Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ove Bengt Berg først publisert hos Politikus.
Tidligere president Václav Klaus i Tsjekkia fra 2003-2013 har etter sin presidenttid opprettet et eget institutt med forlag og der han holder foredrag. Han er også nyvalgt president i den internasjonale organisasjonen Clintel, for klimafornuft.
Klaus er utdanna samfunnsøkonom med stilling på universitetet. Etter Sovjets innmarsj i august 1968 mista han jobben. Han er imot kommunistisk ideologi og dets økonomiske politikk. Han er veldig for nasjonalt sjølstyre og mot EU som union.
EU ser han på som da Tsjekkoslovakia var underlagt Sovjet og dets økonomiske sentralstyrte økonomi. Klaus mener også at krigen i Ukraina begynte før 2014 og ikke burde ha blitt noen krig. Klaus er også veldig mot klimafundamentalismen som han mener har likhetstrekk med kommunismen. På internasjonale møter var hun enig med Brundtland og diskuterte med mot hennes syn.
Politikus har fått tillatelse til å oversette Klaus avisinnlegg og taler. Denne gangen om det nasjonale sjølstyret og demokratiet som han mener trenger en nasjonalstat for å fungere.
Dette er en tale han holdt på en konferanse i Budapest i 25.10.2024 for patriotiske intellektuelle. Spørsmålet om forholdet til EU er sentralt i det kommende valget i Ungarn.
Klaus sier i denne talen:
«Ungarn er det eneste landet i Europa der det — i det tredje tiåret av det 21. århundre og 35 år etter kommunismens fall — gir mening å snakke om nasjonalstatens suverenitet.»
Talen er oversatt av Politikus. Uthevingene i teksten er av Klaus.
Václav Klaus:
Noen få bemerkninger om nasjonalstatens suverenitet
og konseptet om et Europa av nasjoner
Mange takk for invitasjonen. La meg begynne med å innrømme at jeg alltid er glad for å få muligheten til å komme til Budapest og Ungarn. Jeg føler at jeg er i et fritt land. Takk for at dere valgte et slikt utmerket tema for talen min på konferansen:
«Betydninga av nasjonalstatens suverenitet og konseptet om et Europa av nasjoner».
Min takknemlighet er ikke bare høflighetsfraser. Et slikt tema kan ikke reises i noe annet europeisk land i dag, bare i Ungarn.
Den spesielle ungarske posisjonen i denne saken skyldes den nåværende usedvanlig gunstige politiske atmosfæren i deres land, som — tror jeg — gjenspeiler de autentiske følelsene til ungarere, på grunn av den sterke posisjonen Fidesz har klart å holde i parlamentet og regjeringen i så lang tid, og på grunn av synspunktene, aktivitetene, den politiske styrken og ikke minst motet til statsminister Orbán. Ungarn er det eneste landet i Europa der det — i det tredje tiåret av det 21. århundre og 35 år etter kommunismens fall — gir mening å snakke om nasjonalstatens suverenitet.
Ikke noe annet land i Europa arbeider eksplisitt mot og streber etter et slikt mål.
Europeiske politiske eliter tør ikke engang bruke begrepet nasjonalstatens suverenitet i sine taler og politiske programmer. Begrepet anses automatisk som politisk ukorrekt.
I de fleste europeiske land, og praktisk talt i alle EU-medlemsland, er spørsmålet om nasjonal suverenitet et tema fra i går, om ikke fra dagen før i går. I mitt land ble det sett på som et grunnleggende spørsmål sist gang jeg hadde de høyeste politiske vervene. Det er over nå. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke bør snakke om det, eller at folk ikke snakker om det. Det blir vår oppgave å offentlig reise dette avgjørende spørsmålet igjen og igjen. Jeg er mer enn glad for å få sjansen til å gjøre det her i dag.
Spørsmålet om suverenitet er ikke nytt og tilhører ikke utelukkende det 21. århundre. Det har vært diskutert, fremmet og benekta kontinuerlig gjennom hele menneskehetens historie. Noen ganger så det lovende ut, noen ganger ikke. Oftere har det imidlertid ikke gjort det.
