Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Sara Holmgren, først publisert på vaardkasen.se. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
Tidlig i morges leste jeg en uhyre interessant artikkel på hjemmesiden til den svenske, nasjonale organisasjonen Vårdkasen, som betyr Varden på norsk. En forening jeg har fulgt i mange år – Det Fria Sverige – er nå en del av foreningen Vårdkasen.
Et stort problem på den nasjonale siden av politikken, har vært at det har blitt et forholdsvis abnormt fokus på den økonomiske siden av masseinnvandringen, mens den sosiale siden svært sjeldent nevnes.
Undertegnede har svært ofte satt «høyresiden» og «venstresiden» i anførselstegn, av den grunn at jeg mener at disse er for lengst utdaterte kategorier og har vært uten reell mening i mange år.
Dessuten er det ofte fremstilt av mange som om «høyresiden» er bra, mens «venstresiden» er dårlig, og det kommer aldri fram at begge parter er liberale, altså høyre- eller venstreliberale, og det er derfor svært liten forskjell på dem. Kartellpartiet, som Steigan døpte det i artikkelserien i 2014 og 2015.
På nasjonal side – som var «høyresiden» for 30 år siden – er det en beklagelig mangel på helhetlig samfunnstenkning. Man er fryktelig klare på hva man er imot, men det er lite alternativ, systematisk tenkning på hva man egentlig er for.
Et område som tradisjonelt har vært dominert av det som før var «venstresiden», er de sosiale spørsmålene. Disse spørsmålene var helt annerledes i tidligere tider enn de er i dag. Eksempelvis er «fattigdom» noe helt annet i dag enn den gang det var tale om å direkte sulte i hjel.
At de sosiale spørsmålene i mange år har blitt fullstendig overlatt til «venstresiden», mens «høyresiden» egentlig bare bekymret seg om økonomi, er en tragedie
(Det burde også være unødvendig å påpeke at der kapitalen alene styrer, er det også andre etniske grupper enn den europeiske som sitter i den virkelige ledelsen.)
At den nasjonale siden i politikken til dels ennå har det samme økonomiske fokuset, er en av grunnene til at vi ikke vokser.
Uten å profilere oss i de sosiale spørsmålene, så vil vi etter min oppfatning aldri bli en folkebevegelse. Det er akkurat ei skikkelig folkerørsle vi må bli for å verge land og folk.
Artikkelen på Vårdkasen – ført i pennen av den kvinnelige skribenten Sara Holmgren, var etter min mening så god og så viktig – og ikke minst så utrolig gyldig også for norske forhold – at den bare måtte oversettes og forsøkes publisert i Norge. Artikkelen ligger fritt tilgjengelig og er ikke bak noen betalingsmur.
Jeg vil også benytte anledningen til å promotere Vårdkasen, som er et nasjonalt alternativ i Sverige. Det er en interesseforening for svensker og ikke et politisk parti. Tanken er å gjenoppbygge et «sivilsamfunn» for svensker og at politikken vil endres når samfunnet endres.
Det er slik sett en kopi av den kulturelle revolusjonen våre samfunn ble utsatt for av kulturmarxistene, bare med omvendt fortegn. Man vil ta samfunnet tilbake. Noe liknende bør i høyeste grad skipes i Norge.
Socialpolitik som utgår från folkets bästa
Av Sara Holmgren
Skribent
I flere tiår har svensk politikk redusert det sosiale spørsmålet til et økonomisk spørsmål. Borgerligheten har sett mennesket som produsent og forbruker. Venstresiden har gjort det til klient. Resultatet ser vi i økende ensomhet, svakere fellesskap og et samfunn som behandler følgene av problemene i stedet for årsakene.
Den politiske debatten dreier seg i dag nesten alltid om økonomi. Skatter diskuteres som om de var samfunnets nervesystem. Veksten behandles som et mål på nasjonens helse. Stønader, overføringer og budsjettposter fyller spaltene. Hver valgkamp domineres av de samme spørsmålene: Hvor mye skal kreves inn? Hvor mye skal deles ut? Hvor raskt skal økonomien vokse?
Samtidig finnes det en annen virkelighet som sjelden får plass i diagrammene. Mennesker lever ikke bare økonomiske liv. De lever i familier, vennskap, foreninger og lokalsamfunn. De formes av normer, vaner og relasjoner. De trenger sammenhenger som gir retning og mening. Når slike sammenhenger svekkes, oppstår problemer som verken kan løses med skattelette eller nye støtteordninger.
Det sosiale spørsmålet har fulgt det moderne Sverige gjennom generasjoner, selv om dets uttrykk har forandret seg. Tidligere handlet det om fattigdom, trangboddhet og materiell nød. I dag handler det like ofte om ensomhet, psykisk uhelse, oppløste familier, rusmisbruk og mennesker som mangler forankring i noe større enn seg selv. Problemene ser annerledes ut, men de er fortsatt sosiale av natur.
