Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Når stillinger kjøpes med skattepenger
Det finnes en ubehagelig sannhet norsk offentlighet konsekvent unngår. Norske toppverv i FN relaterte systemer og World Economic Forum kommer ikke av eksepsjonelt talent. De kommer av penger. Svært mye penger.
Norge er ikke et stort land. Vi er heller ikke en stormakt. Vi har ikke et enormt akademisk eller teknologisk fortrinn som skulle tilsi at verden naturlig rekrutterer norske politikere og byråkrater til de tyngste globale maktposisjonene. Likevel dukker de opp gang på gang. I FN. I WHO. I Verdensbanken. I WEF.
Det er ikke tilfeldig. Det er kjøpt.
Den eneste toppvervet som ikke er kjøpt med rene penger. Er vel toppvervet i NATO. Den ble vel sikret i form av 588 terrorbomber over Libya.
Den uformelle bytteøkonomien
Det finnes ingen kontrakt der det står at Norge betaler X milliarder kroner og får et toppverv i retur. Slik korrupsjon fungerer ikke i moderne internasjonale institusjoner. Den fungerer mer sofistikert.
Norge betaler enormt mye mer enn vår størrelse tilsier. Vi overfinansierer FN systemet. Vi gir rause flerårige bidrag uten politiske betingelser. Vi stiller aldri ubehagelige spørsmål. Vi trekker aldri støtten. Vi er alltid lojale. Alltid konstruktive. Alltid pålitelige.
Og blir vi lurt trill rundt.
Ja,så later man som gransker litt. Og legger lokk på resten.
Og til gjengjeld får vi innpass. Tillit. Roller. Stillinger.
Dette er ikke en konspirasjon. Det er en godt kjent realitet i internasjonal politikk. Land som betaler mest og lager minst bråk får mest innflytelse bak kulissene.
Milliarder per stilling
Ser man på Norges samlede bidrag til FN og beslektede globale strukturer over tid snakker vi om titalls milliarder kroner hvert eneste år. Over flere tiår summerer dette seg til hundrevis av milliarder.
Hvor mange reelle toppverv har dette gitt Norge? Noen få dusin på øverste nivå.
Regnestykket er ubehagelig enkelt. I praksis har hver norske globale toppjobb kostet mellom ti og tretti milliarder kroner i langsiktig politisk og økonomisk lojalitet.
Hvilket annet land ville akseptert en slik pris uten en åpen debatt?
Er dette korrupsjon
Formelt sett vil mange si nei. Det er ingen direkte bestikkelser. Ingen konvolutter. Ingen kontonummer i skatteparadis.
Men i realiteten er dette en form for systemisk korrupsjon. Ikke individuell. Men statlig.
Skattebetalernes penger brukes til å kjøpe prestisje og karrierer for en smal politisk elite. Ikke for å fremme norsk folkestyre. Ikke for å styrke nasjonal suverenitet. Men for å sikre at Norge alltid er på innsiden av et globalt maktsystem vi i realiteten ikke kontrollerer.
Dette er korrupsjonens rene form. Når penger byttes mot makt uten demokratisk mandat.
Norske middelmådigheter som eksportvare
Det mest avslørende er dette. Det er ikke de beste som sendes ut. Det er de mest lojale. De mest tilpasningsdyktige. De som ikke stiller systemkritiske spørsmål.
Det globale systemet ønsker ikke sterke nasjonale representanter. Det ønsker forvaltere.Som er er villige til og pisse på sin egen befolkning. Administratorer. Brobyggere som aldri brenner broer.
Norge leverer akkurat dette. Og betaler raust for privilegiet.
Demokratiets stille tap
Ingen norske velgere stemmer over disse karrierene. Ingen folkeavstemninger avgjør milliardbidragene. Alt pakkes inn i ord som multilateralisme ansvar og internasjonalt samarbeid.
Men realiteten er at norsk demokrati tappes for reell kontroll. Norske toppolitikere belønnes ikke for å tjene velgerne men for å tjene systemet.
Og regningen sendes til folket.
Et nødvendig oppgjør
Det er på høy tid at vi stiller det enkle spørsmålet. Hva får Norge egentlig igjen for dette. Og hvem er det som faktisk tjener på ordningen.
Så lenge dette ikke diskuteres åpent vil milliardene fortsette å fly ut. Og norske toppverv vil fortsette å bli presentert som nasjonale seire. Når de i realiteten er kvitteringer på betalt lojalitet.
