Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Medjdoub Hamed, først publisert på agoravox.fr. Forord og oversettelse av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
Forleden dag ble jeg tipset i kommentarfeltet av den språkmektige kommentatoren LeConcorde, om en artikkel på den franske nettsiden Agoravox som ble trykket der den 28 februar. Jeg lovet å oversette den for å lese den selv, men ble så bergtatt av dens innhold at jeg bestemte meg for å videreformidle den.
Artikkelen – eller heller essayet – ble skrevet av en Medjdoub Hamed, forsker i verdensøkonomi, internasjonale relasjoner og fremtidsstudier.
Selv leser jeg ikke særlig mer avansert fransk enn sangen «Frere Jaques», så jeg brukte kunstig intelligens til å oversette den og håper med det på tilgivelse fra LeConcorde, som kjenner sin linguafranca.
Jeg skal også ærlig innrømme at da jeg var temmelig forutinntatt da jeg leste forfatterens navn, som er av åpenbar nordafrikansk opprinnelse, da jeg ventet en vesentlig mer 70-talls, venstreradikal forklaring fra det holdet, ispedd litt islamsk tullball.
Det lønner seg åpenbart å være seg bevisst egne forutinntattheter, for dette var et fyrverkeri av et essay og går ikke lenger i marxistisk retning enn den hegelianske dialektikk.
Vi lever i en tid hvor den politiske klasse i Vesten i stadig mindre grad synes i stand til å forstå historien, og i enda mindre grad å lære av den. Det som i én generasjon ble kalt realpolitikk, statskunst og ansvar for den bestående orden, er i vår tid i stor utstrekning blitt erstattet av moralsk posering, ideologisk selvforførelse og en farlig tro på at makt kan utøves uten konsekvenser.
Essayet som følger, må leses på denne bakgrunn.
Det er ikke først og fremst en tekst om én krig, ett angrep eller to ledere. Det er en tekst om et sivilisatorisk sammenbrudd i dømmekraft. Den handler om hvordan stater som en gang påberopte seg å forsvare rett, orden og stabilitet, i økende grad selv er blitt drivkrefter for uorden, oppløsning og eskalasjon.
Den handler om hva som skjer når makt løsriver seg fra mål, når strategi løsriver seg fra moral, og når politiske ledere ikke lenger forstår at fred er en høyere kunst enn krig.
Fra et tradisjonalistisk perspektiv er dette avgjørende. Tradisjonalisme er ikke sentimental lengsel etter fortiden, men erkjennelsen av at mennesket, staten og historien har grenser som ikke kan overskrides uten straff. Den tradisjonelle statskunst var bygget på en nøktern forståelse av menneskelig natur: at hovmod går forut for fall, at imperier overstrekkes, at samfunn brytes ned innenfra når de mister sansen for målestokk, hierarki, plikt og måtehold.
Det moderne Vesten har i stor grad forkastet denne innsikten. I stedet har man gjort seg selv til målestokk for verden og trodd at teknisk overlegenhet, økonomisk dominans og mediekontroll kunne erstatte historisk klokskap. Resultatet er en utenrikspolitikk som stadig oftere minner mindre om statsledelse og mer om ideologisk improvisasjon.
Essayets styrke ligger nettopp i at det forsøker å se bakenfor den daglige støyen og inn i de dypere strukturene: de psykologiske, geopolitiske og historiefilosofiske drivkreftene. Det er fortjenstfullt. For dersom vår tid lider av noe, så er det ikke først og fremst mangel på informasjon, men mangel på tolkning. Vi drukner i hendelser, men mangler ofte språk for å forstå dem.
Det betyr ikke at man nødvendigvis må slutte seg til enhver konklusjon i teksten for å erkjenne dens verdi. Tvert imot ligger dens betydning i at den tvinger leseren ut av vanetenkningen. Den minner oss om at historien ikke er et moralsk eventyr hvor «de gode» alltid handler rent og «de onde» alltid bærer hele ansvaret alene. Historien er tragisk, kompleks og ubarmhjertig. Nettopp derfor krever den alvor.
I vår sivilisasjon har det alltid vært et tegn på modenhet å kunne skjelne mellom rettferdighet og selvrettferdighet, mellom styrke og overmot, mellom fredsbevaring og destruktiv intervensjon. Når disse skillene viskes ut, blir krisen ikke bare politisk, men åndelig.
Det er derfor mitt håp at dette essayet blir lest med den alvorlighet temaet krever. Ikke som en polemisk ytring i nyhetsstrømmen, men som et forsøk på å gjenreise noe av det moderne mennesket så ofte mangler: historisk bevissthet, tragisk sans og respekt for de grenser som alene gjør orden mulig.
For når Rubicon først er krysset, hjelper det lite å late som om man fortsatt står trygt på bredden.
