Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Tom Skaar, analytisk observatør med fokus på systemrisiko og geopolitisk strategi
Norge står i en sikkerhetspolitisk situasjon som er farligere enn noe vi har opplevd siden 1940. Forskjellen er at den gang visste vi hvem fienden var. I dag later vi som om trusselen ikke finnes – samtidig som vi har invitert fienden til bords, betalt for hans våpen og latt vårt eget forsvar råtne på rot. Det er ikke naivitet. Det er svik.
Et regnestykke som burde få hele Stortinget til å skamme seg
Norge har så langt bevilget om lag 160 milliarder kroner til Ukraina. I tillegg har vi forpliktet oss til en årlig bistandsramme på minst 85 milliarder kroner – år etter år, uten sluttdato, uten evaluering, uten ansvarliggjøring.
Samtidig står vi uten:
- langtrekkende luftvern
- beskyttelse av sivilbefolkningen
- strategisk dybde
- moderne dronekapasiteter
- robust sivil beredskap
- tilfluktsrom
- lagre
- evakueringsplaner
- politi med krisekompetanse
- ledelse
Dette er ikke en prioritering. Dette er en politisk feilvurdering av historiske dimensjoner.
La oss stoppe opp ved regnestykket et øyeblikk. 160 milliarder kroner. 85 milliarder i året. År etter år.
Hver eneste stortingsrepresentant som har vært med på å vedta disse beløpene, har gjort et aktivt valg. De har prioritert bort norsk luftvern. De har prioritert bort norsk sivilbefolkning. De har prioritert bort Norges evne til å stå imot et angrep.
Navnene deres finnes i protokollene. Når historien en dag skal gjøre opp regnskapet, vil de stå der. Og spørsmålet vil bli: Hva var egentlig viktigere enn å beskytte dine egne?
Dronekrigen: Russland former fremtiden – Norge sitter fast i fortiden
Krigen i Ukraina har vist at droner er slagmarkens nye herskere. Dette er ikke fremtidsscenarioer. Dette skjer nå.
Russland produserer tusenvis av angrepsdroner i måneden. De brukes til:
- artillerispaning
- presisjonsangrep
- strategiske mål dypt inne på fiendtlig territorium
Fra baser på Kolahalvøya kan langtrekkende droner nå norskekysten på under en time.
Hva har Norge?
Ingenting.
Vi mangler elektronisk krigføring. Vi mangler anti-drone-systemer. Vi mangler integrert luftvern. Vi mangler en nasjonal droneskjerm. Vi mangler evnen til å skille mellom fiendtlige droner og sivile mål. Vi mangler mottiltak.
Vi har strategier. Russland har kapasitet.
Og mens vi utreder og planlegger og setter ned kommisjoner, tester Russland nye dronevåpen i reell krigføring – hver eneste dag.
Luftvern: Den mest alvorlige mangelen – og den som tar lengst tid å rette opp
Norges luftvern består i praksis av noen få NASAMS-batterier rundt Ørland, Evenes og Indre Troms.
Det betyr at:
- Oslo står ubeskyttet
- Bergen står ubeskyttet
- Stavanger står ubeskyttet
- Trondheim står ubeskyttet
- Tromsø står ubeskyttet
- Oljeinstallasjonene står ubeskyttet
- Befolkningen står ubeskyttet
- Dine barn står ubeskyttet
Det første langtrekkende luftvernet er planlagt operativt i 2034. Det neste i 2036.
Det er ti år for sent.
Danmark – som avviklet sitt luftvern for 20 år siden – har nå besluttet full nasjonal dekning innen 2028.
Norge utreder fortsatt.
Forsvarets forskningsinstitutt slår fast: «Luftvern er en av de mest kritiske manglene i dagens norske forsvar.»
Og mens vi utreder, kjøper Russland inn flere droner, flere missiler, flere angrepsmidler. Mens vi utreder, bygger de kapasitet rettet mot oss. Mens vi utreder, tikker klokka.
Vertslandet uten innsyn: Hva ligger egentlig på norsk jord?
Norge har i dag minst tolv anlegg der USA disponerer norsk territorium som om det var eget. Forhåndslagre, rotasjonsstyrker, fullverdige baser, avansert kommunikasjonsutstyr.
