Av Andrej Korybko, først publisert på Substack. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
Andrej Korybkos artikkel er interessant, ikke nødvendigvis fordi alle hans vurderinger er ubestridelige, men fordi den viser hvordan Russland i dag ser på utviklingen i Norden – og særlig på Norges rolle.
Det er viktig å forstå at russiske analyser ikke nødvendigvis bygger på hva norske myndigheter selv sier om sine hensikter, men på hva Norge faktisk gjør: stadig flere amerikanske baser, tettere integrasjon med NATO, militær samordning med Sverige og Finland, øvelser nær russisk territorium og en stadig mer aggressiv retorikk rettet mot Russland.
Man ser nylig at selv rene terrorangrep med droner på russiske internatskoler fra Ukrainas side, overhodet ikke nevnes. Bare ensidig kritikk av Russland.
Korybko peker på at Norge ser ut til å ville lede en slags «vikingblokk» i nord. Det er mulig – og sannsynlig – at dette relativt grovt overvurderer Norges selvstendige rolle.
Norge har tradisjonelt ikke opptrådt som en uavhengig makt, men snarere som en lydig og lojal juniorpartner under amerikansk ledelse. Uten USA ville NATO i praksis bryte sammen som militær struktur. Det er derfor sannsynlig at mange av de strategiske beslutningene som nå tas i Norden, først og fremst springer ut fra amerikanske interesser og NATOs overordnede planer.
Men dette gjør ikke situasjonen mindre farlig, og Korybkos påpekninger er bare med på å lede oppmerksomheten over på hvor farlig og risikabel Norges vei nå er på grunn av våre lederes hodeløse og fullstendig uselvstendige tenkning og politikk.
Tvert imot kan det være enda mer risikabelt når små stater ukritisk lar seg innordne i stormaktsspill de verken kontrollerer eller fullt ut forstår konsekvensene av.
Norske politikere opptrer i dag som om Norge er beskyttet av geografi, avstand og allianser, samtidig som de aktivt bidrar til å gjøre landet til en fremskutt frontstat mot Russland.
Et godt bilde på det er den lille frekkasen i skolegården som sparker den store gutten ustanselig, fordi han tror at han er beskyttet av andre og kan gjøre som han vil. Helt til det på særdeles håndgripelig vis gjøres klart at det var en voldsom vrangforestilling.
Dersom ukrainske operasjoner, sabotasje eller droneangrep faktisk skulle gjennomføres fra eller via norsk territorium – enten direkte eller indirekte gjennom NATO-strukturer – vil Russland naturligvis betrakte dette som fiendtlig handling. Ingen stormakt i verden ville ha akseptert at et naboland lot fremmede makter bruke sitt territorium til angrep uten å reagere.
Samtidig er det lite realistisk at Russland ønsker en full konfrontasjon med Norge og det som måtte være der av NATO. Russland har allerede enorme strategiske utfordringer knyttet til Ukraina, Kaukasus og den generelle destabiliseringspolitikken som Vesten fører langs hele Russlands periferi.
Forsøkene på fargerevolusjon i Georgia ligger fortsatt friskt i minne. Situasjonen i Sør-Kaukasus er skjør og potensielt eksplosiv. Å åpne en ny nordisk front ville være en tung byrde også for Russland.
Men nettopp derfor er dagens norske politikk så uansvarlig.
Den øker risikoen for misforståelser, eskalering og utilsiktede hendelser i nordområdene – uten at Norge egentlig oppnår noe som helst annet enn å demonstrere lojalitet overfor NATO.
Særlig alvorlig er det at Norge også aktivt undergraver den gamle basepolitikken og samtidig utfordrer forståelsen av Svalbardtraktaten. I flere tiår hadde Sovjetunionen – og senere Russland – en viss tillit til Norge nettopp fordi landet forsøkte å balansere NATO-medlemskapet med et minimum av regional tilbakeholdenhet. Denne tilliten er i dag i stor grad brutt ned.
Resultatet er at hele Skandinavia i økende grad oppfattes som et samlet aggressivt militært område rettet mot Russland.
Dette er en historisk farlig utvikling.
De nordiske landene, som tidligere ofte forsøkte å opptre som buffersoner og stabiliserende randstater, er i ferd med å bli integrerte deler av en offensiv geostrategisk struktur. Det gjør ikke Norden tryggere. Det gjør Norden mer utsatt.
