Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Tom Skaar, analytisk observatør med fokus på systemrisiko og geopolitisk strategi
Det begynte som en presisjonskampanje. Nå er det en matematisk utmattelseskrig der regnestykket har gått i favør av Iran på alle avgjørende punkter – og der Russland er i ferd med å bli den største geopolitiske vinneren av dem alle.
Da Israels fly tok av for å eliminere Irans øverste leder, var planen trolig en annen enn den virkeligheten vi ser ti dager senere. Ayatollah Ali Khamenei er bekreftet død. Men i stedet for kapitulasjon har vi fått en regional storkrig der ingen domener lenger er trygge – og der USAs og Israels strategiske forutsetninger smuldrer opp for øynene på oss.
Lederskiftet som forandret alt
Da Mojtaba Khamenei 9. mars ble formelt utnevnt til Irans tredje øverste leder, med IRGCs umiddelbare lojalitetserklæring, forsvant ethvert håp om at regimet ville kollapse i indre maktkamp slik vestlige analytikere hadde spådd. Tvert imot: Beslutningen signaliserer kontinuitet, hardlinernes definitive overtak, og at Iran nå kjemper med en samlet kommandostruktur.
Dette er første gang i denne konflikten at et sentralt strategisk usikkerhetsmoment har løst seg i Irans favør.
Matematikken som knuser alliansen
Krigens egentlige dynamikk har vist seg å være langt mer grunnleggende enn territorielle gevinster eller taktiske seire. Dette er en utmattelseskrig regnet i ammunisjonslagre, og regnestykket er nådeløst:
- Hizbollah-rakett: 300–800 dollar
- Iron Dome-avskjæring: 40 000–100 000 dollar
Forholdet er mellom 50 og 300 til 1 i Hizbollahs favør. Hver gang Israel skyter ned en rakett, vinner Hizbollah den økonomiske utmattelseskrigen.
Samtidig har koalisjonens angrepstakt falt med 55–65 prosent fra toppnivået. USAs flytokt gikk fra 1250 mål første to døgn til 300–400 per dag. Årsaken er ikke mangel på mål, men mangel på utholdenhet: vedlikehold, ammunisjon, slitasje og et iransk luftforsvar som har vist seg langt mer motstandsdyktig enn antatt.
Da krigen kom til Gulfen
Torsdag 5. mars skjøt Qatars F-15-jagerfly ned to iranske Su-24-bombefly minutter før de skulle angripe Al Udeid-basen og Ras Laffan-anlegget. Det var første gang en Gulf-stat aktivt engasjerte iranske kampfly i luftkamp. Grensen var krysset.
Tre dager senere ble Ali Al-Salem-basen i Kuwait truffet av iranske droner. Video viser amerikanske soldater som filmer nedslaget. USAs ambassade i Kuwait har suspendert virksomheten.
1. mars ble en 29 år gammel kvinne i Bahrain drept av direkte iransk ild. Åtte andre såret. Det første sivile offeret i en Gulf-stat.
For Gulf-monarkiene er dette eksistensielt. Borgere er drept mens deres territorium huser amerikanske styrker. Presset innenfra for å enten svare eller kaste ut amerikanerne er nå overveldende. USAs tilstedeværelse i regionen – basene på Al Udeid, Al Dhafra, Prince Sultan – er på lånt tid.
Vestbredden – den glemte fronten
Mens verden følger rakettduellene mellom Iran og Israel, ulmer en like farlig krise på Vestbredden.
Tre palestinere er bekreftet drept i bosetterangrep, to av dem skutt, en død av tåregass. IDF må nå håndtere både nordfronten mot Hizbollah og intern vold på Vestbredden. Ressursene strekkes. Volden normaliseres. For hver palestiner som drepes mens verden ser den andre veien, sås frøene til en tredje intifada.
Europa trer inn
Tirsdag 10. mars annonserte Frankrike sin største marineutplassering til regionen på flere tiår: Rundt 12 krigsskip, inkludert hangarskipet Charles de Gaulle, åtte fregatter og to amfibiske angrepsfartøy. Hellas, Italia, Spania, Nederland og Storbritannia øker også sin tilstedeværelse.