Spørsmålet Stortinget ikke tør å stille er enkelt: Hva ligger egentlig der?
Ikke hva vi tror ligger der. Ikke hva vi håper ligger der. Hva vet vi?
Svaret er flaut: lite.
Vi har akseptert en modell der en fremmed makt – riktignok en alliert – kan plassere strategiske kapasiteter på norsk jord uten at norske myndigheter har full innsikt. Det er ikke forsvarspolitikk. Det er å overlate nøklene til eget hus og håpe at den som låner dem, ikke tar med seg noen hjem.
Konsekvensen er uunngåelig: Alt som huser amerikanske styrker blir et prioritert mål i en konflikt.
Ikke bare basen. Også kraftlinjene som forsyner den. Også havna som tar imot forsterkninger. Også veiene som forbinder dem. Også byen ved siden av. Også dine barns skole, hvis den ligger i nærheten.
Dette er ikke teori. Det er det vi ser i sanntid fra UAE, Bahrain, Kuwait og Qatar.
Amerikanske baser blir truffet. Vertslandene betaler prisen. USA beskytter sine egne – ikke vertslandets befolkning.
Når Norge tillater amerikanske forhåndslagre og fremskutte baser uten å bygge eget luftvern, uten en nasjonal droneskjerm, uten sivil beredskap og uten strategisk dybde, så gjør vi oss selv til et mål uten å ha evnen til å overleve treffet.
Det er ikke anti-amerikanisme. Det er realisme. Og realismen sier: Hvis du inviterer en stormakt inn i stua, må du kunne forsvare huset når naboen kommer for å krangle.
Et forsvar uten ledelse – et sivilsamfunn uten plan
Forsvaret er satt til å løse en umulig oppgave: bygge opp kapasitet samtidig som de driver daglig drift, samtidig som leveranser ligger tiår frem i tid. Langtidsplanen fra 2024 er allerede utdatert. Nå må den oppdateres og endres – før den i det hele tatt er tatt i bruk.
Det sivile forsvaret er enda svakere:
- ingen tilfluktsrom
- ingen lagre av mat, drivstoff eller medisiner
- ingen evakueringsplaner
- ingen robusthet i kritisk infrastruktur
- ingen beskyttelse av strømforsyning
- ingen beskyttelse av vannforsyning
- politi og nødetater uten rammer for krisehåndtering
«Ansvaret for sivil beredskap er i dag for fragmentert. Det mangler noen ‘over’ som faktisk har makt og myndighet til å lede og prioritere,» sier generalsekretær Knut Helge Hamre i Norges Forsvarsforening.
Han har rett. Vi har et forsvar uten ledelse, et sivilt forsvar uten lagre og et politi uten rammeverk.
Dette er ikke beredskap. Det er et vakuum.
Utenrikspolitikken: Maksimal eksponering, minimal egenbeskyttelse
Norge har valgt en linje som kombinerer det verste fra alle verdener:
- Vi provoserer vår mektigste nabo – samtidig som vi fraskriver oss evnen til å forsvare oss mot konsekvensene
- Vi underordner oss amerikanske prioriteringer – uten å stille krav om gjensidighet, uten å sikre innsyn, uten å beskytte egen befolkning
- Vi lar oss styre av EUs regelverk – et indre marked som er synkende, overregulert og bestemmende, uten at vi har stemmerett, uten at vi får noe reelt igjen
- Vi ignorerer BRICS-landenes økende betydning – i en verden som raskt blir multipolar, holder vi oss til én kurv og håper den ikke brister
- Vi mangler en strategi for nordområdene – som går utover å håpe på det beste og be om mer penger
Dette er ikke realpolitikk. Det er geopolitisk analfabetisme.
En liten stat må balansere. Ikke underkaste seg.
Nordområdene: Norges strategiske akilleshæl
Norge er ikke et perifert land. Vi er:
- NATOs nordflanke
- porten til Atlanterhavet
- nabo til Russlands viktigste strategiske baser på Kolahalvøya
- vertskap for amerikanske forhåndslagre
- en energinasjon med global betydning
- forvalter av noen av verdens viktigste havområder
Likevel har vi ikke bygget kapasitet som står i forhold til vår strategiske verdi.