Det sosiale spørsmålet handler i siste instans om hvordan mennesker lever sammen. Om hvilke miljøer som former dem. Om hvilke institusjoner som bærer hverdagen når livet blir vanskelig. Derfor blir det også tydelig at både borgerligheten og venstresiden i lang tid har rettet blikket mot feil sted. De har snakket om økonomien når de burde ha snakket om mennesket.
Når borgerligheten underordnes kapitalen
Den moderne borgerligheten trenger ikke anklages for onde hensikter for å kunne kritiseres. Det er nok å se hvor dens perspektiv har ført den. Gjennom flere tiår har samfunnets velstand i stadig større grad blitt likestilt med økonomisk vekst. Dersom kurvene peker oppover, antas utviklingen å være god. Hvis arbeidsmarkedet fungerer og bedriftene investerer, betraktes mye som vunnet.
I det borgerlige verdensbildet som har vokst frem siden 1980-tallet, får familien, kulturen, foreningslivet og nasjonen ofte en underordnet rolle. De verdsettes når de bidrar til produktivitet, mobilitet og økonomisk utvikling. Deres egen betydning havner lett i skyggen.
Det merkes når spørsmål om sosial oppløsning kommer på dagsordenen. Borgerlige debattanter kan snakke lenge om arbeid, næringsliv og økonomiske insentiver. De kan beskrive hvordan mennesker skal komme i arbeid og hvordan vekst skal skapes. Men når mennesker spør hvorfor ensomheten øker, hvorfor familier går i oppløsning eller hvorfor så mange unge mangler retning i livet, blir svarene langt mer usikre.
Hvor merkelig er ikke det? Historisk vokste den svenske borgerligheten frem i miljøer hvor ansvar, dannelse, familieliv og lokalt engasjement ble sett på som selvfølgelige dyder. Det fantes en forståelse av at økonomien var et middel og ikke et mål i seg selv. Denne forståelsen er gradvis blitt svekket.
På denne måten har store deler av den moderne borgerligheten blitt et redskap for kapitalens interesser snarere enn samfunnets. Ikke gjennom noen sammensvergelse og ikke gjennom bevisst ond vilje. Det har skjedd fordi nesten alle spørsmål til slutt er blitt betraktet gjennom økonomiens linse. Når penger blir målestokken for alt annet, forsvinner evnen til å se det som ikke kan verdsettes i kroner og øre.
Et samfunn kan være rikt og samtidig sosialt fattig. Det kan ha fulle kjøpesentre og tomme fellesskap. Det kan ha voksende BNP og svinnende fremtidstro. Nettopp her står den markedsliberale borgerligheten ofte uten svar.
Når venstresiden gjør mennesker avhengige
Venstresiden har tradisjonelt gjort krav på det sosiale spørsmålet. Den har ønsket å beskytte mennesker mot fattigdom, utsatthet og utrygghet. Det er i utgangspunktet en legitim ambisjon. Problemet oppstår når ethvert sosialt problem møtes med de samme virkemidlene.
Da blir det flere myndigheter og flere prosjekter.
Det som opprinnelig var sosialpolitikk, blir da forvaltning. Problemene administreres snarere enn løses. Organisasjonene vokser. Dokumentasjonen blir mer omfattende. Nye støtteordninger opprettes. Samtidig forblir mange mennesker i den samme situasjonen år etter år.
Jeg tenker på hvordan velferdsstaten snakker om mennesker. Språket avslører ofte mer enn politiske programmer. Medborgeren blir klient. Familien blir en sak. Fellesskap erstattes av tiltak. Ansvar erstattes av støtte. Det er et språk som beskriver mennesker som mottakere snarere enn aktører.
En virkelig vellykket sosialpolitikk burde vurderes etter hvor mange som legger avhengigheten bak seg. Hvor mange som gjenvinner kontrollen over sine liv. Hvor mange som går fra utenforskap til deltakelse. Likevel måles suksess ofte i omfanget av hjelpen snarere enn i reduksjonen av behovet.
Mennesker trenger iblant omfattende hjelp. Rusavhengige trenger hjelp. Familier i krise trenger hjelp. Den som har falt langt ned, trenger hjelp. Men hjelpen må ha et mål. Den må være innrettet mot at mennesker reiser seg igjen. Et samfunn som permanent plasserer mennesker i klientrollen, risikerer å gjøre dem svakere samtidig som det gjør systemene større. Kanskje er det nettopp det man ønsker?