Alltid etter oppløsninga av et helt diskreditert imperium, har konseptet om nasjonalstaten dukket opp med ny styrke og blitt sett på som hjørnesteinen i rasjonelle politiske ordninger og det eneste stedet der ekte demokrati er mulig. Dagens dominerende ideologier, globalisme og den aktivistiske framtidstrua, ser det annerledes.
I løpet av de siste tiåra har disse ideologiene, sammen med multikulturalisme, miljøfundamentalisme og ideen om at kjønn bare er sosialt konstruert, lyktes i å skape den mest vidtrekkende omdanningen av menneskesamfunnet noensinne.
Sammenliknet med den var selv kommunismen en mindre omveltning av de sakte og gradvis oppbygde reglene, institusjonene, vanene og tradisjonene. [1. Marx var ikke «woke», red] Aggressiv kjønnsideologi som fjerner biologien fra kjønnet og omgjør kjønn til en sosial konstruksjon berører djupere og djupere sjølve kjernen i menneskelig eksistens. Den franske og den russiske revolusjonen drepte millioner av sine motstandere, men forsøkte ikke å endre kjønnene. Nå er det annerledes. Vi lever i en æra med et konstant angrep på grunnlaget for den vestlige sivilisasjonen.
Vi står overfor den mest betydningsfulle testen av helsen og stabiliteten i vårt samfunn, vår sivilisasjon og vår kultur.
Motstanden mot dette og viljen til å gjøre noe mot det virker foreløpig relativt svak, noe som er frustrerende for mange av oss. Folk tror fortsatt ikke at noe slikt er mulig. De oppfatter det som et kortvarig avvik. Det er lett for en konservativ som meg å føle pessimisme overfor de mange sjukelige unormale tilstandene i dagens verden, men vi kan ikke tillate oss å forbli passive. Jeg antar at det er hovedgrunnen til at mange av oss er her i dag.
For å skape en endring må Vesten vende tilbake til opplysningstidas ideer, til de klassisk liberale tradisjonene, til de tidstestede praksisene og institusjonene fra fortida, til ideene til Mises, Hayek, Friedman og liknende tenkere. Vesten må vende tilbake til normalitet. Er dette mulig når vi ser at Vesten er dekadent og ødelagt av sin velstand og mangelen på autentiske jødisk-kristne verdier? Jeg er ikke sikker på det.
Østen må vende tilbake til den tankegangen som hersket i de nyfrie landene i Sentral- og Øst-Europa etter kommunismens fall, som nå også blir velstående og dekadente.
Å skape en endring vil ikke være en lett oppgave. Motstanden både i Vesten og i Østen er og vil være sterk og aggressiv. Vi ser allerede dette nå i ulike Antifa-liknende terroraktiviteter. Det vil kreve avvisning av både rød og grønn sosialisme, bevaring av livsformen som er karakteristisk for vår sivilisasjon, og finne en ny balanse mellom det frie individet og den allestedsnærværende og stadig ekspanderende staten (utstyrt med moderne teknologi).
La meg vende tilbake til spørsmålet om nasjonalstatens suverenitet. Det er ikke en ny debatt eller strid. Den har gjentatt seg om og om igjen opp gjennom historia. Den har heller ikke kommet ut av det blå nå. Frøene til denne nye runden med avvisning av nasjonalstaten som vi opplever i disse dager, blei planta, rikelig vanna og overgjødsla i tiår.
Dette henger sammen med situasjonen for vårt demokrati. Vi bør gjøre det svært klart at demokrati bare kan oppnås og garanteres i et veldefinert og avgrensa område.
Kosmopolitisk demokrati kan ikke eksistere. Demokrati trenger grenser.
Demokrati kan ikke eksistere i en uklar verden med udefinerte og uklare konturer.
Demokrati trenger folket, demos, som ikke kan eksistere uten en tydelig avgrensa spesifikk enhet kalt nasjonalstaten.
Det finnes intet alternativ til dette. Å se det annerledes viser en tro på den transnasjonale idealismen som er så typisk for den nåværende vestlige verden.
Jeg har ingen intensjon om å vende tilbake til den fjerne fortida. La oss holde oss til historia som vi mer eller mindre kjenner og forstår, og som vi — i det minste noen av oss — var i stand til å berøre. Debatten om nasjonalstatenes rolle fikk en ny, dessverre ekstremt uheldig impuls etter andre verdenskrig.
Denne tragiske krigen ble – helt feilaktig – satt i forbindelse med nasjonalisme og nasjonalstaten, mens vi vet at den var knyttet til de totalitære ideologiene nazisme (eller nasjonalsosialisme) og kommunisme. Som en konsekvens av dette har den gale og misvisende tolkninga om at nasjonalstaten i bunn og grunn var skyld i krigen, blitt mer eller mindre akseptert, i hvert fall i kretsen av politiske eliter og blant alle slags venstreorienterte ideologer og aktivister.
Denne forvirringa førte til en «forguding» av overnasjonale strukturer, inkludert eller startende med de nyopprettete institusjonene i den europeiske integrasjonsprosessen. Den europeiske integrasjonen, i sin nåværende form som Den europeiske union, har blitt et symbol på dette. Den europeiske union søker å svekke sine konstituerende elementer, sine medlemmer, nasjonalstatene, og vil gjerne erstatte dem med en alternativ enhet, med regionene. Derfor slagordet Europa av regioner.
Det siste, men fortsatt ikke et uttalt mål, som vil bli relevant når den totale fragmenteringen av det europeiske samfunnet er oppnådd, er å erstatte det med et Europa av individuelle europeere, med et Europa av isolerte individer. Den onde sirkelen vil være fullbyrdet hvis dette skjer.
Som jeg har sagt, startet den aggressive og aktivistiske framtidsideologien det udemokratiske prosjektet med overnasjonal styring i Europa med ny styrke etter andre verdenskrig. Dets opprinnelige – mer eller mindre uskyldige – prosjekt om Det europeiske økonomiske fellesskap ble gradvis, nesten usynlig, transformert til en prosess med å skape europeisk enhet. Både Maastricht-traktaten og Lisboa-traktaten flyttet det opprinnelige konseptet om integrasjon, som betydde bedre og djupere samarbeid mellom suverene stater, over til å skape en transnasjonal enhet. Det europeiske kontinentet selv har endret seg fra en historisk utviklet bunke av suverene, uavhengige land til en svært autoritær og sentralistisk enhet kalt Den europeiske union. De av oss som levde i årtier i det svært aggressive og undertrykkende «sosialistiske brorskapet av land» er svært sensitive for dette. [Utheva av OBB].
Jeg er overbevist om [2] at nasjonalstaten er en eksklusiv og uerstattelig arena for demokrati og dens eneste garantist. Staten – ikke regionen eller kontinentet – danner et autentisk politisk fellesskap. Europa er ikke et politisk fellesskap.
Europeiske politiske fellesskap er nasjonalstatene.
Vi er tsjekkere, ungarere og slovaker. Vi snakker tsjekkisk, ungarsk og slovakisk, ikke et europeisk esperanto. Vi ønsker ikke å slette våre grenser og bli kvitt skillet mellom borger og utlending. Vi, forkjemperne for nasjonalstatens suverenitet, vet at mennesker eksisterer «innenfor nasjonale kulturer, historier, tradisjoner og språk». [3] Når det finnes et imperium, forsvinner demokratiet. En eller annen form for autokrati tar over.
Er denne utviklinga uunngåelig? Det er den definitivt ikke, men endringa kan ikke oppnås uten en fundamental systemomveltning, uten en slags fløyelsrevolusjon (for å bruke den gamle, men nyttige terminologien). Er vi på vei mot det? Optimistene (og de naive) har en tendens til å gi et positivt svar. Pessimistene (og realistene) sier bestemt nei. Eller ennå ikke. De vet at vi ikke bør falle for fristelsen til ønsketenkning.