Et land uten befolkning i nord, uten luftvern, uten beredskap og uten robust infrastruktur kan ikke hevde suverenitet.
Uansett hvor mange milliarder vi sender ut av landet. Uansett hvor mange fine taler utenriksministeren holder. Uansett hvor mange allierte vi hilser på.
Når det kommer til stykket, er det evnen til å forsvare eget territorium som teller. Den evnen har vi ikke.
Folket ser det. Hvorfor gjør ikke politikerne det?
Gå ut og snakk med folk. Vanlige nordmenn forstår at noe er galt. De ser:
- at vi bruker mer på andres kriger enn på vårt eget forsvar
- at vi mangler luftvern
- at vi mangler beredskap
- at vi mangler ledelse
- at vi mangler en strategi for en verden i dramatisk endring
- at vi er rike, men nakne
Det er ikke ekstremt å kreve at Norge skal kunne forsvare seg selv. Det er grunnleggende statlig ansvar.
Og når staten svikter dette ansvaret, er det ikke lenger et spørsmål om politisk uenighet. Det er et spørsmål om tillit.
Hvor lenge kan folket stole på politikere som prioriterer bort vår felles sikkerhet?
Norge må handle – nå
Dette er tiltak som ikke kan vente. Ikke til 2034. Ikke til 2036. Ikke til neste stortingsperiode. Nå.
- Akutt innkjøp av langtrekkende luftvern – fra land som har ledig kapasitet, uansett pris
- Tredobling av bakke-til-luft-kapasiteter over alle større byer, installasjoner og oljeinnretninger
- Nasjonal dronesatsing – både defensiv og offensiv – som matcher Russlands kapasiteter
- Full innsynsrett i alle utenlandske installasjoner på norsk jord – ingen hemmelighold, ingen unntak
- Gjenoppbygging av sivil beredskap – lagre, ledelse, planer, tilfluktsrom, evakueringsruter
- Styrking av politiets kriseevne – rammeverk, ressurser, kompetanse, mandat
- En utenrikspolitikk som balanserer stormaktene – samarbeid med USA, men ikke underkastelse; dialog med BRICS; pragmatisme overfor Russland når tiden er moden; og reell norsk kontroll i nordområdene
Dette er ikke radikalt. Dette er nødvendig.
Og hver eneste stortingsrepresentant som stemmer imot, eller som lar være å prioritere, må spørre seg selv: Hva er alternativet?
Konklusjon: Norge må våkne før det er for sent
Vi lever i en tid der presisjonsvåpen, droner og cyberangrep kan lamme et land på minutter. Vi ser i sanntid hvordan vertsland for amerikanske baser blir mål – og hvordan USA ikke kan beskytte dem.
Norge har valgt å gjøre seg selv til et slikt vertsland. Men vi har ikke valgt å beskytte oss.
Det er en kombinasjon som historien sjelden tilgir.
160 milliarder til krig.
Null til å forsvare oss selv.
Det er på tide å innrømme at vi tok feil.
Ikke om Ukraina. Ikke om Russland. Ikke om allianser.
Men om oss selv.
Vi trodde vi kunne krige på avstand uten å bli truffet. Vi trodde allierte skulle beskytte oss uten at vi beskyttet oss selv. Vi trodde penger erstattet luftvern. Vi trodde geografi ikke betydde noe. Vi trodde historien var over.
Vi tok feil.
Nå gjenstår bare spørsmålet: Hvor lang tid har vi igjen før feilen blir åpenbar for alle?
Ti år? Fem år? Ett år?
For når rakettene kommer – og de kommer – da skal vi huske hvem som satt på Stortinget og stemte for 160 milliarder til krig, 85 milliarder i året til bistand, og null til å forsvare oss selv.
Vi skal huske navnene som prioriterte alt – unntatt oss.
Vi skal huske dem som visste bedre, som så hva som skjedde i Gulfen, som så hvordan vertsland ble beskutt, som så at USA ikke kunne beskytte dem, som så at droner hersker på slagmarken, som så at luftvern er en forutsetning for alt annet.
Og som likevel gjorde ingenting.
Navnene deres finnes i protokollene. Historien glemmer ikke.
Spørsmålet er: Gjør du?
Har du fått nok? Del kronikken. Krev handling. For det haster. Og tiden arbeider ikke i vår favør.
