Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Det er på tide å slutte å late som om et EU medlemskap handler om demokrati. Det gjør det ikke. Det handlervel om å flytte makt bort fra det norske folk og inn i et råttent og vanstyrt system der Norges stemme, selv som medlem, i praksis ikke er verdt noen verden verdens ting.
Likevel står Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og store deler av MDG og KrF i kø for å selge dette som et fremskritt. De vet bedre. De velger likevel å gjøre det.
De later som de er så forbannet opptatt av norske arbeidsplasser. Og står frem som ledertyper som virkelig er bekymret for om nordmenn i utsatte bedrifter skulle miste sin arbeidsplass. Og de ulempene som følger med lokalsamfunn som rammes av nedleggelser.
Men de samme folkene som er opptatt av at folk blir arbeidsledige. ER overhodet ikke opptatt av om folk skal ha det godt eller ikke. De synes det er greit at krona er ødelagt og kjøpkraften er ødelagt. Eller at strømprisene løper løpsk som følge av og tekke EU sine interesser. Eller at oljefondet skal komme hele Europa til gode på bekostning av norske velferdsytelser og fremtidige generasjoner evne til og skape et godt liv innefor Norges grenser.
Så de som snakker om arbeidsplasser er selvfølgelig ikke opptatt av det.
Men den type omsorg selges inn som noe man oppriktig er bekymret for.
Slik at folk skal tro at de nevte EU partiene består av gode og fremtidsrettede ledere som handler på vegne av det norske folk.
Norsk stemmerett i EU er politisk staffasje
Ved et eventuelt EU medlemskap ville Norge fått rundt 13 til 14 representanter i EU parlamentet. I et parlament med over 700 medlemmer. Det gir ingen reell påvirkning på retning, prioriteringer eller maktbalanse.
Dette er ikke et parlament der hvert land har en reell stemme. Det er et system der flertallet er permanent låst, dominert av de største befolkningsstatene og ideologiske blokkene.
Norge ville aldri kunne stanse vedtak som rammer norsk energi, industri, fiskeri eller ressursforvaltning. Aldri. Stemmeretten kommer for sent, og den veier for lite.
Å late som noe annet er politisk uredelig.
Men ved et fullverdig medlemskap. I et EU som jobber mot en føderal superstat. Så kan ikke Norge legge ned veto.
Men ved og ikke være medlemmer. Så kan man rett og slett si NEI. Dette vil vi ikke være en del av.
Når mottakerland gis makt og bidragsytere marginaliseres
Det virkelig avskyelige ligger i sammenligningen.
Spania har nesten 50 representanter i EU parlamentet.
Romania har 33.
Hellas har 21.
(mot Norges skarve 13-14)
Dette er land som over tid har vært netto mottakere av massive EU overføringer. Land som ikke holder systemet oppe økonomisk, men er avhengige av det.
Der Spania er blitt et avskyelig transitt land for store horder med pirater fra det afrikanske kontinentet.
Og et Romania som sender store mengder med sigøyner gods som bedriver tigging og andre uønskede prosjeket i våre land. De vil ha dobbelt så stor innflytelse i EU parlamentet som Norge.
Noe som rett og slett er avskyelig og svært skadelig for Norge og det norske folk.
Norge derimot, som finansierer, leverer energi, stabiliserer kraftmarkedene og er en avgjørende økonomisk aktør i Europa, skulle altså stille med færre representanter enn disse statene.
Det er ikke bare urettferdig.
Det er en fornærmelse mot sunn fornuft.
Et system som belønner uansvarlighet
EU parlamentets sammensetning skaper også et moralsk perverst insentiv.
Makt knyttes direkte til folketall. Ikke til bidrag, ansvar eller bærekraft. Det betyr i praksis at stater kan øke sin politiske tyngde gjennom uansvarlig befolkningspolitikk.
Spania diskuterer nå å gi rundt 500 000 migranter varig opphold og statsborgerskap. I EUs system betyr dette én ting: økt folketall gir økt politisk makt. Flere innbyggere kan i neste omgang gi flere seter i parlamentet.
Med andre ord kan uansvarlig innvandringspolitikk bli belønnet med økt innflytelse i Brussel.
Dette er et system som premierer politiske valg uten å ta hensyn til konsekvenser, bærekraft eller ansvar.
Arbeiderpartiet og Høyre vet dette og tier
Det mest alvorlige er at dette ikke er ukjent for norske toppolitikere.
Arbeiderpartiet vet at norsk stemmerett i EU er illusorisk.
Høyre,Venstre og MDG vet at Norge aldri vil kunne matche makten til befolkningsstatene.
Utenriksministre og europaministre vet at makten i EU ikke ligger i parlamentet, men i kommisjonen og rådet.
Likevel fortsetter de å snakke om innflytelse, deltakelse og ansvarlighet. De vet at det de egentlig selger, er en nedgradering av norsk folkestyre.
Eller rett og slett et ophørs salg av Norge sine enorme verdier. Selvstendighet og Suverenitet.
Fra nasjonalt demokrati til administrativ lydighet
Som EU medlem ville Stortinget blitt redusert til et implementeringsorgan. Norske valg ville ikke endre kurs, bare tempo. Uansett hvem som vinner, skal direktivene gjennomføres.
Det norske demokratiet ville gå fra å være styrende til å bli utførende.
Dette er ikke samarbeid.
Det er underordning.
Man ønsker rett og slett og sikre at norsk selvstendighet og suverenitet skal kapitulere til fordel for en europeisk superstat.
En stemmerett som ikke kan brukes er verdiløs.
Å gi fra seg nasjonal styring i bytte mot en stemmerett som ikke kan blokkere, ikke påvirker og ikke beskytter norske interesser, er ikke modernisering.
Det er kapitulasjon.
Når store deler av Stortinget likevel arbeider for dette, er det ikke fordi Norge mangler makt. Det er fordi de velger å ikke bruke den.
Og det valget tas ikke på vegne av det norske folk.
Folk i Arbeiderpartiet,Høyre, Venstre og MDG er noe av de råtneste folkene som Norge har fostret opp de siste 100 årene.
Slike folk har rett og slett ingen verdi for i varetakelsen av norsk suverenitet og selvstendighet.
Vi snakker her om skadedyr som har som mål og knuse Norge som selvstendig stat.
