Oppdrettsnæringen en gedigen ulykke for Norge

Av Kurt Guldvik, Oppdal 

Norsk ressursforvaltning og handelspolitikk har kommet til et kritisk vendepunkt der fellesskapets interesser systematisk ofres på markedsliberalismens alter.

Det store paradokset i moderne norsk politikk er at våre folkevalgte sitter fullstendig bakbundet og ikke lenger kan styre landet etter norske innbyggeres behov.

Når vi undersøker hvorfor nasjonal selvråderett og kontroll over kritiske fellesressurser gradvis forvitrer, avdekkes en dyptgående systemsvikt. Svaret finnes i maktkorridorene i Oslo, der det sitter et solid flertall av politikere som styres av en visjon om tettere integrering med EU.

For å forsvare EØS-avtalen bruker de konsekvent en enkelt eksportnæring som sitt fremste gissel, nemlig sjømatnæringen. Vi blir fortalt at uten forutsigbar tilgang til det europeiske markedet vil kysten kollapse. Men hvis vi skreller bort retorikken og ser på de faktiske tallene fra Norges Sjømatråd, ser vi en ekstrem skjevfordeling.

Den norske sjømateksporten utgjør over hundre og åtti milliarder kroner, men hele syttitre prosent av denne verdien stammer fra den industrialiserte oppdrettsnæringen. Det er i realiteten laksebaronenes private profitt som beskyttes når staten avstår vår nasjonale suverenitet.

EU-tilhengerne på Stortinget bruker kontinuerlig argumentet om at EØS-avtalen har tjent oss godt. Men når man må gi opp landets selvstendighet og suverenitet som inngangsbillett, er dette en påstand som rett og slett er horribel.

EØS-avtalen har rett og slett vært en ulykke for Norge, og verre blir det etter hvert som flere direktiver tvinges over hodene våre. Oppdrettsnæringen har fungert som en klassisk gjøkunge i det norske huset; den har vokst seg så stor og krevende at den kaster den tradisjonelle kystkulturen, villfisken og vår nasjonale uavhengighet ut av redet.

Det norske storsamfunnet betaler en ufattelig høy pris for markedsadgangen til oppdrettslaksen, og tapet av selvråderett er totalt. For å blidgjøre Brussel og sikre tollfordeler for denne ene næringen, har vi måttet åpne opp våre felles energiressurser for europeisk prissmitte og kontroll. Det stopper imidlertid ikke med strømmen; vi betaler også med våre egne levende havressurser.

Hvert eneste år må Norge gi bort verdifulle villfiskkvoter på nordøstarktisk torsk i Barentshavet til EU-land som blant annet Spania,Danmark,Polen og Frankrike for å holde handelsavtalen gående.

Tradisjonelle kystfiskere opplever at egne kvoter kuttes av bærekraftshensyn, mens utenlandske trålere får fiske i våre kjerneområder. Det er en politisk realitet at den tradisjonelle villfisknæringen og kystens fiskere brukes som en ren byttebrikke for at oppdrettslaksen skal få billigere tilgang til EU-markedet. Storsamfunnet sitter igjen med regningen i form av tapt suverenitet, mens laksegigantene høster fruktene.

I tillegg kommer de massive, skjulte naturkostnadene som oppdrettsfabrikkene påfører våre fjorder og elver. Det enorme antallet laks i åpne merder fungerer som yngleplasser for milliarder av lakselus. Når villakssmolten skal svømme ut i havet, må den passere disse mekaniske veisperringene med det resultat at tradisjonelle laksevassdrag tømmes for villfisk.

Arten er nå rødlistet i Norge. Samtidig faller ufattelige mengder avføring og fôrspill rett ned på havbunnen og forurenser lokale økosystemer i et omfang som tilsvarer urenset kloakk fra millioner av mennesker.

Norske myndigheter utviser en påfallende mangel på vilje til å utvikle alternative markeder utenfor Europa fordi en slik suksess ville undergrave skremselspropaganden om at Norge ikke klarer seg uten EØS-avtalen.

At det er fullt mulig å gå andre veier, ble bevist da frihandelsavtalen mellom EFTA og India trådte i kraft høsten to tusen og tjuefem. Her forhandlet Norge frem en gradvis nedtrapping til nulltoll for fersk og fryst laks, torsk og makrell inn til et av verdens største vekstmarkeder. Dette ble oppnådd helt på egen hånd, uten at vi måtte gi fra oss kontrollen over strømnettet eller gi bort torskekvoter i Barentshavet.

Likevel holdes forhandlinger med andre store nasjoner i Asia.Sør Amerika osv i en politisk sneglegang. Det snakkes høyt om at vi ikke må la oss presse av autoritære stormakter til å avstå fra suverenitet, men når EU presser oss kontinuerlig, pakkes det inn som nødvendig internasjonalt samarbeid.Og at Norge som en liten sårbar nasjon er nødt til og godta den type samarbeid(underkastelse)

Hvem er det egentlig som sitter igjen med gevinsten i dette spillet? Når vi undersøker aksjonærlistene til selskaper som Mowi og SalMar, ser vi hvem som håver inn de virkelige milliardene på eksporten. Det er internasjonale finansgiganter som BlackRock og Vanguard, sammen med kypriotiske skipsredere som John Fredriksen og lokale laksemilliardærer som Witzøe familien.

Mowi og SalMar leverer enorme overskudd og utbetaler milliarder av kroner i private utbytter hvert eneste år. Ja, oppdrettsnæringen har gitt deler av kyst Norge arbeidsplasser med de ringvirkningene det medfører. Men dersom vi setter dette opp den gedigne suverenitetsavståelsen. Så er selvfølgelig ikke dette verdt det. Norge som et selvstendig og suverent land skal selvfølgelig komme først. Og ikke skarve ringvirkninger på bekostning av denne viktigheten.

Samtidig viser tallene for den mye omtalte grunnrenteskatten at statskassen kun satt igjen med noen hundre millioner kroner de første årene. De store selskapene klarte å utnytte overgangsregler og fradrag så effektivt at flere av de største gigantene betalte null kroner i lakseskatt.

Lakselobbyen bruker de problemene EU påfører oss som et argument for å gi fra oss resten av suvereniteten, og store deler av næringen har begynt å argumentere for et fullt EU medlemskap. 

Konklusjonen er uunngåelig.

Oppdrettsnæringen har utviklet seg til å bli en gedigen ulykke for det norske samfunnet. Forvaltningen av våre felles energiressurser og maritime områder under vann er rigget slik at det norske folk tar all risikoen, opplever naturødeleggelser og betaler de økonomiske kostnadene. Samtidig forsvinner profitten ut til private formuer og globale fond.

For å beskytte denne ene, miljøfiendtlige industrien har skiftende regjeringer valgt en linje som gradvis spiser opp Norges selvstendighet og økonomiske uavhengighet. Vi har kommet til et punkt der vi ikke lenger kan sitte stille og se på at det norske hus tømmes for innhold.

Det er på høy tid at det norske folk våkner og krever selvråderetten tilbake over våre egne naturressurser. Ikke mat rottene med stemmeseddelen neste gang. 🙂