Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Andrej Korybko, først publisert på Substack. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
Det som skjedde i 2022, da Finland og Sverige plutselig kastet flere generasjoners nøytralitet over bord og stormet inn i NATO, fremstår i dag som langt mindre spontant og langt mer avslørende enn det ble fremstilt som den gangen.
Den offisielle fortellingen handlet om «trygghet» og «forsvar». Men i ettertid, etter hvert som vestlige strategiske dokumenter, uttalelser og analyser har blitt kjent, tegner det seg et langt mørkere bilde: ønsket om å svekke, fragmentere og kontrollere Russland – og i siste instans sikre tilgang til det enorme ressursgrunnlaget i øst.
I dette perspektivet blir den nordiske NATO-utvidelsen ikke bare et uttrykk for frykt, men også for opportunisme. Når imperier forbereder plyndring, søker småstater ofte plass ved bordet i håp om beskyttelse, innflytelse eller andel i gevinsten. Historien kjenner mange slike øyeblikk stater som opptrer på den mest sjofle og æreløse måte.
Det tragiske er at Finland gjennom dette synes å ha oppgitt den kloke og realistiske balansepolitikken som i generasjoner sikret landet fred, stabilitet og et fungerende forhold til naboen i øst. Sverige gjorde det samme med sin lange tradisjon for strategisk tilbakeholdenhet.
Og Norge har ikke stått utenfor denne utviklingen. Tvert imot. Norge var riktignok NATO-medlem gjennom hele den kalde krigen, men beholdt likevel en viss grad av selvstendig sikkerhetspolitisk klokskap. Basepolitikken og de selvpålagte begrensningene i nord gjorde at Sovjetunionen, til tross for motsetningene, hadde en viss tillit til Norge som ansvarlig nabostat.
Denne balansen er nå i stor grad kastet over bord.
Mens Norge stadig åpner for større amerikansk militær tilstedeværelse og fremmede basestrukturer, har Sverige og Finland samtidig valgt en hurtig og aggressiv integrasjon i NATOs frontlinjestrategi. Summen av dette er at hele Skandinavia på få år er blitt forvandlet fra en relativt stabil buffersone til et militarisert oppmarsjområde.
Fra russisk perspektiv vil dette uunngåelig fremstå som offensivt.
Dermed har de skandinaviske landene – gjennom opportunisme, ideologisk ensretting og geopolitisk kortsynthet – gjort hele Norden langt farligere enn det var før. Land som tidligere forsøkte å dempe stormaktskonflikter i nordområdene, opptrer nå stadig mer som aktive deltagere i dem. Dette kan være kilden til vår undergang.
Fra et tradisjonalistisk perspektiv er dette enda et uttrykk for Europas sivile og politiske forfall: nasjoner som tidligere voktet sin egenart og suverenitet, reduseres til frontlinjeprovinser i et større geopolitisk prosjekt de selv verken kontrollerer eller fullt ut forstår.
Et annet moment som er viktig å vurdere er:
Hvorfor er man så ekstremt parate til å vise aggresjon mot et annet land, hovedsakelig befolket av hvite mennesker, at man ikke engang vil høre ordene «dialog» og «forståelse» mens når det gjelder kriger og konflikter der det går ut over fargede mennesker, så stårman på pletten klare til å megle og oppfordre partene til å vise forståelse for hverandre. Ikke minst gjelder det da å overøse partene med mest mulig av skattebetalernes penger.
Finland Is On Track To Become One Of Russia’s Most Intractable Foes
Landet har overgitt sin suverenitet til USA til en enorm økonomisk kostnad – uten noen fordel for seg selv.
Russlands ambassadør til Finland, Pavel Kuznetsov, ga i midten av april et intervju til TASS der han redegjorde for de nye truslene Finland utgjør mot Russland. Etter hans vurdering er «den mest alvorlige utfordringen mot vår sikkerhet i dag sannsynligvis NATOs omfattende elektroniske og luftbårne rekognoseringsoperasjoner fra finsk territorium. NATOs rekognoseringsfly og ubemannede luftfartøy har blitt et fast innslag langs grensen til Russland.» Samtidig militariseres landet i et «akselerert tempo».
«Nye korvetter bygges ved verftene, utstyrt med de mest avanserte NATO-våpnene, inkludert kryssermissiler og torpedoer. Et omfattende opprustningsprogram for landstyrkene er satt i gang, inkludert anskaffelse av langtrekkende og ballistiske missiler.»
Videre påpekte han at «de første av 64 F-35A flerrollejagerfly kjøpt fra USA vil begynne å ankomme i år. Disse flyene er for øvrig i stand til å bære atomvåpen dersom man ønsker det.» Finland vurderer også å huse atomvåpen.
I den forbindelse sa Kuznetsov at «vi må også huske forsvarssamarbeidsavtalen mellom Finland og USA, undertegnet i slutten av 2023, som åpner for utplassering av amerikanske tropper og våpen ved 15 finske militærbaser og anlegg.»
I tillegg «planlegger Finland å utplassere en NATO-enhet for kommunikasjon og informasjonssystemer i Riihimäki» neste år, mens «en multinasjonal innsatsstyrke, Forward Land Forces (FLF), vil bli stasjonert i Rovaniemi» senere i år.
Ifølge ham «fordypes en atmosfære av krigspsykose i landet. Befolkningen skremmes med den ‘russiske trusselen’, og oppfordres nærmest til å forberede seg på krig med sin østlige nabo. Tilfluktsrom moderniseres; Finland ligger allerede helt i toppen i Europa når det gjelder kapasitet per innbygger. Det gjennomføres også et statlig program for å bygge flere skytebaner for sivile over hele landet.»
For å fremme dette målet har «alle mediekanaler satt søkelys på å rettferdiggjøre den nåværende utenrikspolitiske linjen til de styrende elitene. Landet fortsetter bevisst å hisse opp krigshysteriet. Alle lokale propagandaressurser brukes til å demonisere Russland og fremstille vårt land som hovedfienden.»
Kuznetsov beskrev også Finlands grensebarriere som et «jernteppe» som ikke engang eksisterte «på 1920- og 1930-tallet før andre verdenskrig». Dette viser hvor langt finnene blir stilt opp mot Russland.
Likevel gagner ingenting av dette Finland, understreket han, og påpekte at «bruddet i forbindelsene og stengingen av grensen mot Russland har hatt en ødeleggende virkning ikke bare på Finlands østlige og nordlige regioner. Den nåværende sosioøkonomiske situasjonen kan kanskje sammenlignes med krisen landet opplevde på 1990-tallet.»
Selv om enkelte finner innser hvor kontraproduktiv denne politikken er, er «Finland fortsatt fast bestemt på å posisjonere seg som en NATO-frontlinjestat mot Russland».
«Russland tar den finske fronten i den nye kalde krigen svært alvorlig», men likevel fortsetter NATO-relaterte trusler fra denne retningen å vokse, ettersom Trump-administrasjonen ikke har forlatt Bidens politikk med å demme opp for Russland. Finland hadde i flere tiår vært et slags skygge-medlem av NATO, men da medlemskapet ble formalisert, forvandlet dette tidligere vennligsinnede landet seg til Russlands uforsonlige fiende – etter å ha overgitt sin suverenitet til USA til en enorm økonomisk kostnad og uten noen gevinst for seg selv.
