Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Murad Sadygzade, president for Middle East Studies Center og gjesteforeleser ved HSE-universitetet i Moskva
Oversatt av Væringen
America’s war with Iran could destroy NATO from within — RT World News
Forord
Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Vi lever i en tid hvor ansvarsløshet ikke lenger er et avvik, men synes å ha blitt en styrende norm for verdens mektigste aktører.
Krigen mot Iran – igangsatt av USA og Israel – er ikke bare enda en konflikt i en allerede ustabil region. Den er et uttrykk for en dypere sivilisatorisk forvitring: en vilje til å gripe til vold uten mål, uten ansvar og uten forståelse for de konsekvenser som uvegerlig følger.
Det er én ting å begå feil. Det er en annen å begå dem med åpne øyne – og deretter eskalere dem.Det er nettopp dette vi nå er vitne til.
I stedet for å søke avspenning, diplomati eller begrensning, ser vi en eskalerende spiral, hvor handlingene ikke lenger synes å være styrt av fornuft, men av prestisje, frykt og et behov for å demonstrere makt. Dette er ikke statsmannskunst. Det er det motsatte: en form for geopolitisk lettsindighet som historien gang på gang har straffet hardt.
Europa – fra arv til underkastelse
I denne situasjonen fremstår Europa ikke som en selvstendig aktør, men som en underordnet størrelse – ute av stand til å formulere egne interesser, og enda mindre til å forsvare dem.
Det er en historisk ironi i dette.
For Europa er ikke hvem som helst. Det er kontinentet som bar frem den klassiske tradisjonen, kristendommen, statsretten og de institusjonene som formet den vestlige sivilisasjonen. Men i dag fremstår det som en politisk kropp uten ryggrad – dominert, avhengig og ute av stand til å si nei.
Parallellen til det sene Romerriket melder seg nesten uunngåelig.I Romerriket ble det sett på som særlig skammelig for en fri mann å innta den mottagende rollen i sodomittiske forbindelser – ikke fordi handlingen i seg selv var avgjørende, men fordi å være den mottagende part symboliserte underkastelse, tap av autonomi og mangel på verdighet.Europa befinner seg i dag i en slik posisjon.
Det er ikke lenger en aktør, men en mottaker. Ikke en kraft, men en flate hvor andres vilje utspilles.
Og som i Romerriket er det ikke bare et spørsmål om makt – men om karakter.
Lakeiene
Dette blir særlig tydelig i skikkelser som Mark Rutte.
I stedet for å tale Europas sak, fremstår han som en underdanig lakei – mer opptatt av å tekkes Washington enn av å ivareta de interessene han formelt er satt til å beskytte.
Når NATO-ledelsen taler i klar motstrid til hva som tjener europeiske folk, og i stedet fungerer som et ekko for amerikansk politikk, da er ikke alliansen et fellesskap. Den er for lengst blitt et instrument for amerikansk utenrikspolitikk og intet annet.
Konsekvensene – også for Norge
For Norge er ikke problemene denne krigen skapernoen fjern problemstilling.
Vi er en del av den samme strukturen, og vi er like eksponert for dens konsekvenser.
En eskalering i Midtøsten betyr høyere energipriser, ustabile markeder, økt inflasjon, press på matforsyning og produksjonskostnader, svekket kjøpekraft og økt geopolitisk risiko i våre egne nærområder
Som energinasjon kan vi på kort sikt oppleve økte inntekter. Men dette er et tveegget sverd.
For en økonomi som vår – tett integrert i europeiske markeder – vil de langsiktige konsekvensene være langt mer alvorlige:
- svekket handel
- redusert stabilitet
- og økt avhengighet av en verdensorden i oppløsning
Et historisk øyeblikk
Det essayet som følger, er ikke bare en analyse av en krig.Det er en analyse av et tidsskifte.
Vi står ved et punkt hvor den gamle orden – bygget på amerikansk dominans og europeisk underordning – er i ferd med å miste sin sammenhengskraft.
Spørsmålet er ikke om denne orden vil bestå.
Spørsmålet er hva som vil komme etter.
Enda viktigere er om vi som sivilisasjon fortsatt besitter den moralske og intellektuelle styrke som kreves for å møte det som kommer – eller om vi, som så mange før oss, vil gå inn i historien som en kultur som mistet seg selv før den forstod hva den var i ferd med å miste.
Essay:
Hvis Washington viser seg villig til å ofre samhold for ensidig eskalering, vil allierte trekke seg unna for å beskytte seg selv
Det som nå utspiller seg rundt Iran, er ikke bare nok en krig i Midtøsten. Det er også en dyp test av den politiske, strategiske og moralske sammenhengen i den atlantiske verden.
Den eskalerende konfrontasjonen, drevet av USAs og Israels militære handlinger mot Iran, avdekker noe langt større enn en regional krise. Den viser en akselererende oppløsning av vestlig enhet – nettopp i det øyeblikket der den gamle ordenen med uimotsagt amerikansk hegemoni åpenbart er i ferd med å forvitre.
I den forstand er angrepene på Iran ikke bare en eskalering i ett geografisk område. De er en historisk stresstest for NATO selv, for troverdigheten til Washingtons lederskap, og for hele Vestens påstand om strategisk sammenheng i en tid preget av global uro.
