Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Nikodemus Ungh, publisert på Facebook. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
Det hører til sjeldenhetene at man kommer over tekster som ikke bare beskriver enkelthendelser, men som evner å sette dem inn i en større sammenheng – og dermed gir et helhetlig bilde av hva som faktisk foregår i vår samtid.
Den svært gode teksten fra Nikodemus Unghs hånd som følger, er en slik sammenstilling.
Den river i stykker de forenklede fortellingene vi til daglig blir servert, og viser i stedet de underliggende mønstrene: hvordan stater destabiliseres, hvordan konflikter ikke oppstår tilfeldig, og hvordan maktpolitikk forkles som moral.
Det er nettopp dette som gjør teksten så verdifull – og samtidig så ubehagelig.
Myten om «islam»
Særlig interessant er hvordan teksten indirekte utfordrer en av de mest utbredte forestillingene i vår tid – ikke minst på den såkalte «høyresiden»:
At «islam» er ett og det samme, uavhengig av historisk, teologisk og politisk kontekst.Dette er en grov forenkling og i praksis en villfarelse.
Som om ortodoksi, katolisisme, Jehovas Vitner og pinsebevegelse er ett og samme.
Forskjellen mellom shia og sunni er ikke en detalj. Den er avgjørende.
Likevel hører man gang på gang de samme slagordene:
«Kampen mot islam»,
«Krigen mot terror»,
«Sivilisasjonskamp».
Som om virkeligheten var så enkel. Det er den slett ikke.
Iran og realiteten
Et av de mest gjentatte narrativene er at Iran skal være «verdens fremste sponsor av terror». Dette er, for å si det rett ut, det rene sprøyt.
Iran – og grupper tilknyttet Iran – har ikke drevet terror i Vesten i moderne tid. Dette er et empirisk faktum, uansett hva man måtte mene om det iranske regimet.
Samtidig er det nettopp i de miljøene som er nært knyttet til vestlige allierte i Midtøsten at vi finner det overveldende flertallet av terrorhandlinger.
De siste tiårene har terroren som har rammet Europa og andre vestlige land, uten unntak vært knyttet til sunniekstremistiske miljøer – ideologisk forankret i retninger som wahhabisme og salafisme.
Dette er ikke en tolkning, men et faktum.
Den store forvrengningen
Likevel står altså en betydelig del av den såkalte «høyresiden» og gjentar – nesten rituelt – at USA og Israel fører en kamp «mot terror».
Det er vanskelig å finne en mer gjennomført forvrengning av virkeligheten.
For det er nettopp de kreftene som har blitt støttet, bevæpnet og til dels legitimert av vestlige makter, som har stått bak den typen terror som har rammet både Midtøsten og Europa.
Dette betyr ikke at alle aktører er uten skyld, men det betyr at virkelighetsbildet er langt mer komplekst – og langt mer ubehagelig – enn de enkle fortellingene tilsier.
En nødvendig korreksjon
Det er her Nikodemus Unghs tekst gjør sin viktigste innsats.
Den bidrar til å rydde i begreper, den skiller mellom ulike former for islam, den viser hvordan geopolitikk, ideologi og maktinteresser veves sammen og den minner oss om noe som i økende grad synes glemt:
At sannheten ikke blir mindre sann fordi den er upopulær.
I en tid preget av slagord, forenklinger og emosjonelt drevne narrativer, er det avgjørende å holde fast ved evnen til å analysere, skille og forstå.
Ikke for å forsvare det ene eller det andre regimet, men for å kunne se verden slik den faktisk er.For uten en slik erkjennelse, blir vi ikke bare feilinformert, men vi blir ute av stand til å handle.
Artikkel
Vi begynner med Syria.
Den syriske statens fall under Bashar al-Assad i desember 2024 utgjorde ikke noen seier for frihet eller demokrati, men en åpning for sekterisk vold som nå truer med å utslette landets religiøse og etniske minoriteter. Assads regime, hvor autoritært det enn var, fungerte som et sekulært skjold mot de islamistiske terrorgruppene som truet med å forvandle Syria til et kalifat.
Hans militære innsats mot disse ekstremistene var ikke vilkårlig undertrykkelse, men et nødvendig tiltak for å beskytte alawitter, kristne, drusere og andre grupper som har levd side om side i århundrer. Uten denne faste hånden ville landet for lengst ha sunket ned i den barbariske shariaen som wahhabistiske fanatikere forkynner.
Massakrene vi nå er vitne til – over 1400 alawitter drept i Latakia og Tartus i mars 2025, angrep mot kristne menigheter og drusiske landsbyer – er ingen tilfeldighet, men den direkte konsekvensen av at det nye regimet under Ahmed al-Sharaa (tidligere Abu Mohammad al-Julani fra HTS) har fått fritt spillerom.
Dette er den bitre frukten av en politikk som prioriterer geopolitisk destabilisering fremfor menneskeliv.
Angrepet på Iran
Den kyniske alliansen som drev frem Assads fall – USA under Donald Trump, Israel, EU og Tyrkia – bærer ansvaret for å ha legitimert og bevæpnet islamistene i HTS.
Trump-administrasjonen møtte al-Sharaa, fjernet terrorstempling og ga diplomatisk støtte, mens Tyrkia fungerte som logistisk base og EU åpnet for sanksjonslettelser. Dette var ikke en «demokratisk overgang», men et bevisst valg om å støtte en tidligere al-Qaida-leder for å knuse en suveren stat.
Resultatet er et splittet Syria der etniske og religiøse maktsoner nå erstatter nasjonal enhet: alawittiske landsbyer tømmes, kirker angripes og minoriteter drives på flukt. Den hyklerske retorikken om «inkludering» fra Washington og Brussel skjuler en brutal virkelighet der minoritetene betaler prisen for stormaktenes og Tyrkias maktspill.
Den samme destruktive logikken gjentas nå i Iran.
De amerikansk-israelske bombingene av iranske atom- og energianlegg i 2025–2026, med mål om å fremprovosere regimeskifte, er en videreføring av den politikken som allerede har ødelagt Syria. USA og Israel bruker militærmakt for å skape kaos – ikke for å fremme fred, men for å fragmentere regionen i etniske og religiøse enklaver.
Dette er ikke forsvar. Det er ren imperialisme.
Eskaleringen risikerer å trekke hele Midtøsten inn i en brannstorm der sivile blir de egentlige ofrene.
Målet: fragmentering
Det underliggende målet med denne politikken er å skape oppsplittede stater preget av etnisk og religiøs rivalisering – et mønster som gjenspeiler klassiske strategier for regional fragmentering.
Israel søker å bli den eneste dominerende og fungerende staten i Midtøsten ved å bryte ned nabolandene til svake og innbyrdes fiendtlige enheter.
Dette prosjektet – som kan spores tilbake til Oded Yinons plan fra 1982 om å splitte den arabiske verden i sekteriske småstater – gjør ikke regionen tryggere, men forvandler den til en permanent krigssone der Israel kan diktere vilkårene.
Å støtte islamister i Syria og angripe Iran er ikke tilfeldige handlinger. Det er et steg i en bevisst strategi for å «balkanisere» Midtøsten.
Dette er ikke bare moralsk forkastelig, men også et grovt brudd på folkeretten og menneskelig verdighet.
