Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Saken om venstreekremisten Tommy Olsen reiser et prinsipielt spørsmål som går langt utover én enkelt person. Den handler om hva slags stat Norge ønsker å være. Skal vi være en rettsstat som beskytter egne borgere når det stormer, eller en stat som ukritisk bøyer seg for internasjonalt press?
Det er lett å si at vi må samarbeide med andre land. Det er også riktig i mange tilfeller. Men samarbeid kan aldri bli et mål i seg selv. Når rettssikkerheten står på spill, må Norge være villig til å sette foten ned.
I denne saken er det ikke bare snakk om en ordinær straffesak. Det finnes alvorlige påstander om at anklagene kan være politisk motivert. Olsen har i flere år vært en tydelig kritiker av greske myndigheters håndtering av flyktninger. Når en slik person plutselig blir gjenstand for alvorlige straffebeskyldninger fra samme land, bør alle varsellamper blinke.
Dette er ikke et argument for at han nødvendigvis er uskyldig. Det er et argument for at risikoen for urett er for stor til at Norge ukritisk kan sende ham ut av landet.
En rettsstat må tåle å stille ubehagelige spørsmål. Hva om saken er et påskudd? Hva om det juridiske grunnlaget brukes som et verktøy for å ramme en kritiker? Slike scenarier er ikke hypotetiske. De er en del av den virkeligheten vi lever i.
Det er nettopp derfor vi har prinsipper som skal beskytte enkeltmennesket. Rettssikkerhet handler ikke om tillit alene. Den handler om kontroll, skepsis og grundige vurderinger. Når disse svekkes, svekkes også tilliten til systemet.
Noen vil hevde at dette handler om forpliktelser til europeisk samarbeid. Men ingen internasjonale avtaler kan være viktigere enn grunnleggende rettssikkerhet. Hvis Norge begynner å prioritere systemet over individet, beveger vi oss i en farlig retning.
En stat har et særlig ansvar for sine egne borgere. Det ansvaret gjelder ikke bare i gode tider, men nettopp når det oppstår tvil og konflikt. Hvis det er reell usikkerhet rundt rettferdig behandling, skal staten stå som et vern. Ikke som en mellommann.
Det handler også om presedens. Hvis Norge først begynner å fire på kravene, hva blir det neste? Hvor går grensen? Rettssikkerhet er ikke noe man mister over natten. Den svekkes gradvis, gjennom små kompromisser som til slutt får store konsekvenser.
Dette er en slik sak.
Jeg vil også understreke at Tommy Olsen representerer politiske synspunkter som ligger langt fra mine egne. Dette er ikke en støtte til hans arbeid eller engasjement. Nettopp derfor er denne saken så viktig. Rettssikkerhet skal ikke avhenge av politisk ståsted.
Min bekymring handler om noe langt mer grunnleggende. Den handler om frykten for at en norsk borger kan bli ofret i et stadig tettere internasjonalt samarbeid, der Norge i økende grad binder seg inn i et system hvor kontrollen svekkes. Hvis vi ikke er varsomme, risikerer vi å havne i et slags edderkoppnett av avtaler og forpliktelser, der hensynet til enkeltmenneskets trygghet og rettssikkerhet gradvis skyves til side.
Det er ikke hvilken politikk en person står for som skal avgjøre hvorvidt staten beskytter ham. Det er nettopp i saker der vi er uenige, at prinsippene våre blir satt på prøve.
Derfor bør Norge si nei til utlevering. Ikke fordi vi skal isolere oss fra verden, men fordi vi skal stå fast på det som faktisk definerer oss som rettsstat.
Det skal være trygt å være norsk borger. Det skal bety noe.
Hvis ikke, har vi allerede begynt å gi fra oss mer enn vi burde.
Undertegnede mener at denne saken er et nytt signal på at Norge til de grader vanstyres.
Og at vi har et lederskap som jobber systematisk opp mot globale prosjekter.
Der man ukritisk knytter seg til avtaler der norske borgeres rettigheter må vike for overnasjonale tilpasninger.
Les også:
