Europeisk borgerkrig

Av Chad Crowley fra‘The Council of European Canadians’, oversatt av Pluto (Disqus-profil), mer av Pluto på UF.

«Hver europeisk krig var en borgerkrig» er et uttrykk som ofte tilskrives Napoleon. Forfatteren og politikeren Pat Buchanan kalte årene 1914–1945 for et langtrukkent selvmord. Europa ble ikke erobret. Det selvdestruerte. Det mistet ikke bare land, men minne, adel og retten til å definere seg selv. Så la oss se litt på denne europeiske borgerkrigen.

Før 1914 bar Europa fortsatt den synlige strukturen til en eldgammel og organisk orden. Kontinentet ble ikke styrt av ideologer eller byråkrater, men av arvelige eliter som forsto sin rolle som voktere av en arv. Monarker styrt av guddommelig rett og forfedres lov, deres legitimitet ble ikke hentet fra abstraksjoner, men fra avstamning, land og blod.

Habsburgerne, Hohenzollernene, Romanovene og Bourbonerne var mer enn herskere; de ​​var inkarnasjoner av Europas sivilisasjonsminne. Domstolene deres opprettholdt en verden der hierarki var naturlig, der plikt overskygget begjær, og der krig, hvis den ble ført, var begrenset av skikk og lov.

Europa var en gang en stor familie

Europa var den gang ikke en slagmark for ideologiske systemer, men en stor familie av nasjoner, splittede, men likevel broderlige, bundet av felles opprinnelse og nedarvede former. De europeiske folkene – latin, germansk, slavisk – hadde blitt formet av kristendom, ridderlighet og den klassiske arven. Krigene deres, om enn mange, ble satt inn under den vestfalske orden: krig ble ført mellom stater, ikke folk; fred var mulig fordi fienden aldri ble behandlet som en kriminell, men som en rival med krav på ære.

Under denne aristokratiske verdenen lå en åndelig enhet. Begrepet «noblesse oblige» gjenspeilet den gamle kriger-etikken: at makt medfører forpliktelse, og at styre bare er rettferdiggjort når det animeres av mot, offer og tjeneste for noe høyere enn selvet.

Dette var essensen av europeisk sivilisasjon. I Preussen manifesterte det seg som disiplin; i Østerrike som keiserlig samhold; i Russland som mystisk ortodoksi; i Frankrike som galant republikanisme med monarkiske rester; i Storbritannia som stoisk pliktoppfyllelse dempet av ironi. Dette var ikke motsetninger, men variasjoner av et enkelt tema.

Denne ordenen var ikke perfekt, men den var levende. Den bevarte rang og mening i en verden før kollektivistisk massifisering. Den sto mot det økende tidevannet av det pseudo-demokratisme, teknokrati-velde og merkantilisme.

Den inneholdt restene av det hellige, av trone og alter, av soldat og vismann. Den europeiske borgerkrigen, når den kom, ville ikke bare ødelegge nasjoner eller grenser. Den ville rive Europa fra sitt minne, knuse sin organiske elite og innvie et regime der penger hersket, der historie var en forbrytelse, og der genuint adelskap i seg selv ble mistenkeliggjort.

Den første verdenskrig ble utløst av broderlig dårskap

Den store krigen ble ikke utløst av ideologi, men av broderlig dårskap. Et kontinent av søskenbarn, bundet av blod og historie, falt ut i en konflikt uten sidestykke. Det som begynte som en konflikt på Balkan, metastaserte til en total krig som ville jevne ned troner, forblø aristokratiet og slippe løs demoner ingen statsmann kunne erindre i historisk tid.

Statene i Europa hadde mobilisert sine enorme hærer i 1914 i troen på en kortvarig «krig av ære». Det de mottok var mekanisert slakting, skyttergravskrig og oppløsningen av enhver veiledende sikkerhet for det europeiske folk.

Dette var Vestens første selvpåførte sår. Aldri før hadde hvite nasjoner stilt sin industrielle makt så nådeløst mot hverandre. Fruktene av vestlig genialitet – kjemi, jernbane, artilleri, telegraf – ble vendt innover. Europa, sivilisasjonens mor, rev seg selv i stykker med klør av stål og ild. Skyttergravene ved Somme og Verdun var ikke bare kirkegårder for menn; de var kirkegårder for det meningsløse. Den aristokratiske kodeksen, etikken for tilbakeholdenhet, tapperhet og proporsjoner, druknet i gjørme og gass.