Noen prøver – optimistisk – å sammenlikne den nåværende sivilisasjonskrisen med skjebnen til kommunismen. Vi må imidlertid være svært forsiktige. Hvor befinner vi oss nå sammenlikna med kommunismens historie?
Mitt svar er at vi absolutt ikke er på 1980-tallet. Jeg er til og med redd for at vi er nærmere 1950-tallet enn året 1989. Det nåværende politiske etablissementet (for ikke å spekulere om det amerikansk-liknende «deep state») har samla de politiske partiene og grupperingene både på venstresida og høyresida og blokkerer med suksess alle politiske enheter som forsøker å uttrykke det virkelige følelseslivet til Europas folk fra å oppnå noen innflytelse.
Dette årets valg [2024, red] til Europaparlamentet har gitt relativt gode resultater for opposisjonspartiene, men utfallet er ikke demokratisk endring, men en hardere linje i de gamle tendensene og praksisene.
Jeg frykter derfor, sammen med Gregory Copley [4], at «vi ikke vet hvordan vi skal omorganisere samfunnet vårt uten at det kollapser». Han argumenterer for at «kollaps alltid er en forutsetning for omorganiseringen av et helt samfunn». Hvis dette er tilfelle, gir det oss én viktig oppgave: Å gjennomføre den nødvendige endringa før kollapsen blir bratt og djup. Vi har dessverre ennå ikke begynt. La oss gjøre det så snart som mulig.
Det ville være en handling av feighet å unngå å nevne Ukraina-krigen. Det har blitt allment akseptert og politisk korrekt å se denne blodige, tragiske og unødvendige krigen i svart-hvitt, å se bare de gode og de onde, å dele verden inn i en gruppe udemokratiske angripere og deres uskyldige ofre, å definere krigen i moralske termer og ikke vie tilstrekkelig oppmerksomhet til dagene før den «varme» krigen.
Enhver som diskuterer denne krigen som om den startet 24. februar 2022, tar fullstendig feil. Folk har imidlertid begynt å tenke. Sjøl en velrespektert amerikansk analytiker og tidligere politiker kom nylig med et godt poeng da han sa: «Vesten er ikke ansvarlig for det Russland gjorde, men er ansvarlig for å ha forsømt de skrittene som kunne ha forhindret Russland fra å gjøre det.» Vi framhever ikke dette poenget tilstrekkelig.
Ursula von der Leyen roste nylig seg selv for å ha vært i Kiev allerede åtte ganger. Det ville vært mer interessant å høre hvor mange ganger hun var der før 2014, hvor mange ganger mellom 2014 og 2022, og hvilke planer hun tok med seg dit for å unngå — og seinere å stoppe — krigen. Mange av oss så den umiddelbare faren allerede i 2014.
Det er ingen grunn til å komme med grandiose planer og prosjekter. Jeg er enig med Mario Fantini [5] i at «tida for motstand» har kommet. Og den er langt på overtid. Vi trenger en revolusjon. Som det nylig valgte italienske EU-parlamentsmedlemmet Roberto Vannacci uttrykte det i samme utgave av European Conservative: «Normalitet er revolusjonært». La oss insistere på å vende tilbake til normaliteten. Det ville være revolusjonært nok.
Fotnoter/referanser fra originalen:
1. Jeg er enig i slagordet «Marx var ikke woke.»
2. Sammen med de amerikanske natcon-ene (som Hazony og Fonte) som «understreker ideen om nasjonen som det eneste alternativet til universalistisk ideologi» (Yoram Hazony) og som tror på «legitimiteten til nasjonalstaten og illegitimiteten til de overnasjonale organisasjonene» (John Fonte).
3. Todd Huizinga, Hungarian Review, nr. 3, 2020
4. Defense and Foreign Affairs, mars 2024
5. European Conservative, sommerutgaven
