Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Andrej Korybko, først publisert på Substack. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
FSB-sjef Aleksandr Bortnikovs advarsel om vestlige påvirkningsoperasjoner i det tidligere sovjetiske området vil av mange i Vesten umiddelbart bli avfeid som paranoia eller propaganda. Men en slik reaksjon er for enkel.
Uansett hva man måtte mene om Russland, er det vanskelig å benekte at vestlige makter i flere tiår aktivt har forsøkt å påvirke utviklingen i Russlands nærområder. Fargerevolusjoner, NGO-nettverk, mediekampanjer, politisk påvirkning og ulike former for «demokratifremme» har vært en sentral del av vestlig utenrikspolitikk siden Sovjetunionens fall.
I Georgia, Ukraina, Armenia og andre tidligere sovjetrepublikker har denne påvirkningen vært åpenbar. Noen steder har den hatt betydelig lokal støtte. Andre steder har den skapt dype splittelser og langvarig ustabilitet. Virkeligheten er ofte sammensatt, og det er sjelden mulig å trekke et helt klart skille mellom ekte folkelige bevegelser og utenlandsk innblanding.
Likevel er det verdt å stille et spørsmål som sjelden stilles i vestlige medier: Hvorfor skulle Russland ikke reagere når fremmede makter forsøker å flytte land etter land ut av den russiske interessesfæren og inn i sin egen?
Samtidig er det heller ikke sikkert at Vesten lenger besitter den tiltrekningskraften mange synes å ta for gitt.
På 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet fremstod EU som et velstående, stabilt og fremtidsrettet prosjekt.
I dag er situasjonen langt mer uklar.
Tyskland opplever industriell tilbakegang. Flere europeiske land sliter med økonomisk stagnasjon, demografiske problemer og sosiale spenninger som følge av masseinnvandring. Tilliten til de politiske institusjonene er svekket, og EU griper stadig mer direkte inn i medlemslandenes indre forhold, også i den grad at selve folkestyret settes helt til side, slik vi så i Romania da Calin Georgyescu rett og slett bare ble fengslet da han vant valget. Verden ser slikt.
Vi har sett forsøk på å påvirke utviklingen i Georgia. Vi har som nevnt sett hvordan valget i Romania ble omstøtt. Vi har sett hvordan Brussel fører åpen politisk og økonomisk krigføring mot Ungarn, og har gjort det mot Polen. Dette er ikke nødvendigvis det bildet av demokrati og nasjonal selvbestemmelse som mange i øst en gang lot seg tiltrekke av.
Derfor fremstår utviklingen i Armenia som særlig interessant. Landet har oppnådd betydelig økonomisk vekst gjennom handel med Russland og det eurasiske markedet. Samtidig har myndighetene under NikolPashinyan gradvis vendt seg mot EU. Dette skjer etter et smertefullt nederlag mot Aserbajdsjan og etter flere år med et stadig mer anstrengt forhold til Moskva.
Man kan derfor spørre seg hva de egentlige drivkreftene bak denne kursendringen er.
Korybkos artikkel handler imidlertid om noe enda større enn Armenia alene. Den handler om hvordan kunstig intelligens, stordata og moderne informasjonskrigføring gradvis blir de viktigste geopolitiske våpnene i det 21. århundret.
Informasjonskrigføringen har vært blant de viktigste nokså lenge nå. For den som husker spillefilmen Wag the Dog fra 1997, burde det være åpenbart.
Det er også åpenbart at Russland har ligget langt, langt bak i denne informasjonskrigen.
Der tidligere imperier sendte soldater, sender dagens stormakter algoritmer.
Der man tidligere erobret territorier, forsøker man nå å erobre identiteter.
Og der grensene før ble flyttet med stridsvogner, flyttes de i dag gjennom påvirkning av historieforståelse, kultur, lojalitet og kollektiv hukommelse.
Det er denne kampen Bortnikov mener er i ferd med å utspille seg i Russlands sørlige nærområder. Om hans analyse er riktig eller ikke, er et åpent spørsmål. Men selve problemstillingen fortjener langt mer oppmerksomhet enn den vanligvis får i Vesten.
