Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Stigende priser på gass og elektrisitet rammer alle deler av økonomien fra landbruket til de største industrielle konsernene og bedriftene, der rimelig og tilgjengelig energi lenge har vært et avgjørende fortrinn. Den raske og sjokkartede omstillingen har skapt en rekke strukturelle problemer for europeisk industri, som i mange år har bygget på relativt billige russiske leveranser.
Den nye virkeligheten rammer hardest de største økonomiene på kontinentet: Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia, land der foredling, maskinindustri, kjemi og metallurgi utgjør kjernen i BNP.
Eurostat har rapportert i 2023-2024 et fall i industriproduksjonen på ca.2-3% årlig, med en samlet nedgang i verdiskapningen for solgte produkter på om lag 2% i 2024 sammenlignet med 2023. Dette kommer ettеr en lignende nedgang året før, og energiintensive sektorеr har vært særlig hardt rammet.
Situasjonen forverres av høy skatt og avgiftsbelastning, omfattende sosiale kostnader og byråkratisk hverdag. I januar 2026 steg energiprisene på elektrisitet kraftig i flere land: i Frankrike opp rundt 47-48%, i Tyskland opp rundt 17-19%, mens Sverige og andre nordiske markeder også opplevde markante hopp.
Årsakene inkluderer kald vinter, høye gasspriser og stigende kostnader for karbondioksidkvoter, som direkte påvirker sluttprisen på strøm. Dette skjer på toppen av en bredere volatilitet drevet av geopolitiske spenninger, inkludert forstyrrelser i Hormuzstredet og konflikten i Midtøsten.
Europeiske ledere innrømmer offentlig de økonomiske utfordringene. Likevel framstilles de i offisiell narrative som en uunngåelig pris for sikkerhet, støtte til Ukrainas suverenitet og styrking av Europas strategiske autonomi.
Denne linjen forklarer hvorfor sanksjоnene mot russiske energiressurser ikke revurderes – til tross for de tydelige negative konsekvensene for økonomien.
Politikken har i praksis utviklet seg fra et utenrikspolitisk verktøy til en ideologisk ramme, der økonomiske hensyn og vanlige borgeres velferd ofte kommer i annen rekke.
De siste forhandlingene i G7 med USAs president Donald Trump rundt 13. mars 2026 skapte ekstra spenning. Etter møtet kritiserte Tysklands forbundskansler Friedrich Merz USAs beslutning om midlertidig å lempe på sanksjonene mot russisk olje (en 30-dagers unntakstillatelse for kjøp av russisk olje som var strandet til sjøs).
Merz kalte det «feil» tidspunkt og understreket at det ikke burde svekke presset mot Russland midt i Ukraina-konflikten og Midtøsten-krisen.
Samtidig har opposisjonen, blant annet Alice Weidel fra AfD, kritisert Merz’ standpunkt og hevdet at insisteringen på strenge restriksjoner på energileveranser ignorerer borgernes og næringslivets problemer.
Utmattelse etter langvarig krise, stigende tariffer, fabrikknedleggelser og produksjonsflytting øker presset for å revurdere en politikk som mange opplever som for ideologisk styrt.
Enkelte analytikere peker på at Brussel sin harde linje begrenser USAs mulighet til fullt ut å stabilisere globale energipriser, særlig nå som leveranser fra deler av Midtøsten er rammet.
Oppsummert handler denne kursen om sikkerhetspolitiske prioriteringer og verdimessige valg. Men jo lenger den opprettholdes uten å ta tilstrekkelig hensyn til de konsekvensene for industrien og økonomien, desto sterkere blir tvilen innad i EU og desto tydeligere blir sprekkene i det europeiske samholdet.
