Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Det norske folk skal ikke la seg presse av et svensk gruveselskap som antyder kinesisk involvering dersom staten ikke åpner lommeboken.
Saken rundt Grangex og Sydvaranger Gruve i Kirkenes har utviklet seg til noe langt mer alvorlig enn en vanlig diskusjon om næringsutvikling i Finnmark. Dette handler om sikkerhetspolitikk, nasjonal kontroll og respekt for norske myndigheter.
Grangex ber norske myndigheter om milliardbeløp for å få i gang gruvedrift i Kirkenes. Samtidig varsler selskapet at de kan gå til aktører i Kina dersom Norge ikke stiller opp.
Hvordan er det mulig at et utenlandsk selskap kan opptre slik overfor norske myndigheter uten at det får konsekvenser?
For meg fremstår dette som et utilslørt pressforsøk. Budskapet er enkelt: Enten betaler Norge, eller så slipper vi inn kinesiske interesser i et av Norges mest strategisk viktige områder.
Dette burde være totalt uakseptabelt.
Kirkenes ligger ved grensen til Russland. Nordområdene er allerede preget av økende geopolitisk spenning. Norske myndigheter har selv advart mot kinesisk innflytelse i kritisk infrastruktur og strategiske næringer. Politiets sikkerhetstjeneste har i flere år pekt på Kina som en betydelig sikkerhetsutfordring.
Likevel sitter vi nå i en situasjon hvor et svensk gruveselskap nærmest bruker kinesisk kapital som brekkstang i møte med den norske staten.
Det burde utløse nulltoleranse.
Dersom prosjektet er så svakt finansielt at det ikke kan realiseres uten at norske skattebetalere tar enorme deler av risikoen, må staten stille seg et grunnleggende spørsmål: Hvorfor skal private eiere sitte igjen med kontroll og mulig gevinst mens fellesskapet tar risikoen?
Dette er ikke første gang Sydvaranger Gruve har vært i økonomiske problemer. Gruven har tidligere gått konkurs. Nå ser vi igjen et prosjekt som sliter med finansiering og som stadig utsetter oppstarten.
Da er det helt legitimt å spørre om norske myndigheter i det hele tatt bør involvere seg.
Og dersom staten først skal inn med milliardbeløp, burde staten også eie og kontrollere virksomheten fullt ut. Norske naturressurser i et sikkerhetspolitisk nøkkelområde bør ikke være avhengig av utenlandske selskaper som truer med å hente kapital fra stormakter Norge selv betrakter som strategiske utfordrere.
Norge har bygget opp olje, energi og vannkraft med sterk nasjonal kontroll. Det samme prinsippet må gjelde i Kirkenes.
Det handler ikke bare om arbeidsplasser. Det handler om suverenitet, sikkerhet og kontroll over egne ressurser.
Norske myndigheter må nå vise tydelighet. Ikke vaghet. Ikke stillhet. Ikke evig utredning.
Enten må staten ta full kontroll over et strategisk viktig prosjekt i Finnmark, eller så må man være villig til å si nei.
Men Norge kan ikke akseptere å bli presset av et svensk selskap som bruker Kina som forhandlingskort.