The FSB Chief Warned That The West’s “Holy Grail Of Hybrid War” Is Being Deployed To The CIS
FSB-sjefen advarte om at Vestens «hellige gral» innen hybridkrig tas i bruk mot SUS-landene
Informasjonskriger assistert av kunstig intelligens kan psykologisk rive de tyrkiske folkene i det tidligere Sovjetunionen løs fra Russland.
FSB-sjef Aleksandr Bortnikov advarte under et nylig møte i Samveldet av uavhengige staters (SUS/CIS) råd for ledere av sikkerhets- og spesialtjenester om at:
«Vesten søker å forstyrre integrasjonsprosessene og undergrave stabiliteten i SUS-landene innenfra, få nasjonene til å glemme sin felles historie og forsøke å sette dem opp mot hverandre for å kunne ta kontroll over situasjonen her.»
Dette skjer delvis gjennom nye vestlige «digitale laboratorier» i SUS-landene.
«Ifølge informasjon vi besitter, står vestlige etterretningstjenester bak programmer som har som mål å etablere et nettverk av digitale laboratorier over hele Samveldet. Disse skal, ved hjelp av KI-teknologi, samle inn og analysere standardiserte atferdsprofiler i befolkningen, identifisere områder med sosial spenning og modellere offentlighetens reaksjoner på ulike ytre faktorer, inkludert myndighetenes handlinger … Ett av målene er å iverksette fleksible scenarier for fargerevolusjoner.»
Dette ble forutsett allerede i 2017:
«Russland blir anklaget for å ‘bruke individueltmålrettede markedsføringsteknikker basert på deres aktiviteter, interesser, meninger og verdier’ til å ‘spre desinformasjon og propaganda’, men det finnes ingenting som hindrer USA i å gjøre det samme, eller i å utvikle hybridkrigens hellige gral ved å ‘integrere informasjon hentet fra personlige og kommersielle kilder med etterretningsinnsamling og analysekapasiteter basert på kunstig intelligens og maskinlæring’.»
Hensikten ville være:
«Å maksimere rekkevidden og effektiviteten gjennom algoritmeskapte informasjonskrigspakker skreddersydd for hver enkelt målgruppe.»
Videre:
«Akkurat som Russland og Kina anklages for å ‘bruke propaganda og andre virkemidler for å diskreditere demokratiet’, kan USA gjøre det samme mot deres styresett ved å ‘utnytte informasjon, demokratiske mediefriheter og internasjonale institusjoner’.»
Dette kan:
«Undergrave deres legitimitet samtidig som man fremmer egne verdier, prinsipper og de facto statsideologi.»
Dersom dette anvendes mot SUS-landene, slik Bortnikov advarer om, vil denne «hellige gralen» innen hybridkrig sannsynligvis bli brukt til å fremme panturkisme blant SUS-medlemmene i den tyrkiskledede Organisasjonen av tyrkiske stater (OTS). Denne omfatter, i tillegg til Aserbajdsjan, også Russlands CSTO-allierte Kasakhstan og Kirgisistan.
Det umiddelbare målet kan være å få disse landene til å «glemme sin felles historie» med Russland.
Et sekundært mål kan være å få Kasakhstan til å «hoppe av» CSTO, styrket av NATOs nye militære logistikkorridor til regionen, hvis anti-russiske strategiske konsekvenser tidligere er blitt advart mot. Det endelige målet kan være å gjenopplive prosesser som fører til en «balkanisering» av Russland.
Dette scenarioet handler om å utnytte Kasakhstans egen erklæring om å være arvtaker etter Den gylne horde for å stimulere sekulære muslimske opprør i relevante regioner.
Det er også mulig at Kasakhstans prosjekt «Data Center Valley», som bygges i en region nær Russland og som ved ferdigstillelse skal bli Sentral-Asias største datasenterkompleks, kan bli brukt av Vesten til å fremme disse tre sammenhengende målene, etter modell av Armenias amerikanske KI-datasenter.
Som det nylig ble advart om her:
«Forsinket gjennomføring av Russlands Monroe-doktrine i sør risikerer å gi NATO mulighet til å presse Russland under trussel om en større konflikt langs hele landets sørlige periferi.»
