Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg ble invitert av Uloba for å se filmen «Min første kjærlighet» på Prinsen.
Filmen var en film med både mål, mening og budskap som burde obligatorisk ha blitt vist for alle ungdomsskoleelevene i Trondheim.
Den handler om ei ung jente i rullestol sitt møte med et firkantet byråkrati.
Hun drømmer om å bo på hybel, som hvilken som helst annen student, men er rullestolbruker og avhengig av BPA (Brukerstyrt personlig assistanse).
Filmen treffer hjerterota med nydelige beskrivelser av forelskelse og frihetstrang, ikke minst takket være en strålende hovedrolle av Marie Flaatten.
Marie spiller Ella, ei blid og utadvendt jente som er i en livssituasjon mange i samme situasjon kan kjenne seg igjen i.
Hun flytter fra familien sin for å studere i Lillehammer og trodde alt skulle bli flott.
Dessverre viser det seg at bytte av kommune betyr en ny vurdering av hennes behov, og Ella får avslag på søknaden om BPA.
I stedet blir hun tilbudt plass på en institusjon, der hun må forholde seg til regler som innskrenker hennes personlige frihet.
«Min første kjærlighet» fungerer godt som et talerør for funksjonshemmedes sak, med argumenter og fortellergrep som også alle uten funksjonsnedsettelser kan forstå slagkraften i.
Vil byråden for oppvekst se på muligheten for at denne filmen kan vises på ungdomsskolene i Trondheim?
Svein Otto Nilsen
Bystyrerepresentant for Pensjonistpartiet