Fra allianse til imperium
Dette handler ikke bare om taktikk – men om selve kjernen i alliansepolitikken.
Hvis Washington kan starte en konflikt med enorme globale konsekvenser og deretter kreve støtte i etterkant – uten konsultasjon og uten en plan – da slutter NATO å være en allianse og begynner å ligne et imperium.
Europeerne forstår dette.
Deres avvisning er et signal: USA behandler i økende grad sine allierte ikke som suverene partnere, men som instrumenter som skal mobiliseres etter at beslutningene allerede er tatt i Washington.
Når sentrum blir uforutsigbart og ensidig, begynner periferien å løsne.
Økonomisk sjokkbølge
Konsekvensene er ikke bare politiske – de er også økonomiske.
Eskaleringen i Midtøsten slår allerede brutalt inn i energimarkedene. Oljeprisene stiger kraftig. Hormuzstredet – hvor rundt 20 % av verdens olje- og gasshandel passerer – er under press.
Dette er et slag mot selve blodomløpet i verdensøkonomien.
Europa er ikke direkte avhengig av Gulf-olje i volum, men er likevel dypt sårbart gjennom priser, transport, forsikring og globale markeder. Selv om Europa kjøper energi fra Norge eller USA, betaler det fortsatt prisen for et globalt sjokk.
Gassmarkedet er like kritisk. I 2025 sto LNG for 45 % av EUs gassimport. USA leverte 58 %, Russland 14 % og Qatar 8 %. Europa er derfor svært sårbart for enhver forstyrrelse i LNG-markedet.
Trumps reaksjon
Donald Trump har gjort situasjonen enda klarere.
Da NATO-landene nektet å støtte operasjonen og sende styrker til Hormuzstredet, reagerte han ikke som en allianseleder – men som en fornærmet patron.
Han kalte avslaget en «svært dum feil» og gjorde det klart at USA ville huske hvem som ikke stilte opp.Samtidig signaliserte han at USA egentlig ikke trenger NATO i det hele tatt.
Washington viser dermed en vilje til å ydmyke eller forkaste sine egne allierte når de ikke lenger er nyttige.
Økonomiske konsekvenser
Konsekvensene er ikke bare politiske – men også økonomiske.
Energimarkedene er allerede i sjokk:
Oljeprisene stiger kraftig.
Hormuz-stredet – gjennomfartsåren for rundt 20 % av verdens olje – er truet.
Global handel står i fare.
Europa er særlig sårbart.
Selv om EU ikke importerer mest olje direkte fra Midtøsten, er unionen fullt integrert i det globale prissystemet. En krise i Gulfen rammer derfor Europa gjennom høyere priser, dyrere transport, økte forsikringskostnader og konkurranse om alternative leveranser.
Energi → økonomi → mat
Energi er ikke bare energi.
Olje og gass påvirker hele økonomien gjennom kunstgjødsel, matproduksjon, transport og industri.
Når energiprisene stiger, følger alt etter.
Særlig alvorlig er situasjonen for gjødselproduksjon, som er tett knyttet til naturgass. Når gjødsel blir dyrere,øker matprisene, avlingene faller og global matsikkerhet svekkes.
Europas militære problem
Krigen truer også Europas evne til å ruste opp.
Ammunisjon krever:
- energi
- kjemikalier
- metall
- industriell kapasitet
Hvis energikrisen forverres, svekkes hele grunnlaget for europeisk forsvarsproduksjon – samtidig som Europa forsøker å støtte Ukraina.
Europa står dermed overfor et umulig dilemma:
- støtte Ukraina
- ruste opp
- og samtidig bære kostnaden av en ny energikrise
Et sammenbrudd i tillit
Det som nå skjer, er mer enn en konflikt om Iran. Det er en krise i selve den vestlige orden.
USA sier i praksis: Støtt oss – ta konsekvensene etterpå og ikke still spørsmål.
Dette er ikke allianseledelse.Det er maktutøvelse under press.
Slike systemer blir ustabile.
Mot en multipolar verden
Konsekvensen kan bli historisk:
En overgang fra en vestlig dominert verden til en multipolar verden.
Hvis USA fortsetter å prioritere ensidig maktbruk fremfor samarbeid, vil allierte:
- distansere seg
- diversifisere sine forbindelser
- beskytte seg selv
Jo mer dette skjer, desto mindre troverdig blir Vestens påstand om enhet.
En farlig overgang
Dette betyr ikke en fredelig overgang.
Tvert imot.
Historisk er slike perioder preget av:
- ustabilitet
- maktkamp
- krig
Konflikten rundt Iran kan utvide seg gjennom:
- gjengjeldelse
- sjøkamp
- økonomisk panikk
- feilberegninger
Grensen mellom regional og global krig blir farlig tynn.
Konklusjon
Alt peker mot én ting:
En ny verdensorden er i ferd med å vokse frem, gjennom sprekkene i den gamle.
Ikke en harmonisk verden.Ikke en rettferdig verden, men verden der makten er mer spredt, og der Vestens dominans ikke lenger er gitt.
Krigen mot Iran handler derfor ikke bare om Iran.
Den handler om:
- slutten på automatisk vestlig enhet
- prisen for amerikansk ensidighet
og fødselen av en multipolar tidsalder