Versailles-traktaten la grunnlaget for destabilisering og hevn

Ved krigens slutt lå den gamle orden i ruiner. Habsburgerne, Hohenzollernene og Romanovene ble feid bort, kronene deres begravd under nasjonalistiske lidenskaper og liberale dogmer. Revolusjon brøt ut i Russland, uorden spredte seg over Sentral-Europa, og selv i seierherrenes leir.

I Storbritannia og Frankrike, var prisen så stor at seier ble umulig å skille fra nederlag. USA, uberørt og i oppstigning, fremstod ikke som en bror, men som en kreditor, med en messiansk liberalisme som forvekslet handel med fred og demokrati med sivilisasjon.

Versailles-traktaten gjenopprettet ikke orden. Den helliggjorde hevn og destabiliserte det som var igjen av den kontinentale likevekten. Ved å knuse de beseirede forgiftet den fremtiden. Krigen hadde ikke avgjort noe. Den hadde bare lagt grunnlaget for en mer forferdelig oppgjør.

Det som gjorde den til en borgerkrig i dypeste forstand var ikke bare deltakernes felles aner, men de åndelige implikasjonene av konflikten. Europa hadde vendt seg mot seg selv, tappet sine beste menn for blod og åpnet portene for en ny herskende klasse ubundet av ære, historie eller nasjon.

Det som gikk tapt i 1918 var ikke bare territorium eller dynastier, men autoriteten til Europas minne. En verden som en gang kjente forskjellen mellom styre og tyranni, mellom orden og effektivitet, snublet nå mot en fremtid styrt av ideologi, masse og maskineri.

Den såkalte «første verdenskrig» var ikke slutten på historien, men begynnelsen på en lang nedtur, et nasjons- og folkeselvmord som for alvor ble påbegynt der og da.

Den andre verdenskrig: En ideologisk-betonet fortsettelseskrig

Krigen i 1939 var ikke en oppfølger, men en fortsettelses-krig. Europa, allerede lammet og ydmyket, ble presset inn i en ny brann – og hun var ikke lenger sterkt nok til å overleve. Ideologiene som hadde reist seg fra asken av 1918 – kommunismen i øst, liberalismen i vest og nasjonalsosialismen i Tyskland – var ikke et lite avvik, men uttrykk for et Europa revet opp fra sine røtter, som søkte frelse i nye guder. Den gamle harmonien mellom folkene var blitt knust. Broderkrigs-kampen i 1914 var også blitt til en broderkrig mellom totalitære systemer.

I denne andre fasen av borgerkrigen mistet Vesten mer enn menn og byer. Den mistet sin sjel. Kampen sto ikke lenger mellom rivaliserende nasjoner i en delt sivilisasjon, men mellom gjensidig utslettende visjoner om mennesket, historien og makten. Krigen førte til en fullstendig omveltning av Europas hierarki.

Monarkiene hadde falt i den første fasen; nå ble de aristokratiske restene av Europas gamle orden stemplet som reaksjonære, kriminelle eller foreldede. Den militære fortroppen til Europas gamle sjel, de nasjonale idealistene som var mest villige til å motstå det globale tidevannet, ble ødelagt på slagmarken, hengt i Nürnberg eller forvist til stillhet.

Det delte Europa: Sovjet var Øst – og USA var Vest

Under liberal-demokratiets og antifascismens faner la seierherrene ruinene over det som var igjen av Europas uavhengighet. Den røde armé spredte seg over halve kontinentet og installerte klientregimer som styrte av terror og næret seg på vraket av tradisjon.

I Vesten innførte USA sin egen form for okkupasjon, mykere, mer subtil, men ikke mindre reell. Amerikanske penger gjenoppbygde ruinene, men prisen var åndelig: gjenopplæring, moralsk nedrustning og en permanent plass i et globalt forbrukerimperium. I både øst og vest var resultatet det samme. Europa ville aldri igjen styre sin egen skjebne.

Denne andre krigen markerte det endelige bruddet mellom Europa og dets aristokratiske minne. Selve konseptet om en suveren nasjon forankret i kultur og hellig plikt ble ansett som årsaken til katastrofen.

I stedet oppsto et anti-Europa definert av universelle rettigheter, kontrollert tilbakegang og en patologisk frykt for styrke.

Seierherrene omskrev krigens betydning. Det var ikke lenger en tragedie om brodermord, men et moralsk spill. De døde ble glemt med mindre de tjente den nye fortellingen. Seierherrenes rettferdighet ble helliggjort; de beseirede, demonisert. Hele nasjoner ble lært opp til å hate sin egen fortid.

