Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kjell Schevig, først publisert på avdekt.no
På baksiden av Trøndelag Teater står en underlig skulptur av en mager kvinne som stirrer uttrykksløst ut i luften med innsunkne øyne. Det store hodet hennes hviler på en unaturlig lang og tynn hals, og armene bøyer seg som kokt spaghetti over brystet, som om hun lider av engelsk syke eller rakitt.
Ved første blikk minner skulpturen mest om et amatørmessig kunstprosjekt fra en mindre begavet elev fra Steinerskolen. Men det paradoksale er at den er laget av en anerkjent billedhugger og at skulpturen skal forestille Liv Ullmann – en skuespillerinne som er kjent verden over for sin skjønnhet.
Heder og kvinnekamp?
Billedhugger Nina Sundbye sier at skulpturen av Liv Ullmann aldri var ment å ligne på henne. Målet var å skape en abstrakt, vertikal silhuett som skulle «fange mennesket Liv». Problemet er at silhuetten ikke er abstrakt nok til å oppnå dette, og kunstneren har i stedet endt opp med å lage en kvinne som er så ulik Liv Ullmann at det har blitt umulig å fange «mennesket Liv».
Selv hevder Liv Ullmann at skulpturen representerer alle kvinner og knytter den til kvinnekampen. Men hun forklarer ikke hvorfor en kvinne som ser helt forskremt ut, med sammenknepne knær og hendene passivt foldet over brystet, kan være et symbol på kvinnekamp. Vi får heller ikke svar på hvorfor Liv Ullmann mener at denne lite tiltalende skikkelsen skal representere alle kvinner.
Det aller mest skuffende er likevel å se hvordan kultureliten og politikerne, med ordfører Kent Ranum i spissen, bare jatter med og gjentar de tåpelige bortforklaringene. Denne falske høfligheten er sikkert godt ment, men de ender bare med å håne Liv Ullmann i stedet for å hedre henne.
Vellykket kunst
I Trønderhovedstaden finnes det mange gode skulpturer. Per Ung har fanget Arve Tellefsens kraft i sin statue, og Errol Fyrileiv har gjort det samme med Nils Arne Eggen. Begge verkene utstråler en vitalitet og energi som fullstendig mangler i skulpturen av Liv Ullmann.
Likevel er min klare favoritt Tone Ek og Tore Skjølsviks skulptur av Cissi Klein på Museumsplassen, bare tre minutters gange fra Trøndelag Teater. Her sitter 13 år gamle Cissi på en parkbenk utenfor barndomshjemmet sitt, med en liten koffert i fanget. I 1943 ble hun hentet ut av klasserommet på Kalvskinnet skole av norske politimenn og sendt til Auschwitz, der hun ble drept i gasskammeret sammen med foreldrene sine.
Skulpturen av Cissi Klein viser hvorfor ekte kunst aldri trenger bortforklaringer. Den er enkel, realistisk og hjerteskjærende presis. I motsetning til den pretensiøse og klønete hyllesten til Liv Ullmann, er dette en skulptur som faktisk fungerer og som fortjener sin plass i bybildet.
