Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Andrej Korybko, først publisert på Substack. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
Armenia befinner seg i dag ved et historisk veiskille. Under Nikol Pasjinjans ledelse synes landet gradvis å vende seg bort fra Russland – den makten som i generasjoner har vært Armenias viktigste sikkerhetsgarantist og handelspartner – og i stedet orientere seg mot EU og Vesten. Dette skjer samtidig som Europa selv fremstår stadig mer politisk ustabilt, økonomisk svekket og ideologisk aggressivt.
For mange fremstår dette som et dypt merkelig valg.
Det EU som armenske myndigheter nå søker seg mot, er ikke lenger det Europa som en gang lovet samarbeid mellom nasjoner. Dagens Brussel-system har i økende grad vist sitt autoritære ansikt: massiv innblanding i andre staters indre forhold, forsøk på fargerevolusjon i Georgia, åpen støtte til omstøtelsen av valgresultatet i Romania, samt økonomisk og politisk krigføring mot medlemslandet Ungarn fordi ungarerne våger å føre en mer selvstendig politikk enn det Brussel ønsker.
Likevel fremstilles EU-systemet som «demokratiets» og «frihetens» fremtid.
Nordmenn flest vet svært lite om disse utviklingene, og enda mindre om hva som faktisk foregår i Kaukasus og det postsovjetiske området generelt. Vår offentlighet er nesten totalt dominert av et vestlig narrativ hvor alle konflikter reduseres til enkle moralske eventyr om «demokrati» mot «autokrati». Virkeligheten er langt mer komplisert.
For Armenia har denne kursendringen allerede hatt smertefulle konsekvenser. Landets katastrofale nederlag mot Aserbajdsjan i Nagorno-Karabakh kom ikke i et vakuum. I årene før konflikten hadde Pasjinjan-regimet gradvis undergravd tilliten til Russland gjennom politiske markeringer, vestlig orientering og stadige signaler om at man ønsket å svekke eller omgå de militære og økonomiske strukturene som tidligere bandt Armenia til Moskva.
Samtidig er det et ubestridelig faktum at Armenia økonomisk har nytt svært godt av sitt samarbeid med Russland. Den armenske økonomien har vokst betydelig de senere årene, i stor grad som følge av handel, energiavtaler og økonomisk integrasjon med det russiske markedet gjennom Den eurasiske økonomiske union.
Man kan derfor undres over hva som egentlig driver Pasjinjans prosjekt.
Er det ideologisk vestorientering? Press utenfra? Personlige ambisjoner? Eller en feilslått tro på at EU og NATO på sikt vil gi Armenia større sikkerhet enn det landet historisk har fått gjennom forholdet til Russland?
Uansett er de vestlige makters aktiviteter – og i høyeste grad USAs spill – destabiliserende for hele regionen. Armenia – landet og folket som har lidd så mye – risikerer altså på grunn av egen politikk å komme inn under muslimsk overhøyhet. Det vil være en tragedie.
Denne artikkelen fra Andrej Korybkos hånd berører nettopp disse spørsmålene. Den viser at det som ofte omtales som en «mild skilsmisse» mellom Armenia og Russland, i realiteten kan få dramatiske geopolitiske, økonomiske og sivilisatoriske konsekvenser – ikke bare for Armenia selv, men for hele Kaukasus-regionen.
How “Gentle” Would A Russian-Armenian “Divorce” Really Be?
I stedet for å vente på at Pasjinjan skal holde en folkeavstemning om medlemskap i EU – noe han kanskje aldri vil gjøre for å beholde fordelene ved medlemskapet i Den eurasiske økonomiske union så lenge som mulig – kan Putin komme til å kutte Armenia av umiddelbart dersom Pasjinjan vinner gjenvalg, enten på ærlig eller uærlig vis.