Væringen
Rubicon er krysset
Iran, Trump, Netanyahu og en verden som tipper over. Et essay om politisk filosofi og geostrategisk analyse
1. februar 2026 kl. 07.40 kunngjør Israels forsvarsdepartement et «preventivt angrep» mot Iran – operasjon «Episk raseri». Kl. 08.46 bekrefter Donald Trump fra Palm Beach at USA har innledet «store kampoperasjoner» mot Iran. Teheran, Isfahan, Qom, Karaj, Kermanshah og Tabriz blir rammet. Iran svarer med missiler mot Israel. Eksplosjoner høres i Jerusalem. En amerikansk base i Bahrain blir truffet.
Verden har nettopp tippet over.
Innledning: Dagen verden snudde
Det finnes datoer som skiller et før og et etter.
28. juni 1914 – attentateti Sarajevo.
- september 1939 – invasjonen av Polen.
- september 2001 – tårnenesom faller.
- februar 2026 føyer seg nå inn i denne dystre rekken. Denne dagen krysset USA og Israel Rubicon ved å lansere massive militære angrep mot Iran – operasjonen kalt «Episk raseri» – og avsluttet dermed uker med trusler, forhandlinger og diplomatisk dobbeltspill.
Denne teksten forsøker å forstå hvordan vi kom hit, hva dette avslører om den dypere logikk som styrer handlingene til Trump og Netanyahu, og fremfor alt – utover sjokket, bombene og missilene – hva dette historiske bruddet betyr i menneskehetens lange vandring.
For hendelsene 28. februar 2026 er ikke en tilfeldighet. De er ikke et isolert anfall av galskap. De er kulminasjonen av en logikk vi skal forsøke å beskrive i hele dens kompleksitet – geopolitisk, psykologisk og filosofisk.
Hegel sa at fornuften styrer historien, og at denne fornuften går frem ved list – ved å bruke menneskelige lidenskaper, selv de laveste, til å oppnå noe som ligger langt over dem.
Aldri har denne sannheten virket mer brutalt bekreftet enn på denne dagen, da to ledere – en megaloman gammel mann og en blodstenket statsminister – uten å forstå det kanskje har signert sin egen politiske dødsdom og fremskyndet slutten på den verdensorden som gav dem makt.
I. Dobbeltspill som metode: Genève var bare røykteppe
1.1 Det diplomatiske bedraget
For å forstå den moralske alvorligheten i det som skjedde 28. februar 2026, må vi gå tilbake til ukene før.
Indirekte atomforhandlinger mellom Washington og Teheran fant sted i Muscat i Oman og senere i Genève. Omans utenriksminister, Badr al-Busaidi – en internasjonalt respektert megler – erklærte så sent som 27. februar at en avtale var «innen rekkevidde».
Iran hadde akseptert å ikke lagre anriket uran, og betydelige fremskritt var gjort. Iranerne selv hadde etter tre timers møte i Genève med Kushner og Witkoff lovet å komme tilbake med detaljerte forslag.
Samtidig – og dette er kjernen i dobbeltspillet – planla USA og Israel allerede angrepet.
Operasjon «Episk raseri» (Av onde tunger kalt «Epsteins Raseri» – red.) hadde vært planlagt i måneder. Hangarskipene i regionen, massive luftstyrkeforsterkninger og hemmelige militære konsultasjoner mellom Tel Aviv og Washington var ikke avskrekking, men forberedelser til en krig som allerede var besluttet.
Diplomatiet var bare et røykteppe.Genève-forhandlingene var ikke ført i god tro. De skulle vinne tid, holde Iran passivt og fremstille angrepet – når det kom – som resultat av «mislykket diplomati» snarere enn en bevisst krigsbeslutning.
Dette er et diplomatisk svik av sjeldent omfang.
1.2 Irak-presedensen
Metoden er ikke ny.
I 2003 presenterte Colin Powell de hvite pulverprøvene i FNs sikkerhetsråd for å rettferdiggjøre invasjonen av Irak – basert på masseødeleggelsesvåpen som ikke eksisterte.
I dag påberoper Trump seg en «overhengende trussel» fra Iran mot «amerikanske interesser».
Dette er blitt en magisk formel som lar USA starte kriger uten reell juridisk kontroll.
Forskjellen fra 2003 er at løgnen nå er enda grovere og isolasjonen større. Den gang fantes det i det minste en koalisjon.
I 2026 står to stater – USA og Israel – mot resten av verden, som ser forhandlinger bli forrådt på mindre enn et døgn.
II. Aktørenes psykologi
2.1 Trump: den gamle mannen som ville ha Nobels fredspris
Donald Trump er en nesten åtti år gammel mann med et patologisk ego som krever konstant næring i form av applaus og triumf.
Den historiske ironien er at mannen som sier han ønsker Nobels fredspris, velger krig for å demonstrere sin makt.
