Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kjell Runde
Norsk Svalbardpolitikk har i over hundre år hvilt på et enkelt, men urokkelig premiss: Vår suverenitet over øygruppen håndheves ikke med militær makt, men gjennom faktisk, fysisk tilstedeværelse. Et levende, helårig norsk samfunn har vært vårt fremste forsvar. Når den siste biten av den norske gruveindustrien nå er murt igjen, står vi overfor et historisk og farlig linjeskifte. Ved å avvikle vår viktigste strategiske hjørnesteinsbedrift i klimaets navn, risikerer Norge å bygge ned sitt eget nærvær og etterlate et geopolitisk vakuum i en tid der Arktis er mer brennbart enn noensinne.
Det fremstår som et paradoks av episke dimensjoner. Norge valgte å avvikle utvinningen av Svalbardkull – som holder en unik renhet og kvalitet – samtidig som det europeiske energimarkedet har måttet brenne skitten brunkull for å dekke sine gap. Stolte industriarbeidere har mistet levebrødet sitt, og lokalsamfunnet har mistet sin økonomiske ryggrad. Enda mer absurd blir det når vi ser på Longyearbyens nye «grønne» hverdag.
Kullkraftverket ble stengt, og i påvente av usikre fornybarløsninger fyres det i dag med diesel fraktet på tankbåter. Vi har erstattet lokal, kortreist energi med importert fossilt brennstoff. Det er symbolske klimatiltak i praksis.
Men det virkelige problemet er ikke bare energikrisen i Adventdalen. Det er den systematiske svekkelsen av vår suverenitet. Svalbardtraktaten gir alle signatarmakter lik rett til å drive økonomisk virksomhet på øygruppa. Norges posisjon som administrator har fungert fordi vi har vært den største, mest stabile aktøren på bakken.
Gruveindustrien skapte solide helårsarbeidsplasser som trakk til seg norske barnefamilier som ble boende over generasjoner. De var ikke bare arbeidere; de var Norges levende suverenitetsgaranti.
Når staten nå forsøker å erstatte gruvebusen med akademikere, turister og romfartsforskere, endres demografien dramatisk. Reiseliv og forskning preges av høy utskifting, sesongarbeid og en stor andel utenlandsk arbeidskraft.
En forsker på en toårskontrakt eller en sesongarbeider i en bar kan ikke fylle de sikkerhetspolitiske skoene til en etablert bergverksfamilie. Det norske preget på bosetningen tynnes ut, og suverenitet er som kjent en ferskvare – den må holdes ved like gjennom synlig og varig tilstedeværelse.
Samtidig som Norge pakker sammen industrien og bruker milliarder på å slette alle spor etter Sveagruva, sitter andre nasjoner stille i båten. Russland har ingen planer om å trappe ned.
Det statlige russiske selskapet Trust Arktikugol driver fortsatt aktivt i Barentsburg, og de posisjonerer seg nå offensivt med planer om egne forskningsstasjoner og arktisk turisme.
Når Norge trekker seg tilbake og gjør Longyearbyen mer sårbar, blir det russiske nærværet relativt sett langt mer dominerende. Det er naivt å tro at stormakter som Russland og Kina ikke legger merke til at Norge frivillig svekker sitt fotfeste.
Å tro at vi kan kompensere for tapet av et helt industrisamfunn ved å pøse mer penger inn i Sysselmesteren og Kystvakten, er en farlig feilvurdering. Uniformert tilstedeværelse er viktig, men det kan aldri erstatte det sivile fundamentet.
Norge har med vilje saget over den greina vi sitter på i Arktis. Hvis målet fortsatt er at Norge skal være en tungvekter og en garantist for stabilitet i de nordlige områdene, må vi styre etter hardbarka realpolitikk, ikke etter symbolske miljømål. Nedbyggingen av det norske nærværet på Svalbard er intet mindre enn et sikkerhetspolitisk hasardspill. Og prisen kan bli langt høyere enn det tapte kullet.
Også publisert på nordnorskdebatt.no.