Norway Wants To Lead A “Viking Bloc” For Containing Russia In Northern Europe
Dette gjør det mulig å true Russland samtidig langs de stadig mer sammenkoblede arktiske og baltiske frontene.
Russlands ambassadør til Norge, Nikolaj Kortsjunov, ga nylig et kort intervju til TASS om de bilaterale forbindelsene mellom landene. Han advarte om at Norge integrerer de nye NATO-medlemmene Sverige og Finland i alliansens regionale planer.
Samtidig åpnes det stadig flere amerikanske militærbaser og NATO-anlegg i området. For å gjøre situasjonen enda verre deltok 32 500 soldater fra 14 NATO-land i fjorårets «Cold Response»-øvelser i Nord-Norge og Nord-Finland, noe som ytterligere øker NATOs trusler mot Russland fra denne retningen.
NATOs militarisering av Arktis – som også omfatter kunstig skapte spenninger rundt den demilitariserte Svalbard-øygruppen – skjer parallelt med militariseringen av Østersjøen. Kortsjunov mener dette øker risikoen for at alliansen en dag forsøker å blokkere Russland. Han forsikret samtidig sine landsmenn om at russiske myndigheter vil forsvare landets interesser, også gjennom militærtekniske tiltak – en antydning om nye marineeskorter for enkelte handelsskip.
I forbindelse med slike blokadescenarier ble Kortsjunov spurt om en TASS-rapport fra begynnelsen av april, der det ble hevdet at «Ukraina forbereder terrorangrep mot russiske skip utenfor norskekysten». Han sa at rapporten vakte stor oppsikt i Norge. Han ville ikke utdype hvordan Russland konkret planlegger å avskrekke eller forsvare seg mot eventuelle ukrainske droneangrep fra norsk territorium, men kom med en mørk advarsel om at økende trusler mot Russland fra Norge «uunnværlig vil føre til en direkte proporsjonal økning av risikoen for Norge selv».
Kortsjunov ble ikke spurt om dette i intervjuet, men uka før det ble publisert kunngjorde Storbritannia at landet vil lede et nytt multinasjonalt marineinitiativ mot Russland sammen med Norge og åtte andre land. Dette viser Norges voksende rolle i å true Russland gjennom blokadescenarier – enten i det nærliggende Arktis eller i Østersjøområdet. Som et av NATOs grunnleggende medlemsland ser Norge ut til å mene at dette forplikter landet til å lede innringingen av Russland i Nord-Europa.
For dette formålet fungerer Norge som en slags «storebror» for Sverige og Finland i NATO, samtidig som landet samarbeider tett med Storbritannia – en av Russlands historiske hovedmotstandere. Dette gjør det mulig for Norge å bidra til å presse Russland både langs den arktiske og den baltiske fronten, som i økende grad smelter sammen strategisk.
På grunn av sin store oljeformue kan Norge også gi militære lån til sine «småbrødre» for å fremskynde deres militære opprustning og oppbyggingen av en nordlig regional kommando mot Russland som del av USAs planer for et «NATO 3.0».
Denne utviklingen illustrerer én av måtene multipolariteten omformer Europa på – gjennom framveksten av regionale militære integrasjoner, enten det gjelder Norges ønske om å lede en gryende «vikingblokk» eller Polens forsøk på å gjenreise sin tapte stormaktsstatus i Sentral- og Øst-Europa.
Den anglo-amerikanske aksen organiserer denne arbeidsdelingen innen militærstrategi, hvor USA fungerer som seniorpartner og Storbritannia som juniorpartner. Planen er å kopiere denne modellen andre steder i Eurasia.
I tillegg til Norges og Polens regionale militærblokker gir Romania denne duoen innflytelse over Moldova og Svartehavet, mens Tyrkia utvider deres påvirkning i Svartehavet, Sør-Kaukasus, Det kaspiske hav og Sentral-Asia gjennom den såkalte «Trump-ruten for internasjonal fred og velstand».
Videre finnes AUKUS+, som på sikt kan komme til å inkludere Japan, Sør-Korea, Taiwan, Filippinene og til og med Indonesia. Det som vokser frem, er dermed «globaliseringen av NATO» – men med multipolare kjennetegn.