En journalist spurte Putin i helgen om hans reaksjon på at Armenias statsminister Nikol Pasjinjan forrige uke tok imot Zelensky og ga ham en plattform til å true Russland. Putin unngikk den delen av spørsmålet, men utdypet fremtiden for forholdet mellom landene. Russland ønsker kun det beste for Armenia og vil respektere det armenske folkets ønsker, sa han. I den forbindelse foreslo han at Armenia burde holde en folkeavstemning om Pasjinjans planer om å slutte seg til EU, siden denne politikken risikerer å ødelegge de økonomiske båndene til Russland.
Til påminnelse sa Putin at litt under en fjerdedel av Armenias BNP kommer fra handel med Russland – rundt 7 milliarder dollar av totalt 29 milliarder i fjor. Fordelene landet får gjennom medlemskap i den russiskledede Eurasiske økonomiske union gjelder «jordbruk, foredlingsindustri, toll og andre avgifter, og så videre. Dette gjelder også migrasjon.» Dersom det armenske folket velger å avslutte dette, sa Putin, vil Russland begynne prosessen med «en mild, intelligent og gjensidig fordelaktig skilsmisse».
Putin hadde ærlige samtaler med Pasjinjan tidlig i april, noe som ble vurdert som et sannhetens øyeblikk i forholdet mellom de to landene. Dagen etter «slo en ledende russisk tjenestemann alarm om de forverrede forbindelsene med Armenia», særlig ved å fordømme den såkalte «Trump Route for International Peace and Prosperity» (TRIPP) fra august i fjor, fordi den forrykket den regionale geostrategiske balansen. Dette ble fulgt opp forrige uke ved at EU befestet sin innflytelse i Armenia foran valget neste måned.
Skriften er på veggen, og den sier at Pasjinjan – enten på ærlig eller uærlig vis – vil vinne gjenvalg og deretter underordne Armenia Vesten for å akselerere den TRIPP-drevne utvidelsen av vestlig innflytelse langs hele Russlands sørlige periferi. Det faktum at nabolandet Aserbajdsjan samtidig har utviklet en ny de facto-allianse med Ukraina, skjerper naturligvis Russlands trusselvurdering og øker risikoen for langvarig ustabilitet i hele regionen.
Det som nå utspiller seg langs Russlands sørlige flanke, er resultatet av det som kan beskrives som den «neo-reaganske doktrinen», altså Trump-administrasjonens akselererte tilbakepressing av russisk innflytelse over hele verden – med særlig fokus på Russlands såkalte interessesfære, «det nære utland».
Hvis dette ikke blir reversert i Armenia gjennom en patriotisk opposisjons seier mot alle odds, og dersom Pasjinjan raskt fortsetter å skade russiske interesser enda mer enn han allerede har gjort, kan «skilsmissen» mellom Russland og Armenia vise seg å bli langt mindre «mild» enn Putin antydet.
Fremveksten av den russiske hardliner-fraksjonen, som tidligere er omtalt, reduserer sannsynligheten for at Putin vil gå med på å la Armenia beholde de nevnte fordelene fra Den eurasiske økonomiske union. Dersom russisk innflytelse i Armenia anses som irreversibelt tapt i overskuelig fremtid – med eller uten en folkeavstemning om EU-medlemskap – kan Putin ganske enkelt kutte landet av umiddelbart.
Målet kan være å utløse et siste patriotisk opprør, og dersom dette mislykkes, la Russlands motstandere selv ta hånd om et Armenia som har kommet på avveie.
Langt fra en «mild» skilsmisse kan dette derfor bli en svært bitter og konfliktfylt separasjon. Sluttresultatet kan bli at den aserbajdsjansk-tyrkiske aksen formelt gjør Armenia til et felles «neo-osmansk sanjak», med alle de sosiale og kulturelle konsekvensene som tidligere er blitt varslet. Hvis dette i praksis er uunngåelig dersom Pasjinjan blir gjenvalgt – enten på ærlig eller uærlig vis – kan hardlinerne argumentere for at det er bedre å fremskynde utviklingen dramatisk i håp om at et sjokk vil få armenerne til å gjøre motstand, i stedet for å la utviklingen skje gradvis helt til det er for sent å snu den.