Det finnes også en grense for hvor langt solidariteten kan strekkes før den mister sin forankring. Enhver velferdsordning bygger i siste instans på at mennesker føler ansvar for hverandre. Denne følelsen oppstår i konkrete fellesskap. I et folk. I et samfunn. Blant mennesker som opplever at de deler noe felles. Når politikken ser bort fra dette, svekkes også viljen til å bære de felles institusjonene. Og det er nettopp dette vi ser skje i dag.
Hva en virkelig sosialpolitikk må gjøre
Det sosiale spørsmålet kan verken løses av markedet eller av byråkratiet. Det må angripes der mennesker faktisk lever sine liv.
Familien er det første og viktigste fellesskapet. Der formes barn lenge før skolen kommer inn i bildet. Der legges grunnlaget for ansvarsfølelse, tillit og selvkontroll. Når familier fungerer godt, reduseres mange av problemene politikken senere forsøker å håndtere gjennom kostbare tiltak. Når familier bryter sammen, må samfunnet ofte håndtere konsekvensene i flere tiår.
Stabile relasjoner har en verdi som sjelden anerkjennes i den politiske debatten. Et samfunn trenger mødre og fedre som tar ansvar for sine barn. Det trenger voksne mennesker som blir værende når det blir vanskelig. Mange av de sosiale problemene som fyller myndighetenes rapporter, begynner med relasjoner som har gått i stykker.
Foreningslivet spiller en lignende rolle. Jeg tenker ofte på de små virksomhetene som fortsatt finnes rundt om i landet. Idrettslag, frivillige organisasjoner, historielag og studiesirkler. Der lærer mennesker å samarbeide med andre. Der skapes tillit mellom mennesker som ellers kanskje aldri ville møttes. Slike miljøer bygger sosial kapital på en måte ingen myndighet kan vedta.
Arbeid er også mer enn forsørgelse. Et arbeid gir rytme til hverdagen. Det lærer mennesker ansvar. Det skaper erfaringer som bygger karakter. Den som føler seg nødvendig, står stødigere enn den som reduseres til mottaker av ytelser. Derfor må arbeid forstås som en sosial institusjon og ikke bare som en økonomisk funksjon.
Rusmisbruk og kriminalitet må møtes med langt større alvor enn i dag. Altfor mye av den offentlige debatten dreier seg om symptomer og altfor lite om livsmønstre. Et samfunn som ikke våger å stille krav om edruskap, ansvar og orden, vil få stadig vanskeligere for å hjelpe mennesker tilbake.
Den psykiske uhelsen må også forstås i en bredere sammenheng. Ensomhet, rotløshet og meningsløshet kan ikke behandles som isolerte diagnoser. Mange mennesker mangler sammenhenger der de trengs, og der deres nærvær betyr noe. Et samfunn som ønsker å styrke den psykiske helsen, må derfor også styrke fellesskapet.
Dannelse hører hjemme i det samme resonnementet. Sosial mobilitet oppstår ikke bare gjennom økonomiske overføringer. Den oppstår når mennesker får mulighet til å utvikle sine kunnskaper, sin disiplin og sin dømmekraft. Folkeopplysningens idé handlet aldri om å gjøre mennesker avhengige av eksperter. Den handlet om å gi mennesker verktøy til å stå på egne ben.
Fellesskap må i mange tilfeller komme før byråkrati. Det betyr ikke at staten er uten betydning. Det betyr at staten må forstå sine begrensninger. Den kan skape rammer og gi støtte. Den kan gripe inn når mennesker faller. Men den kan aldri erstatte familien, nabolaget, foreningen eller det lokale fellesskapet.
Vitalis Nordström vendte ofte tilbake til tanken om at samfunnet trenger et sentrum som er større enn økonomien. Det er en tanke som virker forbausende aktuell i vår tid. Når nesten alle spørsmål oversettes til kostnader og inntekter, blir det vanskelig å snakke om det som holder mennesker sammen. Likevel er det nettopp her samfunnets styrke til syvende og sist avgjøres.
Et samfunn er mer enn penger og stønader
Den borgerlige siden søker ofte løsningen i økonomien. Venstresiden søker den ofte i administrasjonen. Begge perspektiver overser noe grunnleggende. Mennesker trenger mer enn materiell trygghet. De trenger sammenheng, ansvar, tilhørighet og mening.
Et samfunn som organiseres rundt penger, vil til slutt oppdage at mye av det viktigste ikke kan kjøpes. Et samfunn som organiseres rundt stønader, vil til slutt oppdage at mennesker mister noe når ansvar erstattes av avhengighet.
Det sosiale spørsmålet handler derfor om noe eldre og dypere enn både den markedsliberale borgerlighetens og venstresidens økonomiske modeller. Det handler om menneskets evne til å leve et godt liv sammen med andre mennesker.
Der må politikken begynne.
Der må den også slutte.
