stadig besøker norske gassplattformer. Det er her Europas skjebne avgjøres.
Når Norge sitter med «hånden på kranen», gir det oss en unik styrke i forhandlinger om alt fra fiskekvoter til tollsatser og tilgang til EUs forskningsmidler.
Hvem trenger hvem mest?
I et scenario der Norge tar full kontroll, er det et åpent spørsmål hvem som egentlig trenger hvem mest.
Norge har:
- Kapital (Oljefondet)
- Matressurser (fisk)
- Mineraler og materialer EU trenger i det «grønne» skiftet
- Energien Europa desperat mangler
Uten EØS ville Norge kunne forhandlet fra en styrkeposisjon, der tilgang til våre ressurser ble byttet mot markedsadgang på våre premisser – i stedet for å være en passiv mottaker av regelverk fra Brussel.
Oppsummert
Ved å se maktbalansen som et bytteforhold av kritiske ressurser, fremfor et juridisk underordningsforhold, fremstår Norge som den sterke parten.
Nasjonal kontroll handler ikke om isolasjon, men om å bruke Norges unike posisjon til å sikre folkets interesser – og tvinge frem avtaler som gagner oss, snarere enn å underlegge oss ideologiske målsetninger fra EU.
Spørsmålet er derfor hvorfor norske politikere velger å opptre som «regelstyrte underlagte puppets», fremfor å bruke denne rå maktposisjonen til å sikre lave strømpriser og reell nasjonal styringsrett.
