Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Det norske folk blir i dag vitne til en energipolitikk som frarøver det norske folk gode fremtidsutsikter, og rett og slett bryter med alt vannkraften opprinnelig var ment å skulle være. I mange generasjoner har norsk vannkraft vært selve grunnmuren for norsk velstand. Den skulle sikre rimelig strøm til husholdninger, industri og næringsliv. Den skulle være et nasjonalt fortrinn. En ressurs for folket.
I dag brukes den i stedet som brikke i et europeisk energimarked. Og ser man litt kynisk på det, er det mye som tyder på at energiprisene brukes som et viktig bidrag for å pine frem et norsk EU-medlemskap.
Da vårt illojale og tarvelige lederskap forstår utmerket godt at et Norge med rimelige energipriser og sterk kjøpekraft blir vanskeligere å tvinge inn i en EU-union.
Og derfor jobbes det med å bygge Norge ned på et sentraleuropeisk nivå. Og kanskje aller helst enda lengre ned.
Men det skjønner jo selv de mest fanatiske EU-tilhengerne ikke er mulig.
Så her bygger man ned det man kan. Selv om det er horrible tiltak som innføres.
Så slipper man unna med at slikt illojalt svineri må pakkes inn som noe solidarisk. Slik at det norske folk ikke skal være «smålige» nok til å sette seg på bakbeina. Men vise en form for «solidarisk» likegyldighet.
Og dette trikset ser absolutt ut til å være en slags vinneroppskrift. Da vi nærmer oss sakte, men sikkert et EU-medlemskap.
Og dette passer dagens regjering utmerket. Da tiden jobber godt for dem.
Men ansvarlig for denne kursen er ikke bare dagens regjering, men en lang rekke regjeringer som gradvis har tilpasset Norge til EUs energipolitikk gjennom EØS-systemet og ACER-tilknytningen. Likevel er det under Jonas Gahr Støre at konsekvensene virkelig har blitt tydelige for folk flest.
Strømprisene har til de grader skutt i været. Vanlige husholdninger betaler nå priser som tidligere ville vært utenkelige i et land som produserer nesten all sin strøm fra vannkraft. Småbedrifter og industri presses av energikostnader som ikke står i forhold til virkeligheten i et av verdens mest energirike land.
Regjeringens svar på dette kaoset er den såkalte Norgesprisen.
Men Norgesprisen fremstår ikke som en løsning på problemet. Den fremstår som en politisk livbøye.
Når en regjering har ført en politikk som presser strømprisene opp til europeisk nivå, og deretter lanserer en statlig ordning for å dempe konsekvensene av sin egen politikk, er det vanskelig å tolke dette som annet enn et forsøk på å dempe velgernes raseri før siste stortingsvalg.
Og det virket til de grader. Folk gikk til stemmeurnene og stemte på en tosk/kjeltring som ga deler av tyvgodset tilbake i form av Norgespris.
Norgesprisen var aldri ment å skulle skape mer kjøpekraft og et bedre storsamfunn. Nei, den kom i stand fordi Støre ikke hadde noe annet valg.
Meningsmålingene tvang ham til å være «generøs» overfor det norske folk.
Årsaken ligger i den systematiske tilpasningen til EUs energimarked. Norge har frivillig koblet sin egen vannkraft inn i et prissystem som er bygget for et kontinent med gasskraft, kullkraft og energimangel. Resultatet er at norske husholdninger nå betaler en strømpris som i praksis bestemmes av forholdene på kontinentet.
Dette er ikke naturens verk. Det er politiske beslutninger.
Statsminister Jonas Gahr Støre fremstår samtidig som en av de tydeligste tilhengerne av en stadig tettere tilknytning til EU. I stedet for å forsvare norsk kontroll over egne ressurser, fremstår regjeringen gang på gang mer opptatt av å tilpasse Norge til EUs behov.
Når en statsminister signaliserer at Norge må tilpasse seg Europa og det europeiske energimarkedet, selv når konsekvensene rammer norske husholdninger hardt, er det grunn til å stille spørsmål ved hvem politikken egentlig er til for.
For mange fremstår situasjonen slik: Dersom Norge ikke vil følge den europeiske energipolitikken, er det nærmest underforstått at dette ikke er en kurs statsministeren ønsker å lede landet gjennom. Likevel klamrer regjeringen seg til makten samtidig som politikken fortsetter i samme retning.
Det gir et ubehagelig inntrykk av at det viktigste ikke er å endre kurs, men å beholde kontrollen.
Mange opplever derfor at Norgesprisen ikke er en reell energireform, men en midlertidig demper. En overgangsordning som skal gjøre det politisk mulig å fortsette integrasjonen mot EUs energimarked uten at motstanden blant folk blir for stor.
Samtidig ser vi hvordan stadig mer kraftkrevende virksomhet inviteres inn i landet. Datasentre, batterifabrikker og andre prosjekter som krever enorme mengder strøm etableres i et tempo som ytterligere øker presset på kraftsystemet. Når etterspørselen vokser, kommer argumentene om behov for mer kraftproduksjon. Dermed åpnes døren for stadig nye naturinngrep i form av vindkraftutbygging.
Samtidig eksporteres store mengder norsk kraft ut av landet gjennom utenlandskablene. Når strømmen flyter dit prisene er høyest, trekkes også de norske prisene opp. Dermed mister Norge i praksis det historiske fortrinnet som billig vannkraft alltid har gitt oss.
For mange nordmenn fremstår dette som en utvikling der norsk natur bygges ned for å forsyne et energimarked som i stadig større grad styres utenfor landets grenser.
Det mest alvorlige i denne situasjonen er likevel ikke bare strømprisene. Det er prinsippet.
Norge er et land rikt på naturressurser. Når kontrollen over hvordan disse ressursene brukes gradvis flyttes fra nasjonale hensyn til et europeisk markedssystem, utfordres selve ideen om nasjonal styring.
Vannkraften ble bygget ut gjennom enorme nasjonale løft. Den skulle sikre trygg energi til folket og legge grunnlaget for norsk industri og velstand.
Når resultatet nå er at norske familier må frykte strømregningen i et av verdens mest energirike land, er det vanskelig å kalle dette noe annet enn politisk vanstyring.
Det norske folk fortjener en energipolitikk som setter Norge først.
Ikke en politikk som gjør oss til en slave i et europeisk energimarked.
Støre og hans EU-lakeier sin toskskap kan sammenlignes med at en rik skipsreder skriver under en kontrakt som går ut på at han skal være nødt til å stå med et pappkrus på et gatehjørne og tigge om sitt daglige brød.
Det er så til de grader horribelt. At det finnes ikke et fnugg av forståelse for den slags djevelskap mot sitt eget folk og fedreland.
Trenger vel heller ikke å skrive hva som hadde skjedd mot slike folk under etterkrigsoppgjøret etter 2. verdenskrig.
Da ville neppe denne «stå sammen med fremmede interesser»-politikken til deler av vårt Storting hatt særlig gode kår.