President Macron erklærte: «Når Kypros angripes, er det Europa som angripes.»
Dette er både en potensiell stabilisator og en ny eskalasjonsrisiko. Europeiske skip i Hormuz-stredet kan bli dratt inn i konfrontasjon med Iran. Teheran har allerede advart: Sikkerhet kan ikke gjenopprettes så lenge krigen pågår.
Fortellingenes krig
Og så har vi det som kanskje vil prege regionen lengst: Minab.
Da en amerikansk bombe traff en barneskole i Minab og drepte minst 171 jenter, forsøkte New York Times å rettferdiggjøre angrepet med at bygningen «tidligere hadde vært del av en IRGC-base» og var «atskilt med et gjerde» i 2016.
Frasen «atskilt med et gjerde» vil bli husket like lenge som «vi trodde det var masseødeleggelsesvåpen». Den vil bli gjentatt i rekrutteringsvideoer for motstandsgrupper i en generasjon. USAs narrativ om presisjon og beskyttelse av sivile er ugjenkallelig ødelagt.
Russland – den skjulte vinneren
Mens Midtøsten brenner, skjer det en stille, men geopolitisk monumental forskyvning: Russland tjener enormt på denne krigen.
Oljeprisen har ligget over 100 dollar fatet. For Russland betyr det:
- høyere inntekter enn før sanksjonene
- at rabattene til India og Kina ikke lenger svekker nettoinntektene
- at budsjettunderskuddet kan tettes
- at krigen i Ukraina kan finansieres uten å tære på reserver
Dette er en krigsdividende Russland ikke har løftet en finger for å skape.
Krigen binder amerikanske ressurser, svekker den vestlige politiske konsentrasjonen og driver energiprisene opp. Russland selger mindre olje, men tjener mer penger. Hvis prisene holder seg høye i 6–12 måneder, kan Russland i praksis ta igjen store deler av tapene fra 2022–2023.
Dette er et av de mest ironiske utslagene av konflikten: Krigen som skulle svekke Irans regionale kapasitet har styrket Iran strategisk – og reddet Russlands økonomi.
Hvor står vi nå?
Vi er ikke lenger i en situasjon der noen snakker om «seier». Vi er i en situasjon der spørsmålet er hvem som går tom for ammunisjon, allierte eller kontroll over eget territorium først.
USAs og Israels koalisjon har ikke klart å stanse Irans rakettkapasitet. De har ikke klart å opprettholde egen angrepstakt. De har ikke klart å forhindre at Gulf-statene trekker seg unna. De har ikke klart å beskytte egne ambassader. De har ikke klart å unngå sivile tap som undergraver hele deres moralske legitimitet.
Iran på sin side har fått en ny øverste leder, men kjemper på flere fronter samtidig: Vestfronten mot USA og Israel, nordvestfronten mot kurdiske opprørere, sørøstfronten mot baluch-militser, og internt med et stadig mer slitent folk.
G7-landene sitter på strategiske petroleumsreserver verdt milliarder, men nøler med å bruke dem. Oljeprisen har vært over 100 dollar fatet. Inflasjonen biter seg fast. Verdensøkonomien vakler.
Det neste døgnet
De neste 12 timene vil avgjøre om:
- Bahrain når en terskel på ti sivile døde og tvinger fram en formell anmodning om at USA forlater basene sine
- Franske krigsskip i Hormuz-stredet blir dratt inn i direkte konfrontasjon
- Hizbollah utnytter et identifisert hull i Israels luftforsvar til et massivt metningsangrep
- Et nytt energianlegg blir truffet med bekreftet produksjonsstans
Dette er ikke lenger en krig med klare frontlinjer og definitive seire. Dette er en systemisk sammenbruddskrise der alle domener – militære, diplomatiske, økonomiske, informative – forvitrer samtidig.
Ingen kommer til å vinne denne krigen. Spørsmålet er hvor mye som skal brenne før noen innser det.
*Tom Skaar er red-team lead-analytiker med spesialisering i strategisk konfliktanalyse og scenariosimulering. Kronikken bygger på offisielle kilder, åpen etterretning og situasjonsrapporter fra perioden 2.–10. mars 2026.*
