Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Nikodemus Ungh. Publisert på Facebook. Oversatt med forfatters tillatelse av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
De Forente Staters intervensjoner i Irak, Syria og Ukraina har på ulike måter destabilisert disse landene på en måte som har ført til forfølgelser og enkelte steder en kraftig reduksjon av ortodokse kristne urbefolkninger. Denne sammenhengen er ikke ny. La oss se hvordan det samme skjedde i Kosovo og Metohija.
Kosovo og Metohija er for den serbisk-ortodokse tradisjonen ikke et perifert territorium, men et åndelig sentrum – et hellig hjerte hvor kirke, historie og identitet uløselig faller sammen. Her tok den middelalderske serbiske kirkekulturen form og nådde sin blomstring, og her finner vi noen av dens mest betydningsfulle helligdommer: Visoki Dečani-klosteret, Peć-patriarkatet og Gračanica-klosteret. Disse er ikke bare historiske monumenter, men levende liturgiske realiteter hvor den ortodokse tro har blitt båret, bevart og fordypet gjennom århundrer med prøvelser, lidelse og utholdenhet.
Samtidig er Kosovo og Metohija geografisk plassert i Europas midtpunkt, på Balkanhalvøyas korsvei mellom øst og vest, mellom den latinske og den østromerske sivilisasjonen, mellom ulike kulturelle og religiøse sfærer. Denne posisjonen har gjort regionen til både et møtested og en konfliktsone. Her har imperier krysset hverandre, og her har grenser blitt tegnet om gang på gang, ofte med vold som følge.
Under Kosovokrigen 1998–1999 grep NATO inn militært til fordel for kosovoalbanske interesser. Gjennom bombingen av Beograd, gjennomført i humanitære termer, ble maktbalansen på bakken forskjøvet til fordel for geriljaen Kosovos frigjøringshær. Parallelt forekom det nærvær av utenlandske islamistiske frivillige, som ikke var en del av NATOs struktur, men som i enkelte tilfeller sluttet seg til den samme konflikten på egen hånd, deriblant personer med tilknytning til nettverk som al-Qaida.
I mars 2004 brøt det ut omfattende og målrettede opptøyer mot den serbisk-ortodokse befolkningen. I løpet av disse dagene ble et stort antall kirker og klostre, mange med røtter i middelalderen, ødelagt eller skadet, samtidig som tusenvis av serbere ble fordrevet. Dette skjedde i et territorium som siden 1999 sto under internasjonal kontroll, med NATO-ledede KFOR-styrker og FN-administrasjonen UNMIK, som uttrykkelig hadde til oppgave å garantere sikkerheten for alle etniske og religiøse grupper.
Det som i praksis vokste frem, var en region hvor den ortodokse kristne tilstedeværelsen ble kraftig marginalisert, og hvor serberne ble redusert til en demografisk minoritet. I 2008 erklærte regjeringen i Priština ensidig sin uavhengighet fra Serbia, som blant annet ble anerkjent av Den europeiske union og De forente stater, mens andre stater fortsatt bestrider dens legitimitet.
En viss parallell kan trekkes til utviklingen i Midtøsten etter vestlige intervensjoner i Irak og Syria. Også der har vestlige militære inngrep – begrunnet med sikkerhet og humanitære hensyn – bidratt til at statlige strukturer er blitt svekket eller har kollapset, noe som igjen har åpnet rom for sekterisk vold og ekstremistiske grupper. I dette vakuumet har gamle kristne samfunn, deriblant ortodokse, blitt kraftig redusert – noen ganger tilintetgjort – gjennom fordrivelse, vold og emigrasjon.
Parallellen ligger ikke i identiske årsaker, men i det gjentakende mønsteret at amerikansk intervensjon ikke har vært til fordel for ortodoksien (eller for tradisjonelle former for kristendom generelt – Red.). Det samme ser vi også i Ukraina, hvor (den vestlige – Red.) støtten til Zelenskij og regimet i Kiev har ført til forfølgelse av den kanoniske ortodokse kirken i Ukraina under metropolitt Onufrij.