Fra sitt luksuriøse golfanlegg i Palm Beach kunngjør han for iranerne at «deres frihetens time har kommet».
Hovmod står for fall.
Trump er også presset. Handelskriger, Epstein-skandalen, krigen i Ukraina og innenrikspolitiske problemer svekker bildet av den sterke lederen.
Krigen mot Iran blir derfor den ultimate avledningen.
Men avledninger kan bli virkelige kriger.
2.2 Netanyahu: politisk overlevelse gjennom blodsutgytelse
Benjamin Netanyahu er kanskje den mest rasjonelle – og dermed farligste – av de to.
Han vet at fred betyr rettssal. Hans korrupsjonssaker vil gjenoppstå.
Hver dag med krig er en dag uten rettssak.
Operasjonen er derfor også politisk kommunikasjon. Den styrker hans image som Israels beskytter.
2.3 Kaospakten
Trump og Netanyahu er bundet sammen i en gjensidig avhengighet av kaos.
Netanyahu trenger amerikansk militærmakt.
Trump trenger Israels krigsnarrativ.
Begge tror de styrer historien.
I virkeligheten er de dens redskaper.
III. De uforutsigbare konsekvensene
3.1 Afghanistan-speilet
Afghanistan – uten marine, uten ballistiske missiler – påførte verdens sterkeste militærmakt et ydmykende nederlag etter 20 år.
Iran er noe helt annet:
- 90 millionerinnbyggere
- avansertmissilindustri
- regionale allierte: Hizbollah, irakiske militsgrupper, houthiene
Hvis Afghanistan kunne ydmyke USA – hva kan Iran gjøre?
3.2 Irans gjengjeldelse
Iran svarte straks med missiler mot Israel.
En amerikansk base i Bahrain ble truffet.
Dette er bare begynnelsen.
Irans strategi bygger på gradvis eskalering gjennom regionale allierte.
3.3 Myten om kirurgiske angrep
Iran er enormt – mer enn dobbelt så stort som Frankrike.
Installasjonene er spredt, kamuflert og befestet.
Ingen kan ødelegge hele systemet.
Iran er ikke utslettet. Det er såret – men står fortsatt.
3.4 Den ultimate ironien: atomvåpen
Iran har allerede 60 % anriket uran.
Å nå 90 % – militært nivå – kan ta uker.
Hvis Iran blir en erklært atomvåpenmakt, blir landet i praksis urørlig.
Da oppstår spørsmålet:
Hvem gjorde dette mulig?
Trump og Netanyahu.
I forsøket på å stoppe Iran kan de ha gitt landet den sterkeste motivasjonen til å bli atomvåpenmakt.
3.5 Hormuzstredet
20 % av verdens olje passerer gjennom Hormuz.
Hvis Iran stenger det:
- oljepris 150–200 dollarfatet
- global resesjon
Trump kan dermed utløse den største økonomiske krisen i sin egen presidentperiode.
IV. Fornuftens list (Hegel)
Historien følger en dyp logikk.
Individer tror de handler for egne mål – men tjener ofte en større prosess.
Napoleon avskaffet føydalsamfunnet.
Hitler fremskyndet slutten på kolonirikene.
Trump og Netanyahu kan – uten å vite det – fremskynde slutten på amerikansk hegemoni.
V. Verden etter 28. februar 2026
5.1 Verdensordenen fra 1945 dør
USA – garantisten for den internasjonale orden – bryter selv folkeretten.
Det svekker hele systemet.
5.2 Russland, Kina og det globale sør
For Moskva er dette en gave.
Kina observerer og styrker sin posisjon.
Det globale sør får bekreftet sin mistillit til USA.
5.3 Den multipolare verden
Historiske kriser skaper nye systemer.
1914 → nasjonalstatenes tidsalder
1939 → slutten på kolonirikene
2026 kan bli starten på en virkelig multipolar verden.
VI. Lidelsen og historiens tragedie
Dette betyr ikke at lidelsen er mindre virkelig.
Iranere dør.
Israelske sivile lever under missilangrep.
Amerikanske soldater vil falle.
Men å forstå historien er nødvendig for å kunne overskride tragedien.
Konklusjon: Verden etter Rubicon
- februar 2026 krysset USA og Israel Rubicon.
Krigen mot Iran begynte.
Trump og Netanyahu tror de styrer historien.
Men historien bruker dem.
Deres beslutninger kan føre til:
- sluttenpåamerikanskhegemoni
- en multipolar verden
- en ny politisk orden i Midtøsten
Menneskeheten overlevde 1914.
Den overlevde 1939.
Den vil også overleve 2026.
Men transformert.
«Fornuften styrer verden, og verdenshistorien er derfor en rasjonell prosess. Individene tror de forfølger sine egne mål, men de tjener i virkeligheten et universelt mål de ikke er bevisst.»
— G.W.F. Hegel, Forelesninger over historiens filosofi
