Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Det stilles veldig sjelden de riktige spørsmålene når stadig flere datasentre får etablere seg i Norge. I stedet presenteres dette som «fremtidsrettet», «grønt» og «nødvendig». Men det er på høy tid å henge bjellen på katten her: Datasentrene fungerer som vår tids gjøkunger i det norske kraftsystemet – de legger sine behov i et system bygget for fellesskapet, presser ut andre formål, og bidrar til å skape en strømkrise som deretter brukes politisk.
Datasentre forbruker enorme mengder strøm. De skaper veldig få arbeidsplasser. De bidrar minimalt til lokal verdiskaping. Likevel gis de prioritet, gunstige avtaler og politisk velvilje. Mens vanlige husholdninger, lokal industri og distriktene får beskjed om å «forstå alvoret».
Dette er vel ikke tilfeldig. Det er til de grader ønsket fra folk som ikke jobber for Norge. Men for globale mål/interesser.
Når kraftforbruket økes kraftig – gjennom datasentre, elektrifisering uten helhetlig plan, og eksport – skapes det et bilde av knapphet. Denne knappheten brukes deretter til å legitimere tiltak som ellers aldri ville blitt akseptert: rasering av norsk natur, massiv vindkraftutbygging, svekkede konsesjonsprosesser og i neste omgang tvungen strømrasjonering.
Plutselig handler det ikke lenger om valg – men om slags «nødvendighet».
Naturvern fremstilles som egoisme. Lokal motstand stemples som bakstreversk. Fjell, reinbeiter og urørt natur reduseres til «arealer» som må ofres for det såkalte grønne skiftet. Et skifte som i praksis betyr at folk flest skal betale prisen, mens store aktører skjermes.
For la oss være ærlige: Når strømmen blir knapp, er det ikke datasentrene som først blir stengt. Det er ikke eksporten som ryker. Det er ikke de med langsiktige kontrakter og politisk ryggdekning som må spare. Det er husholdningene. Det er lokalsamfunnene. Det er vanlige folk som får beskjed om å dusje kortere, skru ned varmen og «ta ansvar».
Datasentrene passer altfor godt inn i dette bildet til at det kan avfeies som en bieffekt. De bidrar til å øke forbruket, normalisere knapphet og skape et politisk klima der stadig mer makt flyttes bort fra lokalsamfunn og over til sentrale myndigheter og kommersielle interesser.
Det finnes ingen hemmelig sammensvergelse. Men det finnes interesser, insentiver og en politisk kultur som har sluttet å forvalte fellesskapets ressurser til fellesskapets beste. Strøm – en gang et nasjonalt konkurransefortrinn og et grunnlag for velferd – er i ferd med å bli et styringsverktøy.
Når krisen først er etablert, blir det lett å presse gjennom det som før var umulig. Og det er nettopp derfor datasentrene er farlige: ikke isolert sett, men som brikker i et spill der natur, demokrati og folkestyre alltid taper.
Spørsmålet er ikke om vi trenger mer kraft. Spørsmålet er: Hvem skal den tjene?
Og svaret, slik politikken føres i dag, er stadig sjeldnere: det norske folk.
Men i dagens Norge. Så blir et illojalt og vanstyrt Norge titulert som: Trygg styring.( i alle fall i følge dem selv)