Vestens andre selvmord fullførte ødeleggelsen av det sivilisatoriske immunforsvaret. Den kulturelle eliten, en gang animert av historie og tro, hadde blitt erstattet av ledere, regnskapsførere og ideologer.

Kirken, som en gang hadde meglet mellom sverd og septer, ble nå en NGO i kapper. Familien ble omdefinert, grensene åpnet, skolene forgiftet og kunsten sterilisert. Med krigeren, presten og poeten fjernet, var det ingenting igjen til å vokte Europas sjel.

Det som begynte i Sarajevo endte i Dresden. Lysene hadde ikke bare sluknet; de hadde blitt erstattet av fluorescerende illusjoner om fremskritt. Den såkalte «andre verdenskrig» gjenopprettet ikke freden. Den sikret underkastelse. Og det som underkastet seg var ikke en nasjon, men en sivilisasjon.

Vestens selvmordspolitikk post 1945

Det som fulgte 1945 var ikke fred, men okkupasjon. Det tredje riket hadde falt, men det samme hadde Europa selv. Det som oppsto var et kontinent underkuet av amerikansk forbrukerliberalisme og sovjetisk forvaltnings-kommunisme, begge fremmede for sine organiske tradisjoner.

I øst visket de røde kommissærene ut den forgangne arv, plyndret det hellige og bygde en grå, livløs parodi av såkalt menneskelig fellesskap. I vesten erstattet Coca-Cola og dollaren sverd og kors. Begge systemene trente sine undersåtter til å glemme. Den siste krigen, krigen mot hukommelsen, hadde begynt.

Den sanne gruen i etterkrigstiden var ikke materiell ødeleggelse, men psykologisk sterilisering. Tyskland, kontinentets kulturelle og filosofiske kjerne, ble knust med rituell presisjon. Byene ble bombet, mennene slaktet, kvinnene besudlet. Fortiden ble kriminalisert, fremtiden fornektet

 Og etter hvert som Tyskland forsvant, ville også hele Europa forsvinne. Det som en gang var kristenheten, den gang sivilisasjonen, ble nå omdefinert som et skyldfylt friluftsmuseum, en levende preken mot seg selv.

Seierherrene institusjonaliserte en ny moralsk orden der det å huske var forræderi. Skoler lærte opp elevene til selvforakt. Media feiret inversjon. Lover forbød forsvar. Historien ble omskrevet, ikke for å forstå, men for å fordømme. Stolthet ble patologi, lojalitet ble hat, styrke ble ‘fascisme’. Europeeren så ikke lenger på seg selv som arvingen til Perikles, Karl den store eller Dante, men som gjerningsmannen til verdens ondskap. Det som en gang hadde vært verdens lys, ble tvunget til å krype foran fiendens altere.

Globalismens fremmedgjørende ødeleggelse  – men det finnes håp…

Dette var ikke tilfeldig. Det var det nødvendige resultatet av to verdenskriger, der målet ikke bare var å beseire nasjoner, men å utrydde Europas aristokratiske essens. Den aristokratiske ordenen kunne ikke tillates å vende tilbake. Et folk som var i stand til å huske hvem de var, bundet til tradisjon og sted, ville utgjøre en trussel mot den globale ordenen av finans, teknologi og ledelseskontroll.

For å forhindre gjenoppstandelse måtte Europa moralsk og historisk lobotomeres, oversvømmes med utenlandske masser og trollbindes av statskontrollert ‘underholdning’.

Likevel tok borgerkrigen aldri helt slutt. Den endret form. I dag raser den fysisk i gatene i Paris, i ruinene av Detroit, i ghettoene i Malmö og i byråkratiene i Brussel. Invasjonen kommer ikke lenger fra øst, men innenfra. Hærene bruker ingen uniformer. Våpnene er ikke stridsvogner, men fjernsyn, innvandringspolitikk og farmasøytisk beroligende middel.

Den siste fasen av krigen er åndelig og demografisk, en krig som utkjempes mot de siste restene av Europas livsvilje.

Men selv nå blafrer minnet. Det finnes de som husker den gamle orden ikke som et eventyr, men som en skjebne. De samler fragmentene, hvisker navnene, hedrer heltene. I årene deres renner blodet til menn som en gang stormet himmelens porter og bygde katedraler av stein og mot. Hvis Vesten skal gjenfødes, vil det ikke være gjennom snever partipolitikk, men gjennom en ny elite smidd i lidelse, stillhet og erindring. Borgerkrigen er ikke over fordi Europas sjel ennå ikke er død.¤¤¤¤¤